Publiseringsfond ved universitetet i Bergen

Fra Munin-konferansen 2015; presentert av Ingrid Cutler.

Universitetet i Bergen er i en særstilling blant institusjoner med publiseringsfond, fordi de støtter hybride tidsskrift (blanding av OA og abonnement) på både nivå 1 og 2. De støtter også OA-bøker. Hybride tidsskrift er kontroversielle i OA-kretser, fordi forlagene tar seg dobbelt betalt; en betaler da for å fremskynde publisering på nettet, og siden for papirtidsskriftet som man abonnerer på. Ved UBB føler de derfor at de til en viss grad må forsvare, eller i det minste forklare, sin argumentasjon.

Ett av argumentene er at tiltaket skulle øke oppslutningen om OA-publisering. Det finnes en del gode OA-tidsskrift etter hvert, men det er ikke så mange på nivå 2, som gir best uttelling i tellekantsystemet. I tillegg er dekningen av OA veldig varierende med fagområdet; på helsefag er det et forholdsvis stort antall kvalitetssikrede tidsskrift, mens innenfor andre områder er det vanskeligere å finne rene OA-tidsskrift. Innenfor humaniora er det ingen tradisjon for OA-tidsskrift med forfatterbetaling (APC), og det var ønskelig å øke OA-publiseringen også her.

Frem til 20.11.2015 har de godkjent 578 søknader, og avslått 30. De vanligste grunnene til at søknader ble avslått, var at det manglet CC-lisens, at hovedforfatteren ikke var tilknyttet UiB eller at artikkelen allerede var utgitt. De krever CC-lisens fordi en del utgivere opererer med OA som egentlig ikke er OA (f.eks. at den kun er åpent tilgjengelig i en tidsavgrenset periode). Dette er særlig et problem med hybride tidsskrift.

I perioden 1.10.13 – 20.11.15 har brukt de brukt 12.5 mill. kroner! (Inkludert vat). De opererer med et fullskala-fond der de får ytterligere bevilgninger ved behov, slik at de ikke slipper opp for midler til å støtte noen.

SÅ har de lykkes i målene sine? 90 % av pengene går til medisin, psykologi eller naturvitenskap. Målet om å inkludere humaniora og sosialvitenskap har derfor ikke slått til enda.

75 % av beløpet har gått til nivå 1. 90 % er hybrid. Målsetningen om å få flere publikasjoner i nivå 2 tidsskrift har derfor (delvis) lykkes.

Anbefalingene fra biblioteket er: Det fortsettes med fullskala fond som støtter hybride tidsskrift og bøker. Det foretas en ny evaluering innen 2019. Hvis dette blir for dyrt, vil de i første omgang kutte utgiftene ved å ikke støtte hybrid på nivå 1 i første omgang, deretter ved behov kutte støtten til nivå 2 hybride tidsskrift med 50%, og til sist, kutte støtten til hybride tidsskrift totalt.

Forskningsrådets politikk for refundering av institusjoners OA-utgifter (APC)

Fra Munin-konferansen, 2015

A Novel Approach to Article Processing Charges in Norway: Results and Experiences from the Research Council’s STIM-OA Call in 2015

Presentert av Jon Øygarden Flæten, fra Norges Forskningsråd.

Forskningsrådets OA-policy 2009/2014; forskning som mottar støtte fra forskningsrådet SKAL egenarkiveres i institusjonens vitenarkiv. Institusjoner med forskning kan søke om refusjon av utgifter til forfatterbetaling (APC) for artikler i rene OA-tidsskrifter.

Fra 2014 fantes det et nytt finansieringsinstrument for forfatterbetaling (APC) som tar betalingen ut av de individuelle prosjektene. Forskningsrådet forholder seg til institusjonene, snarere enn forskerne for å gjøre det enklere.

Målet er å stimulere publisering i gull OA-tidsskrift, å få til en effektiv betalingsmekanisme for forfatterbetaling, og bidra til overgangen til gull OA i institusjonene. Det forventes at etter en overgangsperiode vil forfatterbetalingen inngå som en indirekte kostnad v/publiseringen, og at det ikke lenger vil være behov for dette virkemiddelet.

Forskningsrådet dekker opp til 50 % av institusjonens forfatterbetaling fra foregående år.

Alle institusjoner med forskning kan søke. Tidsskriftene må være godkjent i NSD.

Utgifter til APC i hybride tidsskrift dekkes ikke.

Resultater fra 2014:

24 institusjoner søkte. Av disse var de fleste utdanningsinstitusjoner, og disse fikk 74 % av hele beløpet. Av resten, fikk forskningsinstitusjonene fikk 16 % av beløpet, og helseinstitusjoner 10 % av beløpet. Alle søknadene ble godkjent.

Gjennomsnittlig APC for alle institusjonene kom på 11000 kr (det var det som ble dekket. I enkelte tilfeller var det et tak på hvor mye av beløpet institusjonen dekket. Det reelle tallet på hvor mye en institusjon har betalt kan derfor være høyere).

Tidsskrift på nivå to utgjorde kun 6 % av tidsskriftene det ble søkt om støtte til.

Forventninger frem mot 2019 (ordningens siste år):

Fondet vil øke, og nye fond vil komme til.

Når det gjelder OA-bøker, er rådet enda ikke villig til å støtte disse, men de følger med på situasjonen, slik at de kan ta stilling til om de skal endre sin politikk senere.

I 2016 kan også UiS søke, vi har til dags dato (dvs. i løpet av 2015) godkjent kun tre søknader, så vi håper på mange flere neste år.

 

Inntrykk fra Munin-konferansen 2013

Som alltid var det mange interessante foredrag i Tromsø! Jeg har valgt ut to stykk som jeg skal si litt om her.

2) En annen av mandagens hovedtalere var Britiske David Prosser fra Research Libraries UK, som snakket om opphavsrett og lisenser.

Han var en underholdende og engasjerende taler og kanskje viktigst av alt var at det var et praktisk og håndgripelig tema for oss som jobber med dette til daglig!

Først av alt må vi slå hull på to myter:

• Embargoperioder er ikke en grunnleggende del av grønn OA.
• Forfatterbetaling («article processing charges» /APC) er ikke en grunnleggende del av gull OA.

Så gikk han gjennom noen definisjoner som mange kanskje ikke kjenner:

Gratis OA :        kun prisbarrieren har blitt fjernet : dvs. at det er ingen abonnement å betale for adgang, men det er likevel ikke sikkert det hjelper hvis man ikke kan gjøre noe annet med dokumenter – bearbeide det, bruke det i undervisning osv.

Libre OA :           prisbarrieren og (noen) barrierer i forhold til tillatelser har blitt fjernet

Pådrivere for Libre OA :

• Regjeringers agenda for innovasjon
• Text & data mining (noe som muliggjør automatisert analyse) – gratis OA vil kanskje ikke tillate dette da det krevet at materialet kopieres og annoteres.
• Undervisning (ved Libre OA er det ikke noe problem å bruke materialet i undervisning, som kursmateriale osv. Ved Gratis OA er det ikke nødvendigvis klart hva man kan og ikke kan gjøre)
• Arkivering & presentasjon

Lisenstyper :  Creative commons

–          Gjør det mulig for den som har opphavsretten å si eksakt hvilken lisens de vil benytte for å gjøre materialet tilgjengelig – og dermed kan de si eksakt hva de vil / ikke vil tillate.

–          Opphavsrett og tilhørende moralsk rett beholdes

–          Respekterer unntak og begrensninger

–          Hver lisens er tilgjengelig i tre former : juridisk, lesbar av mennsker og maskinlesbar.

Dette er noe kompliserte greier – det er en del forvirring ute og går. F eks lisensen som styrer «ikke kommersiell» benyttelse – hvordan defineres «kommersiell bruk»? Mange tenker at bruk av en akademisk, ikke-kommersiell institusjon automatisk er ok, men hva med patenter f eks? Det er bruken av lisensen som avgjør, ikke typen institusjon.

Forvirringen trer klart frem hvis vi ser i DOAJ – “Directory of OA journals”. Artikler publisert i tidsskrift som er medlem av DOAJ finnes med alle typer lisenser – inkludert lisenser som i utgangspunktet ikke er kompatible med OA. Det er derfor veldig viktig at alle som skal publisere noe gjør det klart hva slags vilkår og hvilken lisens som benyttes!

Så spurte han (med en liten anmerkning om at kanskje det var litt vel arrogant, og med et lite smil, men likevel!): Er bestemmelser om opphavsrett og lisenser for viktige til at vi kan overlate det til forfatterne? I så fall er ikke «oppfordring» nok, med mindre vi er skikkelig flinke til å forklare fordelene til forskerne, ikke bare til forfatterne.

Det er flere eksempler på at forlagene går inn for å hindre adgang, f eks ved å operere med lange embargoperioder, kreve heftig fofatterbetaling eller lignende. Noen motarbeider institusjoner som har en OA-politikk eller har mandater der det kreves at de ansatte skal benytte seg av OA-publiseringskanaler (gull eller grønn). Disse kan være vanskelige å forstå og kan være juridisk tvilsomme – for eksempel sier Elsevier at forfatteren beholder opphavsretten samtidig som de krever at Elsevier skal ha eksklusiv rett til å utgi og distribuere artikkelen…

Her er det med andre noen utfordringer… vi får nok å tenke på & finne ut av!

En annen av hovedtalerne var Jean Francois Dechamp som er fra Europakommisjonens generaldirektorat for forskning. Det var mye informasjon, og ikke alt som er relevant for oss som ikke er EU-medlemmer, men også mye vi må være klar over – særlig i forhold til Horizon2020!

Han snakket om EUs forhold til OA. Europakommisjonen er organ som kommer med forslag til hva slags politikk EU skal føre, og som også avsetter midler til å gjennomføre dette. Generaldirektoratet avsetter midler til adgang til og spredning av forskning som betales av Europakommisjonen.

Grunnene til at dette tas på alvor i EU er bl.a. økonomisk vekst, synliggjøring av forskning og adgang til forskningsresultater.

Kommisjonens mål er å optimalisere effekten av den forskningen som betales av det offentlige, både innenfor hele EU og innenfor de enkelte medlemslandene.

Kommisjonens strategi er å:

1)      Utvikle og iverksette OA (altså fri adgang) til forskningsresultatene som betales av EUs rammerverkprogram «FP7» (som løp fra 2007 til 2013) og «Horizon 2020» som nå vil løpe fra 2014 til 2020. Dette innebærer også økonomisk støtte til forskning.

2)      Støtte opp om nasjonale initiativ innenfor medlemslandene

3)      Bidra til koordinering mellom medlemslandene, innenfor det Europeiske forskningsområdet (ERA) og videre.

OA i FP7 (Seventh framework program)

• Et slags “publiseringsfond” – dekker kostnader ved OA-publisering.
• OpenAIRE – EU-betalt portal som gir adgang til vitenarkiv i Europa

Han nevnte tre viktige dokumenter fra juli 2012, to kommunikeer, og en anbefaling om adgang til og bevaring av vitenskapelig informasjon. Det ene handlet om det Europeiske forskningsområdet (ERA), som er basert på det indre markedet, og en av deres hovedprioriteringer er å sikre optimal sirkulering, adgang til og overføring av vitenskapelig informasjon.

Det andre kommunikeet hadde fokus på Horizon 2020-programmet som handler om adgang til forskningsdata like mye som artikler.

• Recommendation – focus on EU member states: “Commission recommendation on access to and preservation of scientific information”

Medlemslandene skal selv definer sin politikk for OA og iverksette denne; både adgang til publikasjoner og forskningsdata, samt gjenbruk av vitenskapelige data. Det er likevel viktig at medlemslandenes politikk samsvarer med Horizon 2020! Det skal være strukturert koordinering av dette på EU-nivå. Dette gjelder for 28 medlemsland, samt Norge som deltar på frivillig basis.

Horizon 2020:

Open access to scientific publications from publicly funded research under H2020 shall be ensured [skal sikres]

Open access to research data from publicly funded research under H2020 shall be promoted [skal jobbes for]

Det er altså ikke like lett å sikre åpne tilgjengelige data som å sikre åpent tilgjengelige publikasjoner, men det er blitt mer og mer fokus på dette; det har vi hørt flere ganger på møter og konferanser i det siste.

Han sammenliknet FP7 og H2020:

FP7 var et prøveprosjekt i 7 områder av dette rammverkprogrammet, som fokuserte på grønn OA – det vil si egenarkivering av publikasjoner i et arkiv som Brage. «Best effort» – det var altså om å gjøre å prøve så godt det lot seg gjøre, og akseptable embargoperioder var på 6 – 12 måneder. En embargoperiode er den tiden forlagene krever at man må vente før man kan legge ut artikkelen i et arkiv. Selv om det var fokus på grønn OA, kunne man også få dekket kostnadene for GULL – dvs. publisering direkte i et åpent tidsskrift.

HORIZON 2020 (detaljene er ikke bekreftet enda; gjelder fom. 2014):

OA er nå obligatorisk! Nå er det ikke lenger nok å prøve. Det er valgfritt om man vil gå for gull eller grønn OA – eller begge deler.

Ved grønn OA er det fremdeles tatt høyde for embargo på 6-12 måneder. Kostnadene ved Gull-publisering dekkes.

Forskningsdata og metadata skal også gjøres tilgjengelige, men sensitive informasjon skal selvsagt beskyttes.  Retningslinjene er under utarbeidelse.

Til slutt kan jeg nevne at han også var innom de følgende områdene som kommer til å bli viktige i fremtiden – kanskje i løpet av kort tid:

Vi trenger nye metoder/nye tall for å måle betydning av tidsskriftene og artiklene (impact factor), vi trenger nye metoder / prosesser for fagfellevurdering, det kommer nye forretningsmodeller, og opphavsrettslige spørsmål blir stadig viktigere; i forhold til det vi nå tenker på som OA men også i forhold til data og tekst «mining».

To gode foredrag fra Munin

Årets Munin-konferanse var den åttende i rekken, og ut fra deltagerlisten og listen over foredragsholdere er det lett å se at de har bygd seg opp et godt renome. Som førstereisgutt på Munin var det en hyggelig og spennende opplevelse for meg å være til stede, både pga. selve konferansen og byen den arrangeres i.

Det var mange gode foredrag under konferansen. Jeg og Linda har bestemt oss for å skrive om enkelte høydepunkter, i stedet for å prøve å dekke alt. Det ville blitt for mye, både for oss som skriver og dere som skal lese. Begge de foredragene jeg har valgt å skrive om ble holdt på konferansens andre dag, tirsdag 26. november.

Eelco Ferwerda er øverste leder i OAPEN, en organiasjon som jobber med å utgi bøker og monografier innen humaniora og samfunnsfag som Open Access. De samarbeider med 60 forlag, og har tilgjengeliggjort nesten 2000 bøker. De holder til i Nederland. De er også involvert i driften av DOAB.

Ferwerdas foredrag handlet om innføring av Open Access i humaniora og samfunnsfag. Mange innenfor disse fagene føler at OA er noe for tekniske fag. En må ofte fortsatt argumentere på et mer grunnleggende plan for OA når en kommer utenfor tekniske fag.

I DOAJ tilhører 59 % av tidsskriftene tekniske fag, 41 % hører til innenfor humaniora og samfunnsfag. Når en går ned på artikkelnivå blir forskjellen enda større: 77 % av artiklene er innenfor tekniske fag. De største og mest aktive tidsskriftene hører altså til innenfor tekniske fag, og det samme gjelder de fleste av tidsskriftene som krever forfatterbetaling. Undersøkelser viser at det ofte er tidsskriftene som krever en viss betaling som holder høyest kvalitet.

Mye informasjon innen humaniora og samfunnsfag kommer i bøker, som oftest på papir. Det er ikke en så digitalisert verden som de tekniske fagene er blitt. I tillegg er det en kulturforskjell: Innen HumSam handler forskning ofte mindre om å publisere et resultat, ogmer om å argumentere for et synspunkt. Forskningen blir ofte mer personlig, det handler om å uttrykke seg. Dette kan føre til et behov for å «beskytte» arbeidet sitt, forskere er ofte skeptiske til fri publisering og åpenhet. Det er også en utbredt skepsis til digital publisering og frie lisenser. Mye tyder på at papir og tradisjonell publisering føles tryggest. I forlengelsen av dette kan en spekulere på om en modell som minner mest mulig om den måten en alltid har publisert papirbøker på vil føles tiltrekkende. Med en sånn tankegang går en glipp av de nye mulighetene som åpner seg i en digital virkelighet.

«CC-BY passer best til tekniske fag». En del har forestillinger som rett og slett må sies å være feil, som at frie lisenser legger direkte til rette for plagiat. Mange frykter også for å miste sin akademiske frihet, det er en verdi som settes høyt. Hvis de må velge en åpen lisens velges ofte en ND-lisens. Det er en lisens som forbyr alle endringer og tilrettelegginger av et vitenskapelig arbeid. En ser her at den beskyttende holdningen mange har til sitt eget arbeid igjen dukker fram. Trenger forskere innen HumSam nye lisenser som de kan føle seg tryggere på?

HumSam har ofte mindre tilgang til finansiering av OA enn tekniske fag, som i større grad kan hente inn eksterne midler.  Grønn OA må derfor godtas, altså arkivering i institusjonelt arkiv, som UiS Brage. Over 70 % av forskerne betaler en eventuell forfatteravgift fra sin egen lomme, noe som fører til lav aksept for høy pris.

Det er harde tider for tradisjonelle bøker. Bibliotekbudsjettene er lavere enn før. Dette går ut over salget av fagbøker, som også er dyre å produsere. Kan OA være en løsning? Det kan føre til flere lesere og større påvirkningskraft, eller impact som det ofte kalles innen akademia. Det vanlige i dag er en hybridmodell: Trykt bok sammen med digital OA. En embargoperiode er vanlig, for å beskytte salg av den trykte utgaven.

OAPEN har hatt en undersøkelse for å finne ut hvordan fri digital tilgjengeliggjøring av en bok påvirker salget av trykt utgave. Det koster 6000 Euro å publisere OA, det er halvparten av prisen for vanlig publisering. OA gikk ikke ut over salget av den trykte utgaven. Den holdt seg stabil. Siden det var i gjennomsnitt 20 nedlastinger for hvert salg økte leserskaren dramatisk med OA.

Hva kan bibliotek gjøre? De kan starte konsortier og betale for åpen publisering av bøker. Det vil ofte bli billigere enn vanlige kjøp, og bøkene blir mer tilgjengelige. Bibliotek kan være en viktig driver for OA innen HumSam. En kan drive opplysningsarbeid og støtte initiativ som går i åpen retning.  Bibliotek kan også publisere selv, slik som Library Publishing Coalition.

Det var mange utenlandske foredragsholdere under konferansen, og det er bra. Likevel var det av spesielt stor interesse for oss norske deltakere hva Johannes W. Løvhaug og Rune R. Schjølberg hadde å si om Forskningsrådets OA-policy. Allerede under konferansen «Fremtiden er åpen!» i Bergen for et par måneder siden understreket førstnevnte at Forskningsrådet er opptatt av tilgjengeliggjøring av norsk forskning, og det ble utdypet under denne sesjonen.

De begynte med noen generelle betraktninger: OA er ikke lenger politisk kontroversielt, det er bred politisk enighet om at det er positivt. Likevel er det utfordringer og skepsis knyttet til OA. Spesielt finansiering og kvalitet er omstridte temaer.

Forskningsrådets policy har helt siden 2009 vært  at artikler de gir støtte til skal egenarkiveres, altså grønn OA. Med CRIStin har en fått et verktøy for å finne ut om dette faktisk følges opp. Hvordan finner en ut om dette faktisk følges opp? Ut fra dette har en funnet ut at kun 5 % legges inn i institusjonelle arkiv. Dette er for dårlig, og en vil nå «stramme grepet». En vil gi sterkere økonomiske incentiver for at forskere skal følge opp, støtten kan bli holdt tilbake for artikler som ikke egenarkiveres. Det er også viktig at det dokumenteres at OA fører til mer bruk og sitering, slik at det blir elementer både av pisk og gulerot.

Neste steg: Finansiering av forfatteravgift (APC) for å få til mer gull OA. De fleste som finansierer forskning ser på APC som en naturlig del av forskningsfinansiering, men ikke alle. En må ha klare og ubyråkratiske ordninger for dette. Institusjoner skal betale, ikke forfatterne selv.

Til slutt lekte de litt med tall: I Norge bruker det i dag ca. 200 millioner i året på tidsskriftabonnementer. Hvis det skulle betales APC for alle 15 000 artikler som i dag produseres vil det bli 225 millioner, hvis hver koster 15 000 kroner. Med andre ord ville teoretisk sett ikke bli mye dyrere å gå helt OA enn det dagens system koster. En må også få med at 2/3 av alle OA-tidsskrifter ikke har APC, og blant de som har det ligger et flertall under 15 000 kroner.

Les mer om Forskningsrådets nye retningslinjer for Open Access.

JDD