Ostalgi!

På lørdag var jeg en tur på DDR-museet i Berlin, noe som kan anbefales. Dersom dette kombineres med en tur på Mauermuseum og lesing av denne boka vet du en god del om den merkverdige staten DDR.

Et av flere fenomener verdt å merke seg er Ostrock. Dette er en musikalsk sjanger kjennetegnet av statlig godkjente rockeband fra DDR, som i stor grad kopierte vestlige idoler. Legendariske Puhdys er blant de fremste representantene, og de driver faktisk på den dag i dag. Her framfører de en av sine største hits, i et unikt opptak fra østtysk TV anno 1977:

Dersom denne fengende lieden skulle lokke fram dansefoten er det helt greit, så lenge du ikke danser noe annet enn den statsproduserte dansen (!!) Lipsi:

JDD

En novelle vi alle bør unngå å lese

Bibliotekar. Det skulle da bli en enkel måte å tjene til livets opphold på? Å dytte boktralla bortover de teppelagte labyrintgatene? Be folk være litt stille?

Slik begynner novellen «Historie», med bibliotekstudenten Helmers tanker om yrket han sikter seg inn på, men som han allerede i første praksisperiode har begynt å sabotere. Han setter nemlig helt med vilje bøker på feil plass i hyllene! Fy skamme seg! Heldigvis får han sin straff, som seg hør og bør.

«Historie» er første novelle i samlingen «Måltidet i Emmaus», som er debutanten Kristian Klausens debut. Den befinner seg for øyeblikket i Kulturfond-hylla oppe i gangen, og der bør den nok bli. Noen av våre ansatte og studenter kunne ellers utvikle nedbrytende ideer.

John David

Thomas Bernhard

I dag skriver jeg mitt første innlegg i min nyopprettede blogg. Jeg har lært at en blogg bør ha en personlig stil eller stemme, og det får meg til å tenke på at jeg kunne ønske  å skrive litt om min yndlingsforfatter, østerrikeren Thomas Bernhard. Ingen forfattere jeg har lest  har en så intens, subjektiv og egenartet stil som Berhard. Det er paradoksalt at en forfatterstemme med et så intenst hat og inferno av skjellsord, kan være så underholdende og morsom. Forklaringen er at Bernhard er en genial overdrivelseskunstner; et tema utbroderes på ny og på ny med stadige gjentakelser, men med subtile nyanseforskyvninger som gjør at teksten utvikler seg. http://www.snl.no/Thomas_Bernhard

Stilen hans er suggererende og manisk, leseren suges inn i teksten og holdes fast gjennom sidelange setninger uten punktum eller avsnitt. Stilen har en musikalitet hvor et tema dukker opp stadig på ny, men med modifikasjoner som gjør at de mange gjentakelsene oppstår med en ny friskhet. Tekstene til Bernhard er ikke preget av handling, men av refleksjon. Refleksjon over all verdens hykleri og dårskap som beskives og analyseres på en gjennomtrengende, hatsk og ofte svært vittig måte. For at ikke denne anmeldelsen skal bli like lang og intens som Bernhards tekster, vil jeg bare slutte med å henvise til en passasje i Bernhards hovedverk “Utslettelse”, som jeg selv bare har begynt å kalle for “vitnemålspassasjen”. Over tre sider harsellerer Bernhard over menneskers snobberi og holdninger når det gjelder status og vitnemål. Jeg synes dette er en svært god og representativ smaksprøve på Bernhard stil og temperament. Les denne passasjen, og du vil aldri glemme det. (Fra nederst s. 56 “Mine søstre… og tre fire sider utover). Et gjennomgangstema hos Bernhard er utskjellingen av hans eget hjemland Østerrike, og i hans testamente (død 1989) forbød han enhver bruk av sine tekster i all fremtid. Dette er nå opphevet, og han er svært anerkjent hjemme som ellers i Europa. Bernhard er svært anerkjent også blant mange norske forfattere (Fosse, Solstad bl.a), og en rekke andre (epigoner)som mer eller mindre vellykket forsøker å etterlikne hans geniale stil. Bernhard skrev innenfor alle genrer, og svært mye er oversatt til norsk av den prisbelønte germanisten Sverre Dahl.