Archive for category Sosiale medier

Foredrag med Nina Kristiansen

Nina Kristiansen er sjefsredaktør på forskning.no. Dette er en nettavis som ble startet i 2002, og som siden er blitt den muligens viktigste kanalen for allmenn forskningsformidling i Norge. Forskning.no eies av over 80 forskningsinstitusjoner, blant annet universitetene.

Under gårsdagens foredrag her på UiS trakk hun fram flere gode nyheter: Siden forskning.no startet er det blitt mye større etterspørsel etter stoff om forskning i media. Interessen er blitt større, og det er et ønske om kritisk og kvalitetssikret stoff i en digital verden der det finnes mye dårlig forskningsinformasjon, spesielt på Internett.

Potensialet er der med andre ord, men kan forskerne levere? I følge Kristiansen er manglende kultur for formidling et vanlig problem. Det varierer mellom institusjonene hvor mye en oppmuntres til å formidle utenfor fagfellesskapet, og hvor mye status det gir.

Manglende medieforståelse er en annen utfordring. Når medier og forskere møtes er det to ulike kulturer med ulike interesser som møter hverandre. Forskere vil ha en utfyllende og faglig kredibel presentasjon, mens journalisten vil ha en god historie. Det er av stor betydning å presentere sin forskning på en måte den vanlige person kan forstå.

Det er ingen tvil om hva som er det største hinderet for å klare det: Fagspråk. Det bør en i størst mulig grad unngå. Ikke bruk mer enn et faguttrykk per tekst! Personer med høyere utdannelse klarer som oftest å komme seg gjennom en tekst selv uten full forståelse, fordi en kan lese konteksten. Det er greit nok, men husk på at 2/3 av Norges befolkning fortsatt ikke har høyere utdannelse. Det er viktig at en ikke legger inn «snublesteiner» i teksten som ekskluderer denne gruppen. Et godt råd er å finne en leser fra langt utenfor sitt eget fagfelt, helst en som ikke selv er forsker. La denne personen gå gjennom teksten for å se om den er forståelig for «folk flest».

[Det bør understrekes at dette rådet ikke gjelder for vitenskapelige artikler. De skriver en for et publikum som en kan regne med kjenner fagfeltet ganske gjennomgående, og en kan kreve mer av leseren.]

For å komme ut i media: Rekk opp hånda! Gjør aktuelle medier oppmerksom på din eksistens og hva du kan bidra med, spesielt hvis du forsker på noe som er «i tiden». dersom en f. eks. forsker på korrupsjon er NÅ det rette tidspunktet for å kontakte media.

Lag en kort og forståelig tekst om din forskning, det er en god forberedelse til intervjuer. Bruk kjente bilder eller sammenligninger som alle kan relatere til. May-Britt og Edvard Moser er et godt eksempel på dette. De har i flere år sagt at de forsker på «GPS i hjernen». Strengt tatt gjør de ikke det i det hele tatt, men de vet at dette er et bilde folk kan forstå.

Det er mange kanaler en kan bruke: Kronikker, blogg, sosiale medier etc. Finn den kanalen som passer deg best. Noen er gode på Twitter, andre på å skrive utfyllende kronikker. Facebook er et «must», det er den kanalen alle bør bruke. Ellers står en ganske fritt her, det viktigste er å finne sin egen stemme.

Det er en del kriterier en bør legge vekt på for å komme i nyhetene: Nytt, aktuelt, relevant, nært, nyttig, konflikt. Dette er aspekter ved en sak som media legger vekt på, for å få det de definerer som «den gode historien». Kan din forskning vinkles slik at den fyller noen av disse kriteriene?

Når en presenterer sin forskning mot media er det en del aspekter en bør se bort fra: Ikke legg ut om alle forbehold og begrensninger ved forskningen. Ikke inkluder mer enn tre tall. Tabeller bør en være forsiktig med. Samarbeidspartnere, finansieringskilder og skryt av egen institusjon er helt uinteressant. Det samme er hvilket teoretisk grunnlag en bygger på. Mye av dette hører naturlig hjemme i en mer vitenskapelig tekst, men når en skal ut i offentligheten bør det skrelles vekk.

En ting som slo meg når jeg hørte foredraget i går er at det kan oppstå en konflikt her, som skyldes den kulturforskjellen Kristiansen snakket om: En del forskere vil kanskje synes at det blir overfladisk og lite tilfredsstillende å presentere sin forskning på denne måten. Noen vil kanskje føle at det er en ren forflating av hele deres virksomhet. I så fall bør de sette seg i leserens sted: La oss si at du er en av Norges fremste eksperter på molekylærbiologi, men du har svært lite peiling på filosofi. Dersom du da skal lese en populærvitenskapelig artikkel om Platon: Vil du ikke sette pris på om professoren som har skrevet den artikkelen følger Nina Kristiansens råd?

Legg igjen en kommentar

OEB, dag 1: Teens talk tech

Fire tyske elever i videregående skole (tror jeg) snakket om sin hverdag, og hvordan de bruker teknologi både privat og på skolen. De er pålogget fra de står opp til de legger seg. Mobilen er det første de ser på når de våkner, og det siste før de sovner.

Det var interessant å høre hvor naturlig dette er for dem. En del litt eldre mennesker (dvs. 25 år og oppover…) kan ha et nesten litt «tvangsmessig» forhold til sosiale medier og teknologi. Vi MÅ kaste oss over alt som er nytt, for å vise at vi henger med. For «the millenials» (født etter 2000) er dette en ukjent tanke. De forkaster gjerne noe som er nytt og spennende, dersom de ikke ser nytten av det. En av de fire i panelet var stort sett i alle sosiale medier en kan tenke seg, mens en av de andre kun bruker Facebook og Whatsapp. Dersom det ikke funker forkaster de det, no big deal. Dette viser at de er «innbyggere» på nettet på en helt annen måte enn vi andre noen gang sannsynligvis kan bli.

De var tydelige på at de ønsker å få det meste i digital form. En av de fire beklaget seg tydelig over de haugene av papir han aldri får orden i, mens de andre ikke sa så mye om saken. Tradisjonelle medier var ikke noe de kom inn på i det hele tatt, jeg tolket dem dit hen at det er det digitale de naturlig forholder seg til.

Video er veldig populært: Youtube og Khan Academy brukes flittig, også i faglig sammenheng. Et generelt inntrykk er at de stadig kom tilbake til disse kildene, og en av dem innrømte til og med at han stoler mer på Youtube enn på læreren!

Dette ledet naturlig til et spørsmål om kildekritikk. De virker til å ha en viss bevissthet rundt dette: De er klar over at hvem som helst kan legge hva som helst på nettet, og prøver å verifisere dersom de er i tvil. Dette gjør de ved å se hvilke kommentarer en video har fått, og de var faktisk fullt klar over at kildeliste er en fordel. De sjekker gjerne kilder for å forsikre seg om at det de bruker holder mål. Det virker som de har et visst grunnlag når det gjelder kildekritikk, men jeg kunne registrere enkelte mangler. Bibliotekenes opplæring i dette vil derfor fortsatt være av stor betydning.

Et interessant spørsmål de fikk: Hva vil de synes dersom all kommunikasjon i jobben deres foregår via e-post, og ikke via noen mer «moderne» kommunikasjonsformer? De virket nesten overraskende lite negative til dette. Igjen ser en at dersom noe fungerer bryr de seg ikke om det er trendy eller ikke. Teknologien bare er der. En interessant tanke en av dem kom med er hvordan e-post som medium vil forandre seg dersom dette scenarioet skulle vise seg å bli virkelighet: I dag er en gjerne litt formell når en sender e-post, med høflighetsfraser og hele setninger. Han mente at framtidens e-post vil gå mer i retning av dagens chat og SMS, der tradisjonelt språk erstattes av enkeltord og såkalte emojis.

De ble også spurt om dette med datasikkerhet. Her avslørte de en holdning som kanskje er litt foruroligende: En av dem sa at han ikke er så veldig nervøs for dette, siden han ikke har noe spesielt å skjule. Det er godt mulig at han ikke har det, men rent prinsipielt er en slik holdning etter min mening litt tvilsom. De hadde utvilsomt kunnskaper om temaet, og flere av dem henviste til Edward Snowden. De støtter også kampen mot overvåkning prinsipielt og politisk, men som man sier: Det personlige er politisk. Å ikke bry seg om en selv blir kikket i kortene av NSA eller andre fører ikke kampen mot slikt svineri framover. En av dem sa at dersom det var noe viktig og konfidensielt han skulle si til noen sa han det til dem IRL, altså ansikt til ansikt. Det fungerer sannsynligvis fortsatt best.

De ble spurt om sine framtidsplaner- og drømmer. En av dem sa at han hadde ikke peiling på hva han ville bli, og uttrykte bekymring for hvilke jobber som egentlig ville være tilgjengelig i framtiden. En kamerat hadde tipset ham om videoen «Humans need not apply», og den skremte ham. Vil det være jobber for disse tenåringene i framtida, eller vil robotene overta det meste?

Til slutt innrømte de at det av og til kan bli for mye. De finner det litt vanskelig å logge av, og en av dem fortalte at hun akkurat nå har en pause fra alle sosiale medier. Dette blir også en problemstilling i framtiden: Har vi noen gang egentlig fri?

JDD

Legg igjen en kommentar

Fremtidens bibliotekbrukere. Mobilbruk, trender og utvikling av det mobile økosystemet.

Siden jeg begynte med det første foredraget på APPetitt ser jeg det som helt logisk å fortsette med det siste. Det var det svenske Anders Mildner som stod for.

Høytlesning har gjennom hele historien vært en måte å dele erfaringer og skape enhet. Det er blant annet grunnsteinen i vårt utdanningssystem: En person snakker til en større forsamling. Å gå på kino eller høre på radio kan faktisk minne litt om å gå i kirken og høre på det som skjer, slik alle gjorde tidligere. Vi har skapt en tilhørerkultur, der publikum er passivt. Tidligere gjorde andre i stor grad valget om hvilken informasjon vi skulle få tilgang til.

Framveksten av internett forandrer dette. Vi kan nå velge selv, bli våre egne medier. Allmennheten er nå blitt det filteret for eksempel journalistene var før. Mindre elitestyrt. I gjennomsnitt ser vi på mobilen vår 150 ganger om dagen. Vi ønsker å dele det vi finner der. Sosiale medier består av sosiale objekter. Eksempel: I Flickr er bilder de sosiale objektene. Verdien av den delte erfaringen øker, den økonomiske verdien synker. Musikkbutikker sliter, bokhandlene kan følge etter. I Sverige og USA flytter nå bokhandlene til mindre attraktive adresser.

Vi går mot en delaktig og mer aktiv lesekultur: Lesing som delt erfaring, i realtid. Vi kan dele sitater og lignende fra bøker med en gang det er lest. Readmill er en ny tjeneste for slik deling. Bøker er identitetsmarkører. Hva er det sosiale objektet i en bok? Alle tanker, funderinger, markeringer osv. vi gjør oss når vi leser en bok. Vi må endre den måten vi ser på bøker: Hva hender når en leser får boken? En bok er ikke ferdig når den er ferdigskrevet. Åpner opp for interaksjon mellom forfatter og leser. Vi kan for all del fortsatt sitte for oss selv og lese i stillhet, her er ingen motsetning. Vi får et maktskifte: De som i dag har makt over hva vi leser mister makt. For eksempel får bokbloggere mer makt, på bekostning av anmeldere.

Bokens økonomiske verdi vil gå nedover. I dag har vi fortsatt få bøker, men det vil gå samme vei som musikk: Vi får en overflod av bøker, da går statusen nedover. Prisen Mildner i gjennomsnitt betaler for å spille en låt på Spotify: Sju øre. Hva når konkurransen blir større, og prisene enda lavere? Hva gjør dette med synet på musikk?

Hvor mye får en gjøre med en bok før en bryter opphavsretten? Verdien av delte litteraturopplevelser vil øke. Vi kan omdefinere hva lesing er, for første gang i historien. Våre samtaler om lesning kan gå mye dypere enn tidligere.

JDD

Legg igjen en kommentar

Digitale medievaner. Viktige trender rundt mobile teknologier og bruk av disse.

Hans Petter Nygård-Hansen regnes som en av de mest framtredende innen sosiale medier i Norge. Han er selv aktiv på det meste av sosiale plattformer, og han holdt det første foredraget under konferansen APPetitt i Sarpsborg.

Den nye sosiale medieverdenen har gjort at personlig historiefortelling er blitt viktigere enn reklame innen markedsføring. Vi stoler lettere på de vi kjenner. Likevel er det slik at av alle som er på nettet i Norge er det sikkert 90% som ikke produserer innhold. Det er nesten en halv million blogger i Norge, men de fleste lever bare tre til seks måneder.

De fleste virksomheter er ikke kommet så langt med sosiale medier og lignende, det er ofte drevet av noen få ildsjeler med liten støtte. Vi må alle omforme oss fra å ha et enveis og usosialt nettsted til å være sosiale og kommunisere. Mange informerer mer enn de kommuniserer, også på Facebook. Kommunikasjon var mer enveis før, dette har endret seg!

Verdiskapning er viktigere enn volum i sosiale medier, det er bedre med ti gode følgere på Twitter enn 1000 som ikke bryr seg. En må være mer rettet mot spesielle målgrupper enn før, folk tror ikke på tradisjonell markedsføring. En må begynne med å optimalisere egne kanaler og være bevisst på hvordan en framstår på nett.

Sosiale medier er et kulturprosjekt, ikke et teknologisk prosjekt. En må akseptere at ting forandrer seg, at de ikke er som de en gang var. Mobiltelefonen er en inngangsport til all verdens informasjon og tjenester, en bruker den ikke bare til å ringe med. En million nordmenn bruker nå nettbrett, og 70% har nå en smarttelefon. Et av fire besøk på finn.no kommer nå fra en mobiltelefon, nettbrett har også en stor økning.

Å bruke Twitter feil kan bli som å være på et evig julebord. En må normalisere sitt forhold til sosiale medier, det kan være bra å være offline. Kjernevirksomheten vår er innholdet vårt, de beste nettavisene er ofte rene kopier av papiravisene. Massekommunikasjon blir lett sett på som masekommunikasjon.

Hvis en skal lage en applikasjon og må velge hvilken plattform en skal lage den for er IOS (Apple) rett valg. Undersøkelser viser at iPhone-brukere er mer på nett enn de som bruker Android, de er «superbrukere».

Kriterier for kjøp av telefon: Operativsystem og utvalg av applikasjoner. Spesielt viktig for IOS-brukere, pris og skjermstørrelse er viktigere for de som kjøper Android. Dette er helt logisk, siden iPhone kun kommer med en størrelse og pris. Menn er mer lojale i forhold til leverandør, kvinner påvirkes mer av tester og artikler i media. Menn kjøper mer applikasjoner, de med iPhone kjøper klart mest.

Videoer bør legges ut på Youtube, ikke via en egen videotjeneste. En kan ikke konkurrere mot Youtube, det er kun VGTV og noen få andre som klarer det. Dessuten er Youtube mobiltilpasset, og 80% av innholdet er tilpasset HTML5.

HTML5 er tilpasset alle plattformer. Det kan derfor være bedre å lage en mobilside med dette verktøyet enn å utvikle en applikasjon, for de må tilpasses en rekke forskjellige plattformer og modeller.

JDD

Legg igjen en kommentar

Kapittel 2011: Internett og ytringsfrihet, Sølvberget 22. September

Møteleder: Aslak Nore
Deltagere: Birgitta Jonsdottir, Georg Apenes, Sven Egil Omdal

Jonsdottir:

En krise som den de har hatt på Island kan føre til positive endringer, men også negative, for eksempel Patriot Act i USA. Terrorhandlinger har også blitt misbrukt andre steder, for eksempel i Storbritannia. Der har det skjedd mer gradvis enn i USA, så folk vet ofte ikke at deres ytringsfrihet er blitt mer begrenset, men lovverket er ikke helt som det burde være. Sven Egil Omdal kom mer inn på dette.

Island: Når en skulle utforme et nytt lovverk så en etter de beste lovene fra hele verden i forhold til ytringsfrihet. De har bl.a. sett på lover fra Belgia, Norge og Sverige, og nå skriver de om på Grunnloven. Island skal bli en «frihavn» for ytrings- og informasjonsfrihet. Hun vil gjerne ha et skandinavisk samarbeid om dette, siden Norge og Sverige er langt framme ndg. ytringsfrihet. Land med sterk ytringsfrihet har mest likhet i samfunnet, for eksempel ndg. kvinners rettigheter. Jonsdottir mener at hvis de hadde hatt full informasjonsfrihet kunne kanskje noen varslet om hva som var i ferd med å skje med deres banker, og krisen de har gått gjennom kunne vært unngått eller begrenset.

Hennes parti ble dannet åtte uker før valget, men fikk til tross for dette 7,2 % av stemmene. De fikk til å endre 10 lover om ytringsfrihet og informasjonsfrihet, hele parlamentet var med på dette.

Når en legger ut personlig informasjon på nettet åpner en seg for forskjellige myndigheter. Vi har ikke samme rettsvern på nettet som ellers. En trenger ikke ransakingsordre for å få tilgang til personlig informasjon på Internett.

Wikileaks: En trygg måte å legge ut viktig informasjon, uten risiko. Trygg måte å varsle på, om brudd på lover og menneskerettigheter. Wikileaks har alltid klart å opprettholde all informasjonen de har tilgang til og holde den tilgjengelig, til tross for mye motstand. Noen av verdens beste advokater jobber gratis for dem.

Til tross for det hun har fått til gjennom Wikileaks virker Jonsdottir desillusjonert over utviklingen i Wikileaks. Det er en manglende vilje til å omstrukturere organisasjonen, den er et “one-man show”. [Hun har, i likhet med mange andre, fått erfare at Julian Assange er en meget spesiell person, med enkelte ganske usympatiske trekk.]

Apenes:

Han begynte med å sitere Shakespeares Othello, om viktigheten av et godt navn og rykte. Gjennom Datalagringsdirektivet (DLD) blir hele den norske befolkningen etter Apenes sin mening mistenkeliggjort. Lovlydige borgeres personlige kommunikasjon overvåkes uten at de er mistenkt for noe. Dette bryter med et 200 år langt prinsipp om at en ikke skal mistenkes for noe uten grunn, det er et paradigmeskifte i forhold til norsk rettstenkning. Før har en hatt oversikt over hva en har delt med andre, slik er det ikke lenger.

DLD går ut på at tilbydere av digitale tjenester skal føre register over hva og hvordan en kommuniserer på nett. Alle som formidler telekommunikasjon skal følge dette direktivet. Det er ca. 200 selskaper som tilbyr slike tjenester i Norge, noen av dem er svært små.

Norge har ikke plikt til å innføre DLD, vi kunne reservert oss. Ingen er unntatt fra dette direktivet. Hva da med kildevern? Hva med varslere?

Omdal:

Midt på 90-tallet: Pressen var  i en konsolidiseringsprosess. Det ble færre og større eiere, konglomerater som drev med stadig flere ting, som Telenor og Orkla. Så kom Internett, med nye muligheter til å uttrykke seg, men fører økt volum til mer ytringsfrihet? I dag er det også en konsolidisering på Internett, med sterke aktører som Google, Apple osv.

Ytringsfrihet skal føre til størst mulig frihet og trygghet, skape et bedre samfunn for flest mulig. Har nettet ført til dette?

1. Har nettet ført til mer kunnskap?
2. Har nettet utvidet rammen for politisk opposisjon?
3. Har nettet ført til mindre hat, trakassering og lignende?

1. Storbritannia har et nettverk av lover som hindrer tilgang til kunnskap: Terrorlover, lover som knebler ytringer og lignende. Guardian ble forsøkt presset til å gi sine kilder i avlyttingsskandalen rundt Rupert Murdochs selskaper. Har også opplevd å bli knebleti andre saker, men da ble disse sakene likevel spredt gjennom privatpersoner i sosiale medier. Det er blitt vanskeligere å kontrollere avsløringer, siden det er så mange aktører og kanaler å spre informasjon gjennom.

Chronos-effekten: Store firmaer sluker konkurrenter. Prøver å hindre utvikling som truer deres egen eksisterende forretningsvirksomhet. En må derfor bryte de tradisjonelle eierstrukturene.

2. Revolusjonene i Midtøsten er delvis drevet av sosiale medier. Det er naivt å tro at myndigheter vil overlate sosiale medier til opposisjonen. Vil begrense tilgang og bruk, manipulere på forskjellige måter.

3. Retten til å være anonym er viktig. Nettdebatten har en demokratisk funksjon, men kvinner og minoriteter er sterkt underrepresentert i norsk nettdebatt. Etter 22. juli har de største avisene blitt mye strengere i sine nettdebatter: Stenger debatten, krever registrering, modererer strengere.

Argumentene for anonymitet har blitt svakere. Hat fører til mer hat, hat fører til vold. Trollet sprekker ikke i lyset, det formerer seg. Omdal mener at den gamle teorien om at det å få spre sine dårlige holdninger anonymt skal være en slags måte å «lufte ut» ikke holder mål, det virker mest negativt.

Nettet har økt tilgangen til informasjon, men også ført til tilbakeslag. Fører til mer demokratisk debatt, men også spredning av hat. Viktig med frihet på nettet, men ikke anarki.

Innspill i debatten etterpå:

Omdal: Nettet vil bli lovregulert. Viktig med offensiv holdning til dette, for å sikre gode lover. Det vil bli mer overvåkning etter 22. juli, det skjer alltid etter slike hendelser. Vi må forholde oss til dette, sikre lover som ivaretar vår personlige frihet.

Apenes: Skjervheims liberale dilemma: I et fritt og liberalt samfunn må en også slippe til de som er imot det frie og liberale samfunn. Pressen må selv regulere hva de skal skrive, vi trenger ikke noe offentlig ombud for dette. Han mener at Pressens Faglige Utvalg gjr denne jobben godt nok.

Jonsdottir: Lovene om informasjons- og ytringsfrihet må stadig oppdateres, fordi dette feltet endrer seg så raskt. Canada har gått fra å ha de beste lovene for dette feltet til å ha noen av de dårligste, fordi de ikke er oppdatert etter Internetts framvekst. En må ikke basere lover på følelser, slik som hun mener de gjorde ved innføringen av Patriot Act i USA. Rett etter en krise eller katastrofe (som i Norge etter 22. juli) bør en ikke vedta noen nye lover, da blir en for styrt av følelser.

Omdal: Fengslingen av David Irving i Østerrike var et overgrep. Han burde også fått komme til Lillehammer, og blitt møtt i den offentlige debatt. Fjordmann skulle en også møtt med offentlig debatt. En skulle dissekert hans argumenter på lederplass i avisene, en må unngå “reservater” på nettet som er unntatt fra egentlig offentlig debatt. Konspirasjonsteorier må falsifiseres i den grad det er mulig.

Disse synspunktene fra Omdal var omdiskuterte i salen, da det var enkelte som ut fra personlig erfaring mente at det rett og slett ikke nytter å møte slike personer i debatt. Å motsi dem gjør dem bare mer sikre på at de har rett. Omdal spurte da hva som egentlig er alternativet, og han påpekte at i de ekstreme miljøenes randsone er det alltid en del som ikke er helt overbevist. Disse kan en kanskje få til fornuft ved å vise at de synspunktene de lefler med rett og slett er feil.

Oppsummering fra Omdal: Kjernen i dette spørsmålet er å finne en balanse mellom frihet og trygghet.

Avsluttende spissformulert sitat fra Apenes: «Hvis jeg skal forstå alt må jeg også vite alt». Han kunne fortelle at dette var et sitat fra en tidligere sjef for Stasi

JDD

Legg igjen en kommentar

To face or not to face

Vihja Novosel fra University of Zagreb snakket om deres bruk av Facebook. Hun jobber på det humanistiske fakultetet der. Det er nesten like stort som hele UiS, med 6500 studenter.

Nettgenerasjonen [20-35 år?] begynner å bli voksne, nå kommer milleniumgenerasjonen [født etter 1990]. De driver multitasking, er så å si alltid på nett. Bruker mye sosiale nettverk.

I Zagreb legger de ut nyheter fra aviser og annet aktuelt stoff relatert til studiene på fakultetet. Første fem mnd: 1100 fans på FB. Stor interesse i begynnelsen, fra studenter og andre bibliotek. Har nå ca. 1400 fans. Ganske få hopper av. Fleste kvinnelige fans mellom 18 og 24 år. Rundt 1500 besøk per mnd. Legger stadig ut nyheter om kultur og lignende.

Skuffende lite interaksjon. En del ”likes” og lignende, men lite diskusjoner og mer aktiv interaksjon. Novosel tror at studenter er redde for å uttrykke sine meninger, det er det samme når det spørres etter spørsmål under forelesninger.

Mange bibliotekarer har opprettet profil på FB etter at de gjorde det i Zagreb, er blitt en viktig kilde for kommunikasjon mellom bibliotekarer i Kroatia.

Videre planer: Bibliotekkatalogen ut på FB, slik at studenter kan reservere og lignende via FB. [Denne muligheten har vi allerede i Norge, det er laget en Bibsys-applikasjon for FB].

John David

Legg igjen en kommentar

Seminar om sosiale medier, UiS 23. april 2010

Referatet bygger på mine notater. Det som står i klammer er mine egne kommentarer og synspunkter, og ikke noe som kom fra foredragsholder.

Som seg hør og bør ble Twitter brukt aktivt under dette seminaret. Alle tweets fra seminaret kan du lese her, dersom du har konto på Twitter.

Arne Olav Nygard:

Stipendiat i lesevitenskap ved UiS.

I forbindelse med sitt doktorgradsarbeid om elevers forhold til sosiale medier har han drevet en del feltarbeid. Han sitter bakerst i klassen og observerer elevers bruk av digitale medier. Han har observert at en del er på Facebook hele dagen, også når det er undervisning. De går fram og tilbake mellom undervisning og Facebook. Enkelte brukte også digitale medier til direkte juks, som å klippe og lime inn svar på oppgaver, og bruke Google Translate for å oversette tekster i språkfagene. Det er her to kulturer som kolliderer: For elevene er dette helt naturlige måter å bruke nettet og finne fram til informasjon. [Spørsmålet blir vel kanskje om en skal se på dette som en ressurs eller et problem eller begge deler. Elevenes digitale ferdigheter er helt klart en ressurs, at de bruker denne ressursen til å jukse og velge minste motstands vei er det ikke.]

Web 2.0 ordnes etter såkalte folksonomiske prinsipper, det er brukerne som bestemmer hva som er viktig. Google og Amazon benytter seg av folksonomiske prinsipper, hvor mye en side brukes er viktig for hvordan den blir vektet av Google, og hvor høyt den dermed havner på deres trefflister.

Nytt begrep i norskfaget: “Sammensatte tekster”. Dette er tekster sammensatt av ulike elementer, ikke bare tradisjonell tekst, lyd, bilder og annet kan også være integrert, og selve teksten kan være hentet fra ulike kilder og «remixet» av den som skriver. Dette med remixing er et viktig fenomen i spesielt den yngre generasjonens nettbruk, en tar noe som allerede eksisterer og lager egen versjoner av det.

Ungdom har lært seg nettbruk selv, skolen er ikke så viktig når de skal forklare hvem som lærer dem dette.

Mobiltelefoner er stadig viktigere i den digitale kulturen. Gjør du en tabbe tar det ikke lang tid før det er på YouTube… Den populære læreren Ståle Ree fra Nærbø kan være et godt eksempel! [Siden han visst nok synes dette er kult selv er det jo mest morsomt, men det kan også få stygge konsekvenser.]

Generell holdning til digitale og sosiale medier: Får ofte skylden for mange problemer: Sosiale, språklige og andre. Dette er vanlig i overgangsfaser gjennom historien.

Tekster på nett er åpne og flytende, ofte kollektive.

(Arne Olav Nygards blogg)

Thor Bjarne Bore:

En av Norges mest erfarne mediefolk, bl.a. fra Stavanger Aftenblad og Vårt Land.

Det er viktig å være med i den offentlige debatten, skape engasjement. Han har skrevet 410 blogginnlegg, 4-5 i uka. Kan hvis han ønsker det være løsere i formen enn han var som redaktør. En kan bli en premissleverandør når en blogger. Papirkommentaren i avisene dør på et døgn, må også legges ut digitalt. VG har ikke gjort dette fram til nå fordi de er redde for å tape lesere, dette er bare tøv!

En bør gjøre bloggen så kjent som mulig. 6% er på Twitter, 60% på Facebook, men det er på Twitter en møter mediefolk og politikere. Bore har nå over 1500 følgere på Twitter, en av de mest populære i Stavanger. Bruker Facebook for å bruke bloggen kjent. En må yte og bidra når en er med i sosiale medier, ikke bare motta. Bore har lagt inn en rekke aviser og noen andre sider i Google Reader, henter lenker derfra som han legger ut på Twitter. Legger hver dag ut et sitat av Ivar Aasen. Bore opplever at det er mye ironi og sarkasme på Twitter, mange skarpe penner.

Vi trenger fortsatt journalister og redaktører, for å skille klinten fra hveten og sikre kvalitet og oversikt.

Mange politikere deltok i sosiale medier før valget, de er lite aktive nå. Dette slår negativt ut. Politikere må bestemme seg for hva de vil med sosiale medier.

Det sosiale mediet er bare en kanal, kanalen må fylles med innhold!

(Bores blogg)

Atle Løkken:Leder av Nettop.

Podcasting: Nedlasting av og abonnement på innhold tilpasset mobile avspillere. Ny kanal til studenter og ny arena for læring. Lyd, bilde, PDF.

iTunesU er den nyeste tjenesten fra Nettop. Det er faglærerne som leverer innholdet til det som legges ut på iTunesU, Nettop er tjenesteyter for fagpersonalet. De faglig ansatte garanterer fortsatt for den rent faglige kvaliteten. Nettop holder foreløpig en ganske streng  kontroll over UiS sin tilstedeværelse i iTunes pga. det rent juridiske, men kan muligens åpne opp mer for andre etter hvert. Det er enklere for studenter å bruke iTunes enn UiS sin egenprodusert podcast-side. Uis var tidlig ute med iTunesU, og har blitt en referanse for andre. Først ute med å søke i Norge, hadde Apple på besøk. Fikk beskjed om at det ville ta seks måneder å få en konto, men de klarte det litt raskere. iTunesU har over 600 universiteter, mer enn 200 000 filer tilgjengelig. Alt er gratis, dette er et krav fra Apple.

Podcast gir svært store muligheter for forskningsformidlig: En sending på NRK2 med Aslaug Mikkelsens foredrag fra Forskningsstandup på Sting hadde 44 000 seere en lørdag kl. 17.20! På UiS sin konto iTunesU har det siden september i fjor vært over 22 000  nedlastinger. så og si uten markedsføring. NTNU har hatt over 120 000 nedlastinger, med markedsføring. Open University har hatt over 15 millioner nedlastinger siden juni 2008.

Høgskolen i Dalarna: Live sendinger fra alle forelesningssaler, med chat! Har ført til rettsak, det svenske forskerforbundet er ikke spesielt fornøyde med dette stuntet.

Jus: Hvem har rettigheten til en forelesning, foreleser eller arbeidsgiver? Hva med innhold som er hentet fra et annet sted?

Visjon: «Et universitet i lomma.» Alle forelesninger på nett med en gang de er slutt.

Geir Søndeland:

Redaktør i SmiS.

Butt-saken i 2007 kom først på Facebook, som et tips til en journalist i Rogalands Avis. Han fikk tips om at en mann på Storhaug var savnet fra en av sine venner på Facebook, og det ble det første oppslaget i denne makabre saken.

Hvorfor er SmiS på Facebook? Merkevarebygging, kontakt med publikum, finne saker, trafikkutvikling på smis.no. Har mer enn tredoblet sidevisninger på smis.no i løpet av et år, Facebook kanskje medvirkende til dette? Har fått tak i flere forsidesaker via Facebook, som Kelland-saken, Schlåbroks-saken og andre saker.

”På Facebook er du på jobb døgnet rundt.” Hva publiserer du? Hvilke events er du med på, hvilke grupper melder du deg inn i? Hvilket inntrykk gir du med din profil? Eksempel: SIF-spillere var på fylletur en uke før en viktig nedrykkskamp mot Alta. La ut bilder fra dette på Facebook. Bildene kom ikke på trykk i avisen, men det ble en sak av det. Det var på deres private profiler, men likevel ble det helt naturlig koblet til deres karriere som fotballspillere. I Danmark er det fritt fram for å publisere bilder fra Facebook i media, i Norge er det litt mer restriktivt, men det en legger ut på Facebook eller andre sosiale medier kan skape rabalder. Bør det være kjøreregler fra arbeidsgiver for hvordan ansatte kan opptre på Facebook og andre sosiale medier? [Når er en privatperson og når er en yrkesutøver? Finnes det lenger noe skille når en beverger seg rundt i sosiale medier?]

John David

Legg igjen en kommentar