Open data

Geoffrey Boulton hadde to foredrag om dette temaet i løpet av konferansen..

Dag 1: På grunn av de enorme datamengdene i dagens forskning er vitenskapen ikke lenger selvkorrigerende. Selv når data kan være korrekte kan de være vanskelige å gjenta, pga. mangel på tilgjengelige forskningdata. I tillegg er forskningsjuks et økende problem.

Innen enkelte fagområder er nå det å dele sine data selve normen. Dette bidrar til viktig samarbeid som kan drive forskningen framover mye mer effektivt enn enkelte forskere hadde klart alene. Forskere bør ikke se på sine data som sin eiendom, det er offentlig eiendom så lenge forskningen er offentlig finansiert.

Tim Gowers ble nevnt som eksempel: Han fikk løst «uløselige» matemastiske oppgaver ved å spørre på bloggen sin. Hva hindrer at andre gjør lignende? «problemet» er at alle er ute etter å få anseelse ved å publisere på den tradisjonelle måten i lukkede tidsskrifter. En må rive ned muren mellom profesjonell forskning og det offentlige, vanlige mennesker kan bidra i stor grad til forskningen.

Det er ikke nok å bare gjøre data åpne, det må være tilgjengelig, søkbart og lett å gjenbruke. «Intelligent åpenhet». Likevel trenger ikke alt å bli åpent for alle, en må se på hva offentligheten faktisk er interessert i. En må også tenke på sikkerhet, privatliv o.l.

Dag 2: De selskapene som har vokst mest de siste 30 årene er selskaper som driver med kunnskap og informasjon. Hva er bibliotekets rolle når en ikke lenger MÅ gå dit? Det er en trussel, fordi andre deler av universitetet kan levere rent sosiale tjenester på samme måte som biblioteket, kanskje billigere. Dersom bibliotekets eneste rolle er å betale for tidsskrifter er ikke det nok i en tid med presset økonomi. Vi er ikke lenger alene om å samle, organisere og ta vare på informasjon.

Bibliotekets viktigste rolle i dag: Gjøre kunnskap tilgjengelig, som en motsetning til rent kommersielle aktører. Gode metadata er sentralt, lett å få tak i og bruke forskningsdata. Hjelpe forskere å gjøre sine data lett tilgjengelige for publikum. Ordne med lisenser, standarder o.l. Dette er ikke noe en kan ta lett på, det er noe en må spesialisere seg på og bygge opp spesialisert kunnskap om. En må ansette flere dataspesialister i biblioteket! Boulton sa rett ut at han mener at bibliotekene ansetter feil folk. Sentralisering av bibliotek, slik det ble gjort på UiS i 2006, er ikke løsningen lenger. Vi trenger bibliotekarer som er oppdatert på ny teknologi og ytre forhold i forhold til bruk av data. Databaser må være dynamiske. Data er ikke fakta, de kan bli motbevist eller forbedret hele tiden.

Universitetets rolle er i fare, det trues av effektive private aktører. Kan disse levere gode tjenester, eller tenker de mest på aksjeeierne sine? Hva gjør en med tjenester som blir overflødige, når det faktisk er mennesker involvert som utfører disse tjenestene?

Det må være klare incentiver for forskere om å gjøre sine data tilgjengelige. Bibliotek kan ikke endre forskeres tankesett, det må de på høyere nivåer gjøre. Open Access er viktig for utviklingen av forskning. Dette må komme på plass, for å oppveie for en del svakheter ved dagens systemer.

Boultons presentasjon finner dere her.

JDD

What is a national bibliography today?

(Lenke til sesjonen, med presentasjoner)

Pacek / Krynicka: Nasjonalbibliografien blir ofte sett på som noe som gjelder trykte dokumenter, en tradisjonell definisjon. Det er lite utfyllende informasjon om nasjonalbibliografier i Wikipedia, det bør informeres mer.

Nasjonalbibliografier har en historisk misjon: Skal dokumentere kreativ og vitenskapelig virksomhet i et land.

Oppgave og mulighet for nasjonalbibliografier i dag: Levere kvalitetssikrede data som kan brukes av mange. Informasjonen er til å stole på, offentlig finansiert, komplett og gratis å bruke. Det bør også legges vekt på at nasjonalbibliografier er noe stabilt og langsiktig. Det vil styrke deres posisjon i et metadatamarked som ellers er preget av mange flyktige og ustabile kilder

Nasjonalbibliografien må åpnes for nye typer ressurser og formater. En må finne måter å samle, beskrive og lagre nye dokumenttyper. Viktig: Standardiserte beskrivelser, utvelgelseskriterier, lisenser/ økonomi.

Framtiden for Nasjonalbibliografien kan være en delingskultur, levere metadata til de som trenger. Linked data kan være framtiden, og en ny mulighet.

Lars Svensson: Fram til nå har det vært vanskelig for folk utenfor bibliotekene å bruke våre metadata. Skjønner ikke Z39.50 og Marc… Bibliotekmetadata burde være en sentral del av www. Et søk på ”Kalevala” i Google: Første bibliotektreff på s. 7 eller 8…

Selve målemetoden for nasjonalbibliografiske data i dag bør være hvor mye de brukes på nettet. Dette vil gjøre at det er vanskelig å egentlig kontrollere hvordan data blir brukt.

Nasjonalbibliografier og internett:

1. En kan aldri vite om alle relevante publikasjoner er samlet.
2. Mye dårlige maskingenererte metadata, en får aldri tid til at bibliotekarer kan gjøre alt. Data bil ofte være dårlige, men ikke ubrukelige.
3. Katalogiseringsregler vil ikke være så viktige som i dag, lenking mellom relaterte dokumenter er viktigere (linked data).
4. Hvilken versjon jobber vi med nå? Metadata må finnes i forskjellige versjoner.

Framtiden: Nasjonalbibliografien vil være en del av www. Hva er da egentlig nasjonalbibliografien? Grensene vil være vanskelige å trekke. Nasjonalbibliografien vil i større grad bestå av data som ikke er egenprodusert, og nasjonalbibliografiske data vil i større grad bli brukt av andre. For å få data ut er linked open data veien å gå. DNB har valgt å publisere sine data som linked open data. En trenger ikke en gang å spørre om å få bruke dem, de er helt frie.

JDD