Archive for category MOOC

OEB, dag 2: Tomorrow’s New World: Extending the Reach of Learning.

Lia Commissar: Representerte Wellcome Trust, en av de største forskningsfinansierende organisasjonene i Storbritannia.

Hun snakket i denne sammenhengen om noen prosjekter de har innen nevrovitenskap, og hvordan denne typen kunnskap kan brukes innen utdannelse. En kan bl. a. forbedre pedagogikken vi bygger opplæring på, ved å bekrefte eller avkrefte en del myter. Det stemmer faktisk ikke at vi kun bruker 10 % av hjernen vår. Mer overraskende er det kanskje at en lærer ikke bedre med sin foretrukne læringsmetode. Det at noen av oss lærer bedre ved bruk av f. eks. bilder eller lyd enn andre metoder stemmer ikke. En kan kanskje bli mer motivert ved å bruke de metodene en foretrekker, men rent fysisk eller biologisk utgjør det liten forskjell.

Mytene kommer ofte fra forskning som tolkes feil eller overtolkes. I Storbritannia ble det for noen år siden lagt mye vekt på læringsstiler, ute fra den myten som nå altså er avkreftet. Dette førte riktig nok til en mer variert opplæring, men også til at studenter begrenset seg selv. En del av dem trodde ikke at de kunne lære hvis de ikke kunne benytte sin «favorittmetode», og la derfor lite vekt på opplæring som avvek fra denne. Det er det ingen grunn til

Teensleep: Et program støttet av Wellcome Trust, som utforsker hva søvn har å si for tenåringer. Senere skolestart kan være hensiktsmessig, fordi tenåringer lærer dårlig tidlig om morgenen. Det vil selvsagt hjelpe om de legger seg tidligere og kutter ut sosiale medier etter leggetid, men tenåringer har også et annet søvnmønster enn voksne rent biologisk.

Det drives også forskning på hvorfor gaming er så motiverende. Kan denne kunnskapen overføres til utdannelse? Dersom en finner en måte å stimulere hjernens belønningssystem som kan ligne det gamere opplever er en kommet langt. Da vil sannsynligvis motivasjonen og mestringsfølelsen blant studenter stige betraktelig.

Det er viktig å ikke overtolke funn fra enkeltstudier, og overføre funn direkte til måten vi lærer på. Forskning tar tid! F. eks. finnes det ikke noen sterke bevis for at mye tid foran dataskjermen påvirker hjernen mer enn alt annet vi gjør, selv om en del kanskje forestiller seg at det er slik. Dersom vi skal gå ut fra at det er slik vil vi i alle fall trenge mer verifiserte forskningsfunn som støtter hypotesen.


Anka Mulder:
Hun har en ledende stilling på Universitetet i Delft i Nederland. 21 000 studenter på campus, i tillegg når de ikke mindre enn 670 000 studenter via nettet. Dette enorme antallet har de oppnådd i løpet av bare to år. De vil bruke erfaringene fra undervisning på nettet til å forbedre utdannelsen de tilbyr på campus. Jeg regner med at det vil være mulig å oppnå en vekselvirkning her, som bør være av interesse for flere.

Hva hvis studenter begynner å velge kurs fra hele verden, via nettet? Hva hvis arbeidsgivere slutter å bry seg om hvem som tilbyr kursene, om det er universiteter eller noen helt andre? Hva hvis Facebook eller LinkedIn overtar mye av hegemoniet innen utdannelse? Hva hvis utdannelse blir som Airbnb eller Uber, der de etablerte institusjonene har blitt utfordret av «amatører» som tilbyr samme tjeneste? Universitetene må være Uber innen høyere utdannelse! For å få til det må vi bli bedre til å bruke Big Data, for å skreddersy våre tilbud mer enn i dag.

Universitetene må satse på det de allerede er gode på, og forbedre servicen til studentene. Campus er en styrke. Den funksjonen en god campus har som møteplass er av stor betydning. Dette må bibliotekene fortsatt være seg bevisst! Møteplassfunksjonen vi har er kanskje viktigere enn vi ofte tror. Campus må være mest mulig åpen, for alle som vil drive læring gjennom hele livet. I dag er en ikke ferdig utdannet når en står med mastergraden i hånda, dette er noe universitetene må ta inn over seg. Jeg ser for meg at alumni f. eks. blir en viktig gruppe.

Innen luftfart starter flyselskaper allianser for å møte stadig tøffere vilkår. Kan universitetene la seg inspirere, f. eks. ved overføring av kompetanse en har fått fra MOOCs? En må få til et bedre system for credits for de som tar MOOCs, slik at også egne studenter kan bli interessert. Tillit og kvalitet er de viktigste verdiene. En må vite at en «flyr sikkert» når en student har tatt en MOOC ved et hvilket som helst universitet. En må kreve at universitetene står like mye for sine MOOCs som for sine tradisjonelle kurs. Kravene må være like strenge.

Toby Walsh: Professor i kunstig intelligens (AI) ved University of South Wales i Australia. Google bruker mye penger på AI, de ser en stor framtid i dette. Mye frykt for AI kommer fra forvirring. AI er ikke autonomt, og kan ikke reprodusere eller utvikle seg selv. En får ikke ut mer enn en mater inn. Med andre ord er vi ikke på vei mot noe sånt som vi ser i filmene om Terminator, eller evt. den glimrende Ex Machina.

De truslene disse filmene viser oss er lite realistiske. Derimot er det en helt realistisk trussel at AI kan ta over mange jobber. Enkelte snakker om at 50 % av alle jobber vil forsvinne. I en rapport fra Oxford snakkes det om 47 % i en tilsvarende rapport fra Australia nevnes tallet 40 %. I følge denne lista jobber nesten 1,5 millioner mennesker i USA som trailersjåfør. [Walsh sa at det var den vanligste jobben i USA, men jeg vet ikke hvor han henter det fra]. Hva når trailere og andre kjøretøy blir førerløse?

I motsetning til det en har trodd tidligere er det ingen økonomisk regel at teknologi alltid skaper minst like mange jobber som den tar bort. Den industrielle revolusjonen gjorde det, men AI gjør det kanskje ikke. Administrative jobber står i fare, «white collar jobs». Produktiviteten i USA har økt siden 2. verdenskrig, men det har blitt færre jobber.

For å forberede seg på framtiden kan en enten fokusere på teknologien, eller på sosiale og menneskelige egenskaper. Det er liten sjanse for at jobber innen utdannelse erstattes av AI, pga. «den menneskelige faktor».

Framtidens utdannelse må bli livslang. I dag utdannes vi til teknologi og jobber som kanskje ikke eksisterer om 20 år, da må en oppdatere seg. MOOCs bør bli POOCs, personaliserte i stedet for massive.

På spørsmål fra salen om det vil gå an å reprodusere bevissthet uttalte Walsh seg sterkt tvilende, pga. at bevissthet er noe vi ikke helt forstår, og kanskje aldri kommer helt til å forstå. Da blir det vanskelig å lage i kunstig utgave.

PS: I følge denne siden er det 52 % sjanse for en bibliotekar i Storbritannia blir erstattet av en robot innen 20 år, noe som plasserer oss cirka midt på risikolista. De som underviser er helt i bunnen av lista, med mellom 1 og 3 % sjanse til å bli erstattet. Dette er jo «helt logisk»: De jobber med mennesker, og det gjør som kjent ikke bibliotekarer…

Oppdatering, 21. desember: I følge Arne Krokan kan journalister i framtiden delvis erstattes av algoritmer bygd på kunstig intelligens. Det er tankevekkende.

JDD

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Emtacl 2015: Dag 1, 20. april

Peter Morville: The Architecture of Understanding

Peter Morville begynte med å fortelle om sitt arbeid med Library of Congress: Han ble kalt inn for å hjelpe dem med å strukturere sin tilværelse på nett. Hundrevis av nettsider tilhørte LC, det var helt umulig å finne fram. Dette viste seg å være vanskelig å få orden på, mest pga. organisasjonskultur og måten LC var organisert på. De måtte ha utallige møter med personer i hele organisasjonen for å kommen noen vei. De klarte etter hvert å oppnå eierskap på høyeste nivå til prosessen, samtidig som de hadde kontakt med lavere nivåer. Når flest mulig får delta i en prosess fører det til eierskap. En må forandre selve kulturen, ikke bare overflaten.

Dan Ward viser i sin bok «The Simplicity Cycle» at jo flere forbedringer som blir gjort, jo mer komplekst blir systemet. Etter hvert når en et «tipping point» der flere forbedringer fører til lavere kvalitet. Da må en gå tilbake og gjøre systemet enklere igjen, og ta bort en del av «forbedringene». Dette er ofte en utfordring for en organisasjons kultur, da en kan ha en «forbedringskultur», eller «kompleksitetskultur». Det er f. eks. pga. dette at det ofte kan være vanskelig å få til nødvendige endringer i programvare: De som utvikler programvaren er vant til å legge til forbedringer og mer kompleksitet, liten kultur for forenkling. Dette har med informasjonsarkitektur å gjøre: Vi må ofte ta veien innom kompleksitet før vi går tilbake til enkelhet.

Å klassifisere og sette alt i kategorier er ikke feil, men det kan være farlig. Det har sine fordeler og ulemper. Kategorisering kan gi et feil eller forenklet bilde av situasjonen. De modellene vi har er ofte for enkle, vi må gå dypere inn i situasjonen. Å sette alt inn i klare kategorier er enkelt og derfor appellerende, men kategorier er som oftest mer «fuzzy» enn et oppsatt bilde gir inntrykk av.

På nettsider er det ofte kategoriene «i midten» brukere faktisk søker etter og trenger, de må framheves mer enn toppmenyene. Vi må forstå den konteksten våre brukere er i: Hva gjør de faktisk, i motsetning til hva de sier til oss?

For å forstå en organisasjon må vi kjenne dens historie: Hva var det som gav suksess tidlig, og senere har blitt «sementert» inn i organisasjonen som «common practice»? De fleste kan være villige til å forandre sine handlinger og sin praksis, men hva med overbevisninger? Dette henger mye hardere i oss, og er vanskelig å endre selv når det er nødvendig.

En må designe for enkelhet. Morville mener at systemer som Oria kan være en god begynnelse, der en legger opp til en søkeinngang, med mulighet for mer avansert bruk. Vi må ikke overvelde våre brukere!

Video av presentasjonen

David Nicholas: Emerging reputational mechanisms and platforms for scholars

Omdømme er ALT for en akademiker og et universitet. Dette har alltid vært veldig smalt definert: Fagfellevurdering, sitering, H-indeks og noen få lignende indikatorer har vært definerende. Dette fører til at en rekke viktige aktiviteter ikke måles eller belønnes.

Open Science forandrer på dette. Flere forsker og underviser enn tidligere, på flere arenaer. De tradisjonelle institusjonene er ikke lenger enerådende. Hvordan skal en måle denne aktiviteten? Hvorfor er vitenskapelige tidsskrifter fortsatt enerådende?

En EU-finansiert studie Nicholas ledet kom fram til 58 aktiviteter som akademikere driver med, og som en kan tenke seg å måle. Hvorfor legger en f. eks. ikke mer vekt på undervisning og veiledning? Hva med engasjement i samfunnsdebatten og samarbeid med amatørforskere? Hvorfor belønnes ikke den formidlingen gjennomslag i sosiale medier gir?

En undersøkelse av hva forskere i dag regner som sin viktigste aktivitet viser at forskning settes høyest. Det bør kanskje forbli slik, men er det ønskelig at administrativt arbeid settes nest nederst, og sosiale medier aller nederst? Burde ikke undervisning komme høyere enn midt på lista, slik det gjør i dag? Det er liten tvil om at hvilket belønningssystem en har i stor grad bestemmer hvilke oppfatninger en får om ulike aktiviteters viktighet.

Nye plattformer viser en større bredde av vitenskapelige aktiviteter. ResearchGate er et godt eksempel, med seks millioner brukere. Kudos vokser veldig raskt. Det finnes en rekke lignende plattformer. Arbeidsgruppen Nicholas ledet fant 25, med til sammen 30 millioner brukere. Disse plattformene viser til sammen 22 av de 58 aktivitetene, noe som er mye mer enn det en får til innenfor det tradisjonelle systemet. Likevel legges det liten vekt på disse plattformene for formidling og samarbeid legges, det samme gjelder sosiale medier. Dette er noe som bør diskuteres, siden de nye plattformene legger vekt på et bredere spekter av indikatorer enn det som har vært vanlig.

Det er interessant at alle de som har startet disse plattformene står utenfor det tradisjonelle publiseringssystemet. Nicholas mener at bibliotek kan bidra på flere måter, bl. a. med bibliometri og statistikk som kan gi bakgrunnsmateriale for nye indikatorer. Dette med bibliometri er jo verdt å merke seg, her bør kanskje ledelsen ved UiS tenke seg om en gang til?

En utfordring ved overgang til Open Science og bruk av nye indikatorer: Kvalitetssikring og integritet. Selv om tradisjonell fagfellevurdering har møtt en del kritikk er det et etablert system, og et «ris bak speilet» for de som vil være uærlige. Dette må en også få til innenfor et nytt system, helst enda bedre og sikrere enn i dag.

Video av presentasjonen

Ros Bell: Digilab; Supporting and encouraging new tehnologies

Hun presenterte Digilab ved universitetet i Manchester. Det er en teknologilab som har som formål å få til samarbeid, diskusjoner og utvikling for studenter og ansatte, i tilknytning til bruk av ny teknologi. De har blant annet 3D-printer, og de utforsker ting som virtuell virkelighet og EEG-hodebånd. De er også opptatt av teknologi som kan hjelpe studenter med ting de sliter med, f. eks. å ta notater. 3D-printeren vekker stor interesse, noe som er lovende for oss.

Bell er ikke selv bibliotekar, men hun er glad for at Digilab er tilknyttet biblioteket. Hun framhever bibliotekets demokratiske natur og tilgjengelighet som en fordel. Slik situasjonen er i dag har de ikke ressurser til å holde Digilab åpen og i daglig drift. Fram til nå har de hatt enkelte «events» som har vært svært godt besøkt. Disse krever mye personale, og mye opplæring av personalet som skal være til stede. Det er altså ganske ressurskrevende å ha en slik lab. Å kjøpe inn avansert teknologisk utstyr er jo heller ikke gratis.

Bell fortalte meg at i dag går mye av hennes daglige jobb ut på å skrive søknader om finansiering, og argumentere for hvorfor Digilab i det hele tatt er nødvendig. Det kan virke som det er en del skepsis, og de har en jobb å gjøre i forhold til å legitimere sin eksistens.

Video av presentasjonen

UiT : Because you’re worth it: how to inspire academic integrity and critical thinking in students

Ved UiT lanserte de en MOOC med navnet iKomp tidligere i år. Den har som mål å lære studenter om informasjonskompetanse. De bruker plattformen edX. Målgruppen er spesielt nye studenter, men ellers kan alle som ønsker det ta kurset helt gratis. Kurset tar for seg ting som læringsstrategier, søking, evaluering av informasjon og akademisk etikk. Noe av bakgrunnen for kurset var at de ville bort fra den noe detaljerte og tekniske undervisningen som ellers ofte kjennetegner de kursene vi holder.

For å få studentene i gang passer de på å ha aktivitet tidlig i hver modul. Det er ellers et kort sett med spørsmål i slutten av hver modul. Når en har gått gjennom hele kurset kan en avlegge en litt større eksamen, og få ut et kursbevis.

Det er viktig å motivere studentene. De har satt opp følgende formel:
Engasjement = Aktivitet X Motivasjon
De prøver å holde seg til en personlig stil, og henvender seg til studentene på en personlig måte. De henvender seg direkte til hver enkelt student. De ser på det som en fordel at på nettet kan studentene være mer ærlige enn i en klasseromssituasjon: Når en sitter alene foran en PC mister en ikke ansikt dersom en svarer feil eller mangler kunnskap.

Ved bruk av MOOCs kan studentene forberede seg for seg selv og lære det grunnleggende på egen hånd. Dermed kan tiden sammen med andre brukes til diskusjoner og samtale, i stedet for enveis kommunikasjon fra kateteret. Dette er noe som ofte framheves som en fordel med MOOCs, det legger forholdene til rette for en mer interaksjonsbasert undervisning.

Til nå har de fått positive tilbakemeldinger på kurset. Både innholdet og den teknologiske løsningen som er valgt har fått mye skryt. De mer negative tilbakemeldingene de har mottatt går på at kurset har for mye tekst, og at oppgavene rett og slett er for enkle. Det er noe å ta med seg.

Video av presentasjonen

Jurgen Appelo: Manage yourself!

Jurgen Appelos hjemmeside

Appelo

Som dette bildet viser er det vanlig å stille spørsmål om hvordan andre kan forandre seg. Det er begrenset hvor mye en kan gjøre med det. Kanskje en heller bør begynne med å forandre seg selv?

Vi lærer av eksperimenter, ikke av å kun gjøre ting som vi på forhånd vet vil lykkes. Det er ikke kun «beste praksis» som bør oppmuntres, da lærer vi lite. Bør vi dermed «feire» når noe går galt? Bare dersom vi lærer av det!

Nettverk er gode til å drive utvikling, og lære av sine feil. Hierarkier er gode på daglig drift, å holde hjulene effektivt i gang. De er også gode til å gjøre de samme feilene flere ganger… Vi trenger kanskje begge.

OKR: Objective Key Results. Dette er en måte å sette klare mål for seg selv: OKR skal være lette å måle og tallfeste. Det er faktisk ikke ideelt å oppnå full måloppnåelse, da har en vært for lite ambisiøs. Mellom 60 og 70 % måloppnåelse regnes som ideelt. Vi er også bedre til å evaluere hverandre enn å evaluere oss selv. I selskapet Appelo leder tar de konsekvensen av dette, ved å la de ansatte bestemme hvordan bonuser skal fordeles, i stedet for å la ledelsen ha all makt.

Avsluttende råd:

1. Stjel gode ideer.
2. Lær av å eksperimentere.

Video av presentasjonen

JDD

Legg igjen en kommentar

MOOC på Bibsyskonferansen

MOOC (Massive Open Online Courses) er noe det er mye snakk om nå for tida, og det var også et viktig tema under Bibsyskonferansen. et passet derfor bra at UiS lanserte sin første MOOC akkurat mens konferansen pågikk, det viser at vi henger med på dette.

Berit Kjeldstad er prorektor ved NTNU. Hun sitter i utvalg med 11 medlemmer som skal kartlegge utviklingen og sammenstille kunnskapen om MOOC i Norge. Dette utvalget er faktisk det eneste av sitt slag i Europa. De skal se på muligheter og utfordringer i framveksten av MOOC. Utvalget skal ha ferdig en NOU om dette i juni 2014.

Første MOOC i Norge kom høsten 2013, på NTNU. Nå utvikles kurs flere steder. Alle institusjoner bør ta dette inn i sitt tilbud. Det er ikke en «reserveløsning» når en ikke får studenter. Bibsys har en portal/plattform for MOOCs som kan brukes.

Hva er MOOC? Alle skal kunne melde seg på, uansett bakgrunn. En er ikke student, en er deltager. Det er ingen opptakskrav eller begrensninger. Dersom en skal ta eksamen blir en student, da må en tas opp på en institusjon som skal kunne godkjenne kurset. MOOCs roller: Styrke tilgangen til og kvaliteten på høyere utdanning. Alle kan få innsikt i hva det betyr å gjennomføre høyere utdanning. Kvalitetssikring er en utfordring. En må få en god forståelse av pedagogikken som brukes i sånne kurs.

Enorm utvikling siden april 2012, da var det tre kurs i USA. Nå er det blitt så mange at en ikke teller lenger, 2014 kan bli året der MOOC brukes for fullt i arbeidslivet. Det finnes flere portaler for MOOCs nå, som Coursera. Er det en god ide med en nasjonal portal i Norge?

Hva mener vi med generell studiekompetanse? Kan MOOC spille en rolle her, f. eks. ved å erstatte enkelte fag i videregående utdanning? Hva med studiestøtte, skal de som tar MOOCs være berettiget til det? Hva med finansiering, skal institusjoner få samme støtte til MOOCs som tradisjonell utdanning? Skal MOOCs sidestilles med fleksibel utdanning?

Ved UiO kan det bli spennende til høsten: Da skal en tilby Ex.phil. som MOOC. Det kan bli spennende å se hvordan det vil fungere.

Berit Kjeldstad sin presentasjon finner dere her, og dere kan se video av hele foredraget her.

Hugh Davis fikk ordet rett etter Berit Kjeldstad. At det ble brukt så mye plass på dette under de felles foredragene første dag sier litt om hvor mye dette blir vektlagt.

MOOCs varer ofte fire uker, to til tre timer i uka. Det finnes to typer MOOC:

  • xMOOCs: Her er detdefinert hva en skal gjøre og når en skal gjøre det. xMOOCS er ganske lærerstyrt, og kan sies å stå for en relativt tradisjonell pedagogikk.
  • cMOOCs: Nettverksstyrt, lite lærerstyrt. cMOOCS kan bli ganske kaotiske, med mange løse tråder i flere retninger. Dette minner om den nye nettverksmodellen som har vokst fram sammen med Web 2.0 og sosiale medier

MOOCSs består ofte av mange korte videoer, fem til 10 minutter. Det lenkes ofte til artikler, men ikke sa mange av de som er i biblioteket, pga. de lisensene vi må forholde oss til. En ser her at Open Access blir viktig for at våre ressurser skal kunne brukes i MOOCs, noe som sikkert vil bli veldig viktig i framtiden. Det vil vel også være viktig for forlagene å være på banen i denne plattformen? MOOCS inneholder også ofte små tester, og muligheter til å vurdere sitt eget eller andres arbeid.

Kritikk mot MOOC: Dominert av UK, og av de som har høyest utdannelse fra før. Undersøkelser viser at de fleste som gjennomfører en MOOC allerede har en høy utdannelse. Som Davis sa det: De tar en MOOC i stedet for å se på TV. MOOCs er dermed ikke så demokratiserende som en håpet, siden de som trenger det minst bruker det mest. Mange som melder seg på gjør aldri noe, og 20 % faller fra hver uke mens en MOOC pågår. Selv om MOOC ikke kan direkte sammenlignes med vanlig undervisning er dette høye tall.

En kan kreve penger fra brukere for ekstra tjenester, f.eks. betaling for ekstra veiledning eller kursbevis. Reklame og sponsorer er også en mulighet, enten ved reklame eller betaling for spesielt utarbeidede MOOCs.

På University of Southampton bruker de MOOC bevisst til å bygge opp sitt varemerke, og få studenter til å begynne å studere hos dem etter at de har gjennomgått en MOOC. Mye av budsjettene kommer fra universitetets markedsføringsbudsjett. MOOCs kan også brukes slik at studenter går gjennom forelesninger på nett, så kan de fysiske møtene brukes til diskusjoner og faglige samtaler ut fra den kunnskapen studentene selv har tilegnet seg.

Hugh Davis sin presentasjon finner dere her, og dere kan se video av hele foredraget her.

JDD

1 kommentar