Archive for category Informasjonskompetanse

OEB, dag 1: Teens talk tech

Fire tyske elever i videregående skole (tror jeg) snakket om sin hverdag, og hvordan de bruker teknologi både privat og på skolen. De er pålogget fra de står opp til de legger seg. Mobilen er det første de ser på når de våkner, og det siste før de sovner.

Det var interessant å høre hvor naturlig dette er for dem. En del litt eldre mennesker (dvs. 25 år og oppover…) kan ha et nesten litt «tvangsmessig» forhold til sosiale medier og teknologi. Vi MÅ kaste oss over alt som er nytt, for å vise at vi henger med. For «the millenials» (født etter 2000) er dette en ukjent tanke. De forkaster gjerne noe som er nytt og spennende, dersom de ikke ser nytten av det. En av de fire i panelet var stort sett i alle sosiale medier en kan tenke seg, mens en av de andre kun bruker Facebook og Whatsapp. Dersom det ikke funker forkaster de det, no big deal. Dette viser at de er «innbyggere» på nettet på en helt annen måte enn vi andre noen gang sannsynligvis kan bli.

De var tydelige på at de ønsker å få det meste i digital form. En av de fire beklaget seg tydelig over de haugene av papir han aldri får orden i, mens de andre ikke sa så mye om saken. Tradisjonelle medier var ikke noe de kom inn på i det hele tatt, jeg tolket dem dit hen at det er det digitale de naturlig forholder seg til.

Video er veldig populært: Youtube og Khan Academy brukes flittig, også i faglig sammenheng. Et generelt inntrykk er at de stadig kom tilbake til disse kildene, og en av dem innrømte til og med at han stoler mer på Youtube enn på læreren!

Dette ledet naturlig til et spørsmål om kildekritikk. De virker til å ha en viss bevissthet rundt dette: De er klar over at hvem som helst kan legge hva som helst på nettet, og prøver å verifisere dersom de er i tvil. Dette gjør de ved å se hvilke kommentarer en video har fått, og de var faktisk fullt klar over at kildeliste er en fordel. De sjekker gjerne kilder for å forsikre seg om at det de bruker holder mål. Det virker som de har et visst grunnlag når det gjelder kildekritikk, men jeg kunne registrere enkelte mangler. Bibliotekenes opplæring i dette vil derfor fortsatt være av stor betydning.

Et interessant spørsmål de fikk: Hva vil de synes dersom all kommunikasjon i jobben deres foregår via e-post, og ikke via noen mer «moderne» kommunikasjonsformer? De virket nesten overraskende lite negative til dette. Igjen ser en at dersom noe fungerer bryr de seg ikke om det er trendy eller ikke. Teknologien bare er der. En interessant tanke en av dem kom med er hvordan e-post som medium vil forandre seg dersom dette scenarioet skulle vise seg å bli virkelighet: I dag er en gjerne litt formell når en sender e-post, med høflighetsfraser og hele setninger. Han mente at framtidens e-post vil gå mer i retning av dagens chat og SMS, der tradisjonelt språk erstattes av enkeltord og såkalte emojis.

De ble også spurt om dette med datasikkerhet. Her avslørte de en holdning som kanskje er litt foruroligende: En av dem sa at han ikke er så veldig nervøs for dette, siden han ikke har noe spesielt å skjule. Det er godt mulig at han ikke har det, men rent prinsipielt er en slik holdning etter min mening litt tvilsom. De hadde utvilsomt kunnskaper om temaet, og flere av dem henviste til Edward Snowden. De støtter også kampen mot overvåkning prinsipielt og politisk, men som man sier: Det personlige er politisk. Å ikke bry seg om en selv blir kikket i kortene av NSA eller andre fører ikke kampen mot slikt svineri framover. En av dem sa at dersom det var noe viktig og konfidensielt han skulle si til noen sa han det til dem IRL, altså ansikt til ansikt. Det fungerer sannsynligvis fortsatt best.

De ble spurt om sine framtidsplaner- og drømmer. En av dem sa at han hadde ikke peiling på hva han ville bli, og uttrykte bekymring for hvilke jobber som egentlig ville være tilgjengelig i framtiden. En kamerat hadde tipset ham om videoen «Humans need not apply», og den skremte ham. Vil det være jobber for disse tenåringene i framtida, eller vil robotene overta det meste?

Til slutt innrømte de at det av og til kan bli for mye. De finner det litt vanskelig å logge av, og en av dem fortalte at hun akkurat nå har en pause fra alle sosiale medier. Dette blir også en problemstilling i framtiden: Har vi noen gang egentlig fri?

JDD

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Emtacl 2015: Dag 1, 20. april

Peter Morville: The Architecture of Understanding

Peter Morville begynte med å fortelle om sitt arbeid med Library of Congress: Han ble kalt inn for å hjelpe dem med å strukturere sin tilværelse på nett. Hundrevis av nettsider tilhørte LC, det var helt umulig å finne fram. Dette viste seg å være vanskelig å få orden på, mest pga. organisasjonskultur og måten LC var organisert på. De måtte ha utallige møter med personer i hele organisasjonen for å kommen noen vei. De klarte etter hvert å oppnå eierskap på høyeste nivå til prosessen, samtidig som de hadde kontakt med lavere nivåer. Når flest mulig får delta i en prosess fører det til eierskap. En må forandre selve kulturen, ikke bare overflaten.

Dan Ward viser i sin bok «The Simplicity Cycle» at jo flere forbedringer som blir gjort, jo mer komplekst blir systemet. Etter hvert når en et «tipping point» der flere forbedringer fører til lavere kvalitet. Da må en gå tilbake og gjøre systemet enklere igjen, og ta bort en del av «forbedringene». Dette er ofte en utfordring for en organisasjons kultur, da en kan ha en «forbedringskultur», eller «kompleksitetskultur». Det er f. eks. pga. dette at det ofte kan være vanskelig å få til nødvendige endringer i programvare: De som utvikler programvaren er vant til å legge til forbedringer og mer kompleksitet, liten kultur for forenkling. Dette har med informasjonsarkitektur å gjøre: Vi må ofte ta veien innom kompleksitet før vi går tilbake til enkelhet.

Å klassifisere og sette alt i kategorier er ikke feil, men det kan være farlig. Det har sine fordeler og ulemper. Kategorisering kan gi et feil eller forenklet bilde av situasjonen. De modellene vi har er ofte for enkle, vi må gå dypere inn i situasjonen. Å sette alt inn i klare kategorier er enkelt og derfor appellerende, men kategorier er som oftest mer «fuzzy» enn et oppsatt bilde gir inntrykk av.

På nettsider er det ofte kategoriene «i midten» brukere faktisk søker etter og trenger, de må framheves mer enn toppmenyene. Vi må forstå den konteksten våre brukere er i: Hva gjør de faktisk, i motsetning til hva de sier til oss?

For å forstå en organisasjon må vi kjenne dens historie: Hva var det som gav suksess tidlig, og senere har blitt «sementert» inn i organisasjonen som «common practice»? De fleste kan være villige til å forandre sine handlinger og sin praksis, men hva med overbevisninger? Dette henger mye hardere i oss, og er vanskelig å endre selv når det er nødvendig.

En må designe for enkelhet. Morville mener at systemer som Oria kan være en god begynnelse, der en legger opp til en søkeinngang, med mulighet for mer avansert bruk. Vi må ikke overvelde våre brukere!

Video av presentasjonen

David Nicholas: Emerging reputational mechanisms and platforms for scholars

Omdømme er ALT for en akademiker og et universitet. Dette har alltid vært veldig smalt definert: Fagfellevurdering, sitering, H-indeks og noen få lignende indikatorer har vært definerende. Dette fører til at en rekke viktige aktiviteter ikke måles eller belønnes.

Open Science forandrer på dette. Flere forsker og underviser enn tidligere, på flere arenaer. De tradisjonelle institusjonene er ikke lenger enerådende. Hvordan skal en måle denne aktiviteten? Hvorfor er vitenskapelige tidsskrifter fortsatt enerådende?

En EU-finansiert studie Nicholas ledet kom fram til 58 aktiviteter som akademikere driver med, og som en kan tenke seg å måle. Hvorfor legger en f. eks. ikke mer vekt på undervisning og veiledning? Hva med engasjement i samfunnsdebatten og samarbeid med amatørforskere? Hvorfor belønnes ikke den formidlingen gjennomslag i sosiale medier gir?

En undersøkelse av hva forskere i dag regner som sin viktigste aktivitet viser at forskning settes høyest. Det bør kanskje forbli slik, men er det ønskelig at administrativt arbeid settes nest nederst, og sosiale medier aller nederst? Burde ikke undervisning komme høyere enn midt på lista, slik det gjør i dag? Det er liten tvil om at hvilket belønningssystem en har i stor grad bestemmer hvilke oppfatninger en får om ulike aktiviteters viktighet.

Nye plattformer viser en større bredde av vitenskapelige aktiviteter. ResearchGate er et godt eksempel, med seks millioner brukere. Kudos vokser veldig raskt. Det finnes en rekke lignende plattformer. Arbeidsgruppen Nicholas ledet fant 25, med til sammen 30 millioner brukere. Disse plattformene viser til sammen 22 av de 58 aktivitetene, noe som er mye mer enn det en får til innenfor det tradisjonelle systemet. Likevel legges det liten vekt på disse plattformene for formidling og samarbeid legges, det samme gjelder sosiale medier. Dette er noe som bør diskuteres, siden de nye plattformene legger vekt på et bredere spekter av indikatorer enn det som har vært vanlig.

Det er interessant at alle de som har startet disse plattformene står utenfor det tradisjonelle publiseringssystemet. Nicholas mener at bibliotek kan bidra på flere måter, bl. a. med bibliometri og statistikk som kan gi bakgrunnsmateriale for nye indikatorer. Dette med bibliometri er jo verdt å merke seg, her bør kanskje ledelsen ved UiS tenke seg om en gang til?

En utfordring ved overgang til Open Science og bruk av nye indikatorer: Kvalitetssikring og integritet. Selv om tradisjonell fagfellevurdering har møtt en del kritikk er det et etablert system, og et «ris bak speilet» for de som vil være uærlige. Dette må en også få til innenfor et nytt system, helst enda bedre og sikrere enn i dag.

Video av presentasjonen

Ros Bell: Digilab; Supporting and encouraging new tehnologies

Hun presenterte Digilab ved universitetet i Manchester. Det er en teknologilab som har som formål å få til samarbeid, diskusjoner og utvikling for studenter og ansatte, i tilknytning til bruk av ny teknologi. De har blant annet 3D-printer, og de utforsker ting som virtuell virkelighet og EEG-hodebånd. De er også opptatt av teknologi som kan hjelpe studenter med ting de sliter med, f. eks. å ta notater. 3D-printeren vekker stor interesse, noe som er lovende for oss.

Bell er ikke selv bibliotekar, men hun er glad for at Digilab er tilknyttet biblioteket. Hun framhever bibliotekets demokratiske natur og tilgjengelighet som en fordel. Slik situasjonen er i dag har de ikke ressurser til å holde Digilab åpen og i daglig drift. Fram til nå har de hatt enkelte «events» som har vært svært godt besøkt. Disse krever mye personale, og mye opplæring av personalet som skal være til stede. Det er altså ganske ressurskrevende å ha en slik lab. Å kjøpe inn avansert teknologisk utstyr er jo heller ikke gratis.

Bell fortalte meg at i dag går mye av hennes daglige jobb ut på å skrive søknader om finansiering, og argumentere for hvorfor Digilab i det hele tatt er nødvendig. Det kan virke som det er en del skepsis, og de har en jobb å gjøre i forhold til å legitimere sin eksistens.

Video av presentasjonen

UiT : Because you’re worth it: how to inspire academic integrity and critical thinking in students

Ved UiT lanserte de en MOOC med navnet iKomp tidligere i år. Den har som mål å lære studenter om informasjonskompetanse. De bruker plattformen edX. Målgruppen er spesielt nye studenter, men ellers kan alle som ønsker det ta kurset helt gratis. Kurset tar for seg ting som læringsstrategier, søking, evaluering av informasjon og akademisk etikk. Noe av bakgrunnen for kurset var at de ville bort fra den noe detaljerte og tekniske undervisningen som ellers ofte kjennetegner de kursene vi holder.

For å få studentene i gang passer de på å ha aktivitet tidlig i hver modul. Det er ellers et kort sett med spørsmål i slutten av hver modul. Når en har gått gjennom hele kurset kan en avlegge en litt større eksamen, og få ut et kursbevis.

Det er viktig å motivere studentene. De har satt opp følgende formel:
Engasjement = Aktivitet X Motivasjon
De prøver å holde seg til en personlig stil, og henvender seg til studentene på en personlig måte. De henvender seg direkte til hver enkelt student. De ser på det som en fordel at på nettet kan studentene være mer ærlige enn i en klasseromssituasjon: Når en sitter alene foran en PC mister en ikke ansikt dersom en svarer feil eller mangler kunnskap.

Ved bruk av MOOCs kan studentene forberede seg for seg selv og lære det grunnleggende på egen hånd. Dermed kan tiden sammen med andre brukes til diskusjoner og samtale, i stedet for enveis kommunikasjon fra kateteret. Dette er noe som ofte framheves som en fordel med MOOCs, det legger forholdene til rette for en mer interaksjonsbasert undervisning.

Til nå har de fått positive tilbakemeldinger på kurset. Både innholdet og den teknologiske løsningen som er valgt har fått mye skryt. De mer negative tilbakemeldingene de har mottatt går på at kurset har for mye tekst, og at oppgavene rett og slett er for enkle. Det er noe å ta med seg.

Video av presentasjonen

Jurgen Appelo: Manage yourself!

Jurgen Appelos hjemmeside

Appelo

Som dette bildet viser er det vanlig å stille spørsmål om hvordan andre kan forandre seg. Det er begrenset hvor mye en kan gjøre med det. Kanskje en heller bør begynne med å forandre seg selv?

Vi lærer av eksperimenter, ikke av å kun gjøre ting som vi på forhånd vet vil lykkes. Det er ikke kun «beste praksis» som bør oppmuntres, da lærer vi lite. Bør vi dermed «feire» når noe går galt? Bare dersom vi lærer av det!

Nettverk er gode til å drive utvikling, og lære av sine feil. Hierarkier er gode på daglig drift, å holde hjulene effektivt i gang. De er også gode til å gjøre de samme feilene flere ganger… Vi trenger kanskje begge.

OKR: Objective Key Results. Dette er en måte å sette klare mål for seg selv: OKR skal være lette å måle og tallfeste. Det er faktisk ikke ideelt å oppnå full måloppnåelse, da har en vært for lite ambisiøs. Mellom 60 og 70 % måloppnåelse regnes som ideelt. Vi er også bedre til å evaluere hverandre enn å evaluere oss selv. I selskapet Appelo leder tar de konsekvensen av dette, ved å la de ansatte bestemme hvordan bonuser skal fordeles, i stedet for å la ledelsen ha all makt.

Avsluttende råd:

1. Stjel gode ideer.
2. Lær av å eksperimentere.

Video av presentasjonen

JDD

Legg igjen en kommentar

Godt poeng…

«If patrons believe that they have free access to all of the information products they need, and if they believe that they are fully capable of finding those products and using them effectively without help, and if they act on those beliefs, the effect on libraries will be exactly the same whether those beliefs are correct or incorrect. Furthermore, trying to convince patrons that they are wrong in their beliefs will, except in rare and isolated cases, be a losing battle […]»

(Anderson, Rick: The Crisis in Research Librarianship. I: Journal of Academic Librarianship. 37(2011)4, s. 289-290. URL: http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0099133311000693)

Legg igjen en kommentar

Nordnorsk Bibliotekkonferanse, Alta 25. mai

Her er mine inntrykk fra gårsdagens konferanse, basert på mine notater. Jeg tar forbehold for misforståelser og annet som måtte ha oppstått på veien fra foredragsholderens hjerne til min.

Det som står i [skarpe klammer] er mine egne kommentarer og synspunkter. De står for min regning, ikke foredragsholderens.

Vidar Gynnild: God uten juks

Juks innen akademia har vært et tema i USA i mange år, de er lenger framme enn oss på dette området.  Det er etablerte nettverk for å motvirke juks og plagiering der, og det arrangeres en årlig konferanse om temaet. Når en ser på nettsteder som dette skjønner en behovet for å være oppmerksom. Det er tydelig at juks og dårlig akademisk etikk er den reneste industrien i USA, dersom dere klikker på lenken ser dere at en kan kjøpe seg det aller meste en trenger for å fullføre et studie her.

[Studienett er noe lignende i Norge, om enn i mindre målestokk. I følge en artikkel i avisen Vårt Land finner ikke plagieringsprogrammet Ephorus, som bl. a. brukes av UiS, ut av det om noe er hentet fra dette nettstedet. Det er litt skremmende]

Å publisere andres arbeid som sitt eget er ulovlig, selv om forfatteren tillater det. Elever må læres til å forstå dette, det er ikke noe en nødvendigvis forstår naturlig. I en del kulturer har en også en annen måte å tenke på angående dette, for eksempel i Asia, der en ofte ikke tenker så strengt rundt dette med enerett til intellektuelt arbeid. [Dette må UiS være oppmerksomme på ift. utenlandske studenter. De må lære hva som er lov og ikke lov i Norge. Det er ikke bare deres feil dersom ingen gjør dem klart oppmerksomme på at den praksisen de er vant til ikke alltid holder her i landet]

Universiteter i Norge har ikke vært flinke nok med referanser og lignende, men EndNote har vært en revolusjon og gjort dette lettere. Å gi opplæring i slike programmer tidlig i studiet er bedre enn å snakke moral til studentene, en må gjøre det så enkelt som mulig å jobbe med referanser. Gynnild mener at det er en akademisk grunnkompetanse å kunne bruke programmer som EndNote.

En må lage oppgaver som er tilpasset en ny tid, en må tenke nytt rundt bruken av kilder. De siste åra har det vært mindre vekt på tradisjonell eksamen med vakthold, og større frihet ift. kilder. En må innse at en større rekruttering til høyere utdanning fører til et større spenn i forhold til bakgrunn, motivasjon og lignende, kanskje også i forhold til holdninger. Det må ses på som helt legitimt å prøve studenters individuelle kunnskaper, gjerne på en tradisjonell måte der muligheten for juks blir mindre. Studenter må kjenne til regelverk og motivasjon rundt plagiering og lignende, det må legges vekt på å informere om dette.

I USA er den vanligste typen juks at studenter jobber sammen når de ikke skal, de klarer ikke å skille mellom når de skal gjøre det og ikke. En må få til en balanse mellom gruppearbeid og individuelt arbeid, trenden har en stund gått veldig i retning av ganske fritt gruppearbeid, med fri bruk av kilder. Dette er ikke det eneste saliggjørende.

Honor Codes: Kjent i USA. Individualetiske koder, en må love å ikke bryte reglene. Dersom en blir tatt i juks kan en kan bli “dømt” til å ta et kurs i forskningsetikk. Gynnild mener at «honor codes» kanskje ikke vil fungere like bra i Norge pga. diverse kulturforskjeller, men en slags kontrakt kan en kanskje likevel tenke seg? [Det vil i det minste ha en informasjonsverdi, da en kan anmode studentene om å faktisk lese det de skriver under på.]

Gynnlid nevnte også en tanke om en mer «annotert bibliografi», der studenten blir bedt om å greie litt ut for sin kildebruk, hvilke kilder som har vært mest nyttige gjennom arbeidet og lignende. [Dette synes jeg er høres ut som en spennende tanke, både fordi det kan gjøre det vanskeligere å stjele andres arbeid og fordi det kan gi et innblikk i forfatterens arbeidsprosess]

Solveig Taylor: Kan Google gi svaret på alt?

Av søkemotorer har Google har 67 % markedsandel, Yahoo er nr. 2 med 16 %. Google Rangerer søkeord høyere hvis de er i overskrift eller ingress, deres pagerank går mye etter lenking. Det jobbes aktivt for å luke ut de som prøver å utnytte dette. Googles pagerank er nå blitt kopiert av mange andre, men søkealgoritmen er unik for dem, og hemmelig.

Under oljekatastrofen i California kjøpte BP opp enkelte søkeord i Google. [Google har også hatt et litt tvilsomt samarbeid med kinesiske myndigheter. En må være litt på vakt, de følger ikke alltid sitt eget slagord «Don’t be evil»]

Søkekart (Wonder Wheel) er en ny funksjon, det gir et visuelt søkebilde. [Se her for et eksempel]

Google Scholar: Fulltekstsøk i akademiske kilder. Rangerer i stor grad artikler etter hvilke som er mest sitert. Taylor mener at ISI er blitt mindre viktig etter hvert som Google Scholar er blitt stadig bedre. NTNU har lenket alle sine tidsskrifter til Google Scholar.

Googlegenerasjonen: Født etter 1993. Alltid på nett, klipper og limer, bruker Google til all informasjonssøking. De er digitalt innfødte. (Taylor sa at hun hentet mye av denne definisjoen fra Wikipedia) Er de mer komfortable med tastatur enn skrivebok?

Er Googlegenerasjonen flinke til å søke på nett? Studier viser at dette i stor grad er en myte, bl.a. JISC sin studie fra 2007:

1) Overfladisk søking. De skummer gjennom dokumenter, bruker lite tid på hver side. Bruker det meste av tiden på å navigere mellom sider, lite tid på å gå i dybden. “Hamstrer” sider, de er raske med å laste ned eller skrive ut. Dette kalles ofte «squirreling», de lagrer informasjon slik ekornet lagrer nøtter.

2) Oppsøker sjelden samme side flere ganger. [Dette kan kanskje tyde på at de i liten grad bruker det de lagrer]

3) Vansker med å forstå sitt informasjonsbehov og utvikle en god søkestrategi. Vil helst bruke naturlig språk i stedet for å finne gode søkeord, bruker sjelden avanserte søkemuligheter.

4) Internett forbindes i stor grad med søkemotorer, en får liten forståelse av hva Internett egentlig er. Biblioteksider føles lite intuitive. Søkemotorer foretrekkes, for eksempel Googles søkeboks.

5) De har ikke økt informasjonskompetanse i forhold til andre.

Konklusjon: Ikke lett å generalisere, store skiller pga. kjønn, sosial status osv., men en kan likevel trekke ut disse punktene.

I etterkant av denne rapporten laget BBC, testen “What kind of Web Animal are you”? Den har blitt veldig populær.

Hjerneforskere sier at når en bruker Google blir det økt aktivitet i områder for korttidsminne og behandling av store datamengder. Dette er typisk for Googlegenerasjonen. Det påvirker konsentrasjon og evnen til kontemplasjon, og dermed leseevnen. For tidlig å spekulere i dette, men kanskje et tankekors. Fører Google til lavere grad av ekspertise og mer overfladiskhet?

Skal nettsidene våre se ut som Google, eller skal de være mer tekstbaserte? Google er bare en søkeskjerm, våre sider skal kanskje gi mer forståelse og innsikt?

Kjartan Vevle: Bibliotek som aktør i den nye digitale hverdagen.

Det har i bibliotekene vært mest etterspørsel etter digitale lydbøker, men det formatet er lite diskutert i forhold til digitale bøker. Fra forlagenes side har digitale lydbøker ikke det slått an. Dette kan skyldes mangel på markedsføring, og at brukergruppen mangler digital kompetanse.

Bibliotekets oppdrag: Formidling av kunnskap og kultur, opplevelse, norsk språk, folkeopplysning. Dette er en viktig ballast vi må ha med oss for å holde rett fokus. Vi skal ikke være bokhandel eller musikkbutikk.

Bibliotekvederlaget har ikke noen andel for digitale utlån. Musikere og komponister har sikret seg godt: I følge Bern-konvensjonen er en nedlasting av en lydfil en framføring av verket. Derfor må en betale en avgift for hver gang en lydfil lånes ut. Dette kunne blitt dyrt, men Vevle tror at musikkutlån gjennom bibliotek vil bli mindre betydelig pga. Spotify og lignende tjenester.

Det er fortsatt ikke noen avtale mellom forfattere og forlag om e-bøker. Forfatterne vil ha høyere royalty for e-bøker. Forhandlinger pågår nå, pga. dette er det begrenset utvalg av norske e-bøker.

En del av bibliotekmiljøet er lite lydhøre for at det er andre aktører enn bibliotek i markedet, de vil la teknologien bestemme. Hvis noe er mulig rent teknisk vil de kjøre det gjennom. Vevle advarer mot dette. Forlag kan ikke produsere e-bøker kun for bibliotek, det må også være et privat marked. Uten et fungerende privatmarked kan en ende med karantenetid for norske bøker i bibliotek, slik en har på musikk i Danmark. Løsningen for fysiske bøker kan også brukes for e-bøker, en bør ikke bryte opp dagens modell. Vevle ønsker en lisensløsning der en låner ut til en låner om gangen, en må kjøpe flere lisenser for å låne ut til flere lånere. På denne måten kan en også ha et privat marked. En kan ha ulike typer lisenser, for eksempel tidsbegrensede lisenser, eller betaling per utlån på eldre og mindre etterspurte titler. Eksemplarmodellen er enerådende i USA og Tyskland, en går nå også over til denne i Sverige. Vevle ser ikke for seg noen annen modell for bestselgere og andre bøker med høyt utlån.

Hvordan formidler en e-bøker, der en ikke har noe fysisk produkt å vise fram? Når bibliotek og bokhandel nærmer seg hverandre blir det vanskelig å legitimere bibliotek. En bør legge mindre vekt på “ventelistehysteriet”, dette er ikke vårt hovedoppdrag. Vi må ikke bli en “gratis bokhandel”.

Vi må unngå flere ulike driftssystem for ulike formater, det er lite effektivt.

Anne Mangen: Kritiske refleksjoner rundt tekstlesing i ulike grensesnitt

Ulike leseteknologier er bedre til noen leseformål, dårligere til andre. Derfor bør en ikke etterstrebe å kun bruke en plattform. En må ta vare på både sosial og innadvendt lesing, både utadvendt, aktivt og innadvendt, kontemplativ lesing. Legge til rette for nyansert leseopplæring- og stimulering.

De vanligste påstandene om “digital natives” har ikke rot i verken empirisk eller teoretisk forskning (Jones 2010). Mangen sier at nyere forskning sår tvil om eksistensen av en ny generasjon med unike fellestrekk.

Den materielle forskjellen mellom lesebrett og papir virker inn på leseprosessen. Hva inviterer de ulike leseteknologiene oss til å gjøre? Lesing skjer med hele kroppen, ikke bare synet. Hypertekstlesing er mentalt krevende, gode lesere kan dra nytte av dem, dårlige lesere vil slite mer.

[Det ble etter hvert litt vanskelig å henge med i svingene her, Mangen henviste til mye forskning og mange forskere. Hun etterlot i alle fall ingen tvil om at hun foretrekker papir framfor alt annet, og det kan virke som vi er på totalt feil vei. Jeg må sikkert ta min del av ansvaret for det. Jeg føler meg av en eller annen grunn ikke spesielt skyldbetynget.]

Vigdis Moe Skarstein: Med blikket framover

Hvis vi skal blikket framover må vi ha blikket rundt oss, og se hva som skjer i våre     omgivelser.

Hva får det å si for det lokale biblioteket/ arkivet at innhold kan arkiveres hvor som helst i  verden? Noen få leverandører kan i prinsippet eie alt. Hvor mye skal vi dublere hverandre? Kan dette avlaste biblioteket og frigjøre ressurser? En kan tenke seg at vi må bruke mindre ressurser på bevaring og samling, det vil gi oss muligheten til å bruke mer ressurser på formidling, og på å lage tilleggsfunksjoner med lokal verdi i det eksisterende materialet.

Vi må være klar for strukturendringer, ikke klamre oss til dagens strukturer. Vår hovedkompetanse: Organisering/ gjenfinning og formidling. Brukere etterspør informasjon på en annen måte enn før etter Googles framvekst. All verdens ressurser blir tilgjengelige for biblioteket, vi må få det ut til våre brukere.

Leser vi lineært på nett? Per Kristian Bjørkeng sa i sitt innlegg tidligere på dagen at vi gjør det, Anne Mangen er nok ikke enig.  Skarstein mener at Bokhylla.no vise at mange leser lineært på nett, og om få år kommer det digitale papiret.

NB har lagt til rette for å være til stede i sosiale medier, ikke bare for å tilby sine tjenester, men for å være en del av selve tjenesten. Framtidens vinnere er de som lager de gode brukergrensesnittene. Skarstein framhevet Microsoft som et firma som gjør det i dag. Apple lager bra produkter, men de er eksklusive for deres plattformer. NB kan ikke tenke på den måten, deres produkter må være fullt tilgjengelige på alle plattformer.

Bibliotekenes rolle: Yte service rundt boka og andre medier. Brukeren setter dagsorden mer enn før. Er både produsent og konsument, rastløs og opptatt av det nyeste.

Hva er tilgjengelighet? Å ha mest mulig materiale? Være der brukeren er? Ha god og brukervennlig struktur og søkefunksjonalitet? Legge det fram pedagogisk? Alt på en gang? Brukeren er lokal, uansett om han er i biblioteket eller i cyberspace. Bibliotekaren er også lokal begge steder.

76 % av Norges befolkning bruker Internett daglig, samtidig behersker en fjerdedel ikke digital teknologi. Mange opplever heller ikke behov for det. Vi har fortsatt et “digital gap” som biblioteket kan være med og fylle.

Litteraturhusdebatten er et korrektiv til hvordan vi er bibliotek. Burde vi allerede vært litteraturhus, slik at litteraturhusene ikke hadde vært relevante? Litteraturhuset er først og fremst en arena for debatt, og et hus for forfattere. Det er ikke noe i veien for at bibliotekene kunne vært en debattarena. Vi mangler bibliotekbygg og kompetanse for dette, men bibliotekarene kan lære seg dette, eller vi kan hente inn annen type kompetanse. Noe å tenke på når en bygger nye bibliotek, for eksempel Bjørvika? Skarstein ser biblioteket som en integrert del av kunst-, kultur- og opplevelsessentre.

Vi får kun godvilje ved å vise hva vi kan, ikke ved å minne om lover og forpliktelser. Derfor er Skarstein mer opptatt av å fordele prosjektmidler til gode prosjekter enn å forvalte Bibliotekloven. Hva som er et godt bibliotek kan ikke utredes, det kan kun praktiseres.

Hennes drøm: Mest mulig materiale digitalt, direkte på egen skjerm. Slippe å vente på at ting skal komme i posten.

Bibsys:

Ellen Røyneberg: Systemet er framdeles under utvikling, leveres i januar 2013. OCLC ønsker å synliggjøre biblioteket på Internett. De store selskapene på nett i dag (Facebook, eBay o.l.) har store mengder data som mange ønsker å bruke. Bibliotek bør ha potensiale til å ha noe å si her, vi har også store mengder attraktivt materiale. OCLC vil bruke cloud computing til å gjøre bl.a. Worldcat mer synlig på nettet, og også la andre bruke deres data til å lage nye tjenester. De lar seg inspirere av bl.a. Apple, ved å lage diverse applikasjoner som utvider systemet og dets bruksområder.

Bibsys betaler en standard pris til OCLC, så OCLC tar risikoen, men de bestemmer også utformingen. Bibsys har likevel stor innflytelse, som tidlig kunde.

Suksesskriterier for det nye systemet:

1) Ta hensyn til sluttbrukeren.
2) Håndtere e-ressurser.
3) En fleksibel arkitektur som håndterer alle tjenester.

Web-scale Management Services (WMS). Nettbasert løsning, Worldcat blir den nye bibliotekkatalogen. En går over fra BibsysMarc til Marc 21.

Høsten 2011: OCLC sin linkresolver tas i bruk. Høsten 2012: Beta-versjon. Fjerde kvartal 2012: Opplæring av ansatte fra alle bibliotek.


Etter Røynebergs korte foredrag fikk vi en visning av hvordan det nye systemet vil se ut og fungere, med visse forbehold. Jeg synes det ser ganske lovende ut, jeg tror systemet vil oppfylle mange av de forventningene en kan ha til et biblioteksystem i vår tid. Bildet til venstre viser en standard søkeskjerm med enkelt søk, slik den vil se ut for brukerne.


Det er mulig å lage en mer unik søkeskjerm, med egne bilder, logo, farger osv. Her er et eksempel på hvordan det kan se ut.

Legg igjen en kommentar

Nyttige rapporter

I forrige uke kom det plutselig i løpet av et par dager tre nyttige rapporter med stor relevans for vårt arbeid:

E-bokrapport 2010: Forfatteren Morten Harry Olsen har over en lengre periode hatt engasjement fra Norsk Kulturråd. Han fungerer som en slags konsulent med e-bøker som fagområde. Denne rapporten er en oppfølging og oppdatering av rapporten han skrev i 2009. Han går denne gangen blant annet ganske dypt inn i bibliotekenes rolle i det kommende e-bokmarkedet.

Prosjekt e-pensum NTNU: Sluttrapporten fra e-pensumprosjektet ved NTNU. Dette prosjektet var så vidt jeg vet det første store prosjektet innen norsk høyere utdanning med fokus på e-bøker og lesebrett.

«Den som søker finner«: Rapport laget av Sentio etter oppdrag fra biblioteket på NTNU. Tar for seg studenters og ansattes holdninger, forestillinger og praksis til det å søke etter informasjon. Google står fram som den store vinneren, samme om en liker det eller ikke.

JDD

Legg igjen en kommentar

Teaching and learning in regard to higher information literacy and diversity – Creating knowledge VI

Ralph Catts (University of Stirling) var en av hovedtalerene på «Creating Knowledge VI«. Har arrangert en rekke workhops i Skandianvia og Europa om implementering, vurdering og evaluering av IK i høyere utdanning.

Snakket om utfordringer med IK sett i relasjon til det økende mangfoldet i høyere utdanning.

Har skjedd en revolusjon i informasjonsstrøm og tilgang: fra begrensa til enorme mengder informasjon, i løpet av en generasjon. Tilgang til informasjon er nøkkelen til høyere utdanning for massen i det 21. århundre, men det krever  studenter som effektivt kan orientere seg og søke på egen hånd + lære noe av dette ;»create knowledge out of complexity». Catts stiller spørsmål ved om vi skal bruke tid og krefter på å arrangere uttalige kurs for å fange opp flest mulig – hvor studentene skal møte opp til fastsatte tider – når tilgangen til informasjon er mulig å skaffe seg uavhengig av tid og sted.

Catts påpekte eks. på økende mangfold i høyere utdanning og hvordan ta hensyn til dette i utformingen av kursplaner:

1. Flere som tar utdanning generelt

2. Flere godt voksne studenter. Denne gruppen har ofte høyt utviklet kunnskap og ferdigheter når det gjelder kommunikasjon, teamarbeid og problemløsning fra lang livserfaring og jobb, samt emosjonell intelligens. Yngre studenter har gjerne med akademiske ferdigheter, inkludert IKT ferdigheter.

3. Svake grupper

4. Økende registrering av internasjonale studenter

5.  Må utarbeide kursplaner som tar hensyn til mangfoldet + ulike behov.

Dette er faktorer vi på UBIS også må ta hensyn til i våre planer/kurser.

Catts snakket videre om fordeler med informasjonskompetente studenter:

For studenten: høyner studiekvaliteten, raske avslutning

For lærere: bruker mindre tid på å rette oppgaver, bedre karakterer.

For bibliotekarer: er bidragsytere – høyner kvaliteten

Catts avluttet med noen refleksjonsspørsmål – også noe vi på UBIS bør diskutere:

1. Hvordan kan vi belønne lærere og bibliotekarer som utvikler ferdigheter i IKT og IK?

2. Kan vi designe/utforme undervisningsplaner som belønner informasjonskompetente studenter?

3. Kan vi overbevise universitetsledelsen om fordelene med et infromasjonskompetent universitet?

(ABV)

Legg igjen en kommentar