Archive for category Open Access

Publiseringsfond ved universitetet i Bergen

Fra Munin-konferansen 2015; presentert av Ingrid Cutler.

Universitetet i Bergen er i en særstilling blant institusjoner med publiseringsfond, fordi de støtter hybride tidsskrift (blanding av OA og abonnement) på både nivå 1 og 2. De støtter også OA-bøker. Hybride tidsskrift er kontroversielle i OA-kretser, fordi forlagene tar seg dobbelt betalt; en betaler da for å fremskynde publisering på nettet, og siden for papirtidsskriftet som man abonnerer på. Ved UBB føler de derfor at de til en viss grad må forsvare, eller i det minste forklare, sin argumentasjon.

Ett av argumentene er at tiltaket skulle øke oppslutningen om OA-publisering. Det finnes en del gode OA-tidsskrift etter hvert, men det er ikke så mange på nivå 2, som gir best uttelling i tellekantsystemet. I tillegg er dekningen av OA veldig varierende med fagområdet; på helsefag er det et forholdsvis stort antall kvalitetssikrede tidsskrift, mens innenfor andre områder er det vanskeligere å finne rene OA-tidsskrift. Innenfor humaniora er det ingen tradisjon for OA-tidsskrift med forfatterbetaling (APC), og det var ønskelig å øke OA-publiseringen også her.

Frem til 20.11.2015 har de godkjent 578 søknader, og avslått 30. De vanligste grunnene til at søknader ble avslått, var at det manglet CC-lisens, at hovedforfatteren ikke var tilknyttet UiB eller at artikkelen allerede var utgitt. De krever CC-lisens fordi en del utgivere opererer med OA som egentlig ikke er OA (f.eks. at den kun er åpent tilgjengelig i en tidsavgrenset periode). Dette er særlig et problem med hybride tidsskrift.

I perioden 1.10.13 – 20.11.15 har brukt de brukt 12.5 mill. kroner! (Inkludert vat). De opererer med et fullskala-fond der de får ytterligere bevilgninger ved behov, slik at de ikke slipper opp for midler til å støtte noen.

SÅ har de lykkes i målene sine? 90 % av pengene går til medisin, psykologi eller naturvitenskap. Målet om å inkludere humaniora og sosialvitenskap har derfor ikke slått til enda.

75 % av beløpet har gått til nivå 1. 90 % er hybrid. Målsetningen om å få flere publikasjoner i nivå 2 tidsskrift har derfor (delvis) lykkes.

Anbefalingene fra biblioteket er: Det fortsettes med fullskala fond som støtter hybride tidsskrift og bøker. Det foretas en ny evaluering innen 2019. Hvis dette blir for dyrt, vil de i første omgang kutte utgiftene ved å ikke støtte hybrid på nivå 1 i første omgang, deretter ved behov kutte støtten til nivå 2 hybride tidsskrift med 50%, og til sist, kutte støtten til hybride tidsskrift totalt.

Legg igjen en kommentar

Forskningsrådets politikk for refundering av institusjoners OA-utgifter (APC)

Fra Munin-konferansen, 2015

A Novel Approach to Article Processing Charges in Norway: Results and Experiences from the Research Council’s STIM-OA Call in 2015

Presentert av Jon Øygarden Flæten, fra Norges Forskningsråd.

Forskningsrådets OA-policy 2009/2014; forskning som mottar støtte fra forskningsrådet SKAL egenarkiveres i institusjonens vitenarkiv. Institusjoner med forskning kan søke om refusjon av utgifter til forfatterbetaling (APC) for artikler i rene OA-tidsskrifter.

Fra 2014 fantes det et nytt finansieringsinstrument for forfatterbetaling (APC) som tar betalingen ut av de individuelle prosjektene. Forskningsrådet forholder seg til institusjonene, snarere enn forskerne for å gjøre det enklere.

Målet er å stimulere publisering i gull OA-tidsskrift, å få til en effektiv betalingsmekanisme for forfatterbetaling, og bidra til overgangen til gull OA i institusjonene. Det forventes at etter en overgangsperiode vil forfatterbetalingen inngå som en indirekte kostnad v/publiseringen, og at det ikke lenger vil være behov for dette virkemiddelet.

Forskningsrådet dekker opp til 50 % av institusjonens forfatterbetaling fra foregående år.

Alle institusjoner med forskning kan søke. Tidsskriftene må være godkjent i NSD.

Utgifter til APC i hybride tidsskrift dekkes ikke.

Resultater fra 2014:

24 institusjoner søkte. Av disse var de fleste utdanningsinstitusjoner, og disse fikk 74 % av hele beløpet. Av resten, fikk forskningsinstitusjonene fikk 16 % av beløpet, og helseinstitusjoner 10 % av beløpet. Alle søknadene ble godkjent.

Gjennomsnittlig APC for alle institusjonene kom på 11000 kr (det var det som ble dekket. I enkelte tilfeller var det et tak på hvor mye av beløpet institusjonen dekket. Det reelle tallet på hvor mye en institusjon har betalt kan derfor være høyere).

Tidsskrift på nivå to utgjorde kun 6 % av tidsskriftene det ble søkt om støtte til.

Forventninger frem mot 2019 (ordningens siste år):

Fondet vil øke, og nye fond vil komme til.

Når det gjelder OA-bøker, er rådet enda ikke villig til å støtte disse, men de følger med på situasjonen, slik at de kan ta stilling til om de skal endre sin politikk senere.

I 2016 kan også UiS søke, vi har til dags dato (dvs. i løpet av 2015) godkjent kun tre søknader, så vi håper på mange flere neste år.

 

Legg igjen en kommentar

Emtacl 2015: Dag 2, 21. april.

Andrew Prescott: New Materialities

Conductive ink kan være den neste måten å drive formidling i bibliotek:

Tamara Pianos: EEXCESS: Toolbox for managing and disseminating digital library content

Mye godt innhold er fritt tilgjengelig på nettet, men det er ofte vanskelig å finne fram til. Det er ofte forskjell på hvordan vi i biblioteket prøver å gjøre det tilgjengelig, og hvordan studentene finner fram til det.

De som står bak EEXCESS vil knytte sammen frie databaser og andre ressurser innenfor kultur, utdanning og vitenskap. De gjør dette ved å bruke et felles søk, etter modell fra f. eks. Google og Oria. De vil ta innholdet ut til brukeren, brukeren skal ikke trenge å komme til innholdet. De gjør bl. a. dette ved å knytte seg opp mot en mye brukt kilde som Wikipedia, ved hjelp av et tillegg til Google Chrome. Tjenesten er ennå under utvikling, så flere løsninger kommer.

Video av presentasjonen

Philipp Conzett/ Leif Longva: UiT Open Research Data

Det foregår nå en utvidelse fra Open Access til Open Science. Alle forskningsdata og resultater blir gjort tilgjengelige, ikke bare artikkelen de leder fram til. Bibliotek har verdifull kunnskap å ta med seg inn i dette arbeidet, men foreløpig liten erfaring med åpne data. Vi bør bygge på erfaringer og nettverk vi har fått gjennom arbeidet med OA, og samarbeide tett med forskerne for å gjennomføre denne overgangen.

TROLLing (The Tromsø Repository of Language and Linguistics) ble lansert i juni 2014, med URL. Det er et arkiv for data og statistikk innen fagområdene språk og lingvisitikk. Kun åpne data legges inn i arkivet. Plattformen det bygger på er utviklet ved Harvard University.

For å videreutvikle arkivet er det viktig at de ser etter hvem ved universitetet som trenger og etterspør en slik tjeneste, og at de formidler suksesshistorier. Til nå har de fått bidrag fra 32 institusjoner. Hvem som helst kan bidra med datasett, så lenge det er innenfor de rette fagområdene. For å få til dette er det viktig med internasjonale standarder for metadata. Datasett som legges inn nå er i formatet .csv.

Før alle større prosjekter bør det settes opp en Data Management Plan, der det bestemmes hvordan en skal ta vare på alle data fra prosjektet. Biblioteket bør være i stand til å hjelpe med dette, det er en kompetanse vi på sikt bør tilegne oss.

Video av presentasjonen

Sponsorpresentasjon fra LM: Browzine

LM har aldri hatt et produkt som har hatt slik etterspørsel som appen Browzine, og de har heller aldri opplevd så gode tilbakemeldinger. I Norge brukes Browzine av universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø. Appen utvikles av selskapet Thirdiron i USA.

Opprinnelig var Browzine kun for mobile plattformer, men nå er også en desktopversjon på vei. En kan lage sitt eget private bibliotek, som kan brukes offline. I dette biblioteket kan en ha opp til 65 tidsskrifter. En kan også lagre artikler som en vil lese senere. En annen mulighet er å lage egne lenken til et tema, en samling tidsskrifter, en artikkelliste etc. Søkefunksjonaliteten er ganske enkel, selve søkingen går de ut fra at en gjør andre steder. Dersom en ikke har lisens får en tilgang til alt som er OA. Lisensen baserer seg på IP-gjenkjenning og proxy.

Høsten 2015 lanseres funksjonalitet som gjør at en skal kunne synkronisere mellom desktop og mobil versjon. Browzine fungerer allerede bra mot Zotero, og det jobbes med å tilpasse det til EndNote.

Video av presentasjonen


Daniel Forsman: So we should change the way we work?

Chalmers tekniska högskola: 55 ansatte i biblioteket. 9000 studenter og 3000 ansatte på hele universitetet.

Forsman ville når han ble bibliotekdirektør innføre arbeidsgrupper på tvers av avdelinger og avdelingsbibliotek, men fikk beskjed om at det var viktigere å forandre arbeidsmåter enn organisasjonsmåte. De måtte bevege seg fra å være isolert til å jobbe i nettverk.

Biblioteket kjøpte på et tidspunkt 98 % digitalt materiale, men tenkte fortsatt som om alt skulle vært i analog form. Bibliotekarer vet ikke hva brukerne trenger så lenge vi kun møter dem i det fysiske bibliotek.

I stedet for å lage en fin plan for store endringer: Prøv nye tiltak ut i liten skala, og gjør det større dersom det fungerer i liten skala. Evaluer konstant.

Scrum: Navnet kommer fra rugby. De bruker biter fra dette i alle sine prosesser. Ingen jobber lenger alene eller for seg selv, alle er med i et team. Gruppen deler også ansvaret, det ligger ikke hos en enkelt person. Gruppen velger måten å løse ting på, hvilke verktøy og arbeidsmåter de trenger. Leders jobb er å fjerne hindringer og ha kontakt med sentrale/ eksterne autoriteter. Eldre arbeidstagere er entusiastiske: De får jobbe med prosjekter de ikke tidligere har hatt anledning til. Ledelsen må hjelpe med å finne rett fokus til enhver tid.


Kyrre T. Laaberg/ Line N. Akerholt: A library’s experiences as partner for students of informatics that innovate new library services

12 bibliotek ved UiO ble til tre i 2009-2011. Startet et samarbeid med Institutt for Informasjonsteknologi i 2011. User driven innovation: Studenter utviklet tjenester for medstudenter, ikke for bibliotekarer. Bibliotekarene fikk ikke påvirke designet.

En må huske at studenter er nye i denne settingen, det er ikke lett for dem å komme med kreative ideer til biblioteket. Bibliotekarer kan være «eksperter» i workshops o.l.

Prosjekter fra studenter:

Search and Retrieve: Applikasjon med enkelt og begrenset søkegrensesnitt. Den viser hvor boka er i biblioteket. En kan scanne ISBN på bøker i bokhandelen og se om biblioteket har denne tilgjengelig. Har blitt lastet ned nesten 1000 ganger.

BookMotion: Lar deg velge e-bøker ved hjelp av håndbevegelser, leap motion. Bøker på storskjerm. Tilgjengelig til mobil via QR.

LibraryExplore: Bruker også leap motion. En beveger seg til rett samling, og får fram bøker i denne delen av biblioteket.

Beaconing: Bluetooth på lang avstand, opp til 70 meter. Brukes i utstillinger.

Viktig å ha klare avtaler med studentene ndg. rettigheter. Det er stor variasjon mellom studentgruppene, noen er mer dedikerte og erfarne fra før enn andre. En kan fullføre prosjekter selv, eller leie studentene eller andre til å fullføre. Biblioteket forplikter seg i forhold til studentene: De er avhengige av å fullføre dette for å få karakter. Biblioteket må være minst like motivert som studentene, og aller helst ha kompetanse innen programmering.
JDD

Legg igjen en kommentar

Open data

Geoffrey Boulton hadde to foredrag om dette temaet i løpet av konferansen..

Dag 1: På grunn av de enorme datamengdene i dagens forskning er vitenskapen ikke lenger selvkorrigerende. Selv når data kan være korrekte kan de være vanskelige å gjenta, pga. mangel på tilgjengelige forskningdata. I tillegg er forskningsjuks et økende problem.

Innen enkelte fagområder er nå det å dele sine data selve normen. Dette bidrar til viktig samarbeid som kan drive forskningen framover mye mer effektivt enn enkelte forskere hadde klart alene. Forskere bør ikke se på sine data som sin eiendom, det er offentlig eiendom så lenge forskningen er offentlig finansiert.

Tim Gowers ble nevnt som eksempel: Han fikk løst «uløselige» matemastiske oppgaver ved å spørre på bloggen sin. Hva hindrer at andre gjør lignende? «problemet» er at alle er ute etter å få anseelse ved å publisere på den tradisjonelle måten i lukkede tidsskrifter. En må rive ned muren mellom profesjonell forskning og det offentlige, vanlige mennesker kan bidra i stor grad til forskningen.

Det er ikke nok å bare gjøre data åpne, det må være tilgjengelig, søkbart og lett å gjenbruke. «Intelligent åpenhet». Likevel trenger ikke alt å bli åpent for alle, en må se på hva offentligheten faktisk er interessert i. En må også tenke på sikkerhet, privatliv o.l.

Dag 2: De selskapene som har vokst mest de siste 30 årene er selskaper som driver med kunnskap og informasjon. Hva er bibliotekets rolle når en ikke lenger MÅ gå dit? Det er en trussel, fordi andre deler av universitetet kan levere rent sosiale tjenester på samme måte som biblioteket, kanskje billigere. Dersom bibliotekets eneste rolle er å betale for tidsskrifter er ikke det nok i en tid med presset økonomi. Vi er ikke lenger alene om å samle, organisere og ta vare på informasjon.

Bibliotekets viktigste rolle i dag: Gjøre kunnskap tilgjengelig, som en motsetning til rent kommersielle aktører. Gode metadata er sentralt, lett å få tak i og bruke forskningsdata. Hjelpe forskere å gjøre sine data lett tilgjengelige for publikum. Ordne med lisenser, standarder o.l. Dette er ikke noe en kan ta lett på, det er noe en må spesialisere seg på og bygge opp spesialisert kunnskap om. En må ansette flere dataspesialister i biblioteket! Boulton sa rett ut at han mener at bibliotekene ansetter feil folk. Sentralisering av bibliotek, slik det ble gjort på UiS i 2006, er ikke løsningen lenger. Vi trenger bibliotekarer som er oppdatert på ny teknologi og ytre forhold i forhold til bruk av data. Databaser må være dynamiske. Data er ikke fakta, de kan bli motbevist eller forbedret hele tiden.

Universitetets rolle er i fare, det trues av effektive private aktører. Kan disse levere gode tjenester, eller tenker de mest på aksjeeierne sine? Hva gjør en med tjenester som blir overflødige, når det faktisk er mennesker involvert som utfører disse tjenestene?

Det må være klare incentiver for forskere om å gjøre sine data tilgjengelige. Bibliotek kan ikke endre forskeres tankesett, det må de på høyere nivåer gjøre. Open Access er viktig for utviklingen av forskning. Dette må komme på plass, for å oppveie for en del svakheter ved dagens systemer.

Boultons presentasjon finner dere her.

JDD

1 kommentar

To gode foredrag fra Munin

Årets Munin-konferanse var den åttende i rekken, og ut fra deltagerlisten og listen over foredragsholdere er det lett å se at de har bygd seg opp et godt renome. Som førstereisgutt på Munin var det en hyggelig og spennende opplevelse for meg å være til stede, både pga. selve konferansen og byen den arrangeres i.

Det var mange gode foredrag under konferansen. Jeg og Linda har bestemt oss for å skrive om enkelte høydepunkter, i stedet for å prøve å dekke alt. Det ville blitt for mye, både for oss som skriver og dere som skal lese. Begge de foredragene jeg har valgt å skrive om ble holdt på konferansens andre dag, tirsdag 26. november.

ferwerdaEelco Ferwerda er øverste leder i OAPEN, en organiasjon som jobber med å utgi bøker og monografier innen humaniora og samfunnsfag som Open Access. De samarbeider med 60 forlag, og har tilgjengeliggjort nesten 2000 bøker. De holder til i Nederland. De er også involvert i driften av DOAB.

Ferwerdas foredrag handlet om innføring av Open Access i humaniora og samfunnsfag. Mange innenfor disse fagene føler at OA er noe for tekniske fag. En må ofte fortsatt argumentere på et mer grunnleggende plan for OA når en kommer utenfor tekniske fag.

I DOAJ tilhører 59 % av tidsskriftene tekniske fag, 41 % hører til innenfor humaniora og samfunnsfag. Når en går ned på artikkelnivå blir forskjellen enda større: 77 % av artiklene er innenfor tekniske fag. De største og mest aktive tidsskriftene hører altså til innenfor tekniske fag, og det samme gjelder de fleste av tidsskriftene som krever forfatterbetaling. Undersøkelser viser at det ofte er tidsskriftene som krever en viss betaling som holder høyest kvalitet.

Mye informasjon innen humaniora og samfunnsfag kommer i bøker, som oftest på papir. Det er ikke en så digitalisert verden som de tekniske fagene er blitt. I tillegg er det en kulturforskjell: Innen HumSam handler forskning ofte mindre om å publisere et resultat, ogmer om å argumentere for et synspunkt. Forskningen blir ofte mer personlig, det handler om å uttrykke seg. Dette kan føre til et behov for å «beskytte» arbeidet sitt, forskere er ofte skeptiske til fri publisering og åpenhet. Det er også en utbredt skepsis til digital publisering og frie lisenser. Mye tyder på at papir og tradisjonell publisering føles tryggest. I forlengelsen av dette kan en spekulere på om en modell som minner mest mulig om den måten en alltid har publisert papirbøker på vil føles tiltrekkende. Med en sånn tankegang går en glipp av de nye mulighetene som åpner seg i en digital virkelighet.

«CC-BY passer best til tekniske fag». En del har forestillinger som rett og slett må sies å være feil, som at frie lisenser legger direkte til rette for plagiat. Mange frykter også for å miste sin akademiske frihet, det er en verdi som settes høyt. Hvis de må velge en åpen lisens velges ofte en ND-lisens. Det er en lisens som forbyr alle endringer og tilrettelegginger av et vitenskapelig arbeid. En ser her at den beskyttende holdningen mange har til sitt eget arbeid igjen dukker fram. Trenger forskere innen HumSam nye lisenser som de kan føle seg tryggere på?

HumSam har ofte mindre tilgang til finansiering av OA enn tekniske fag, som i større grad kan hente inn eksterne midler.  Grønn OA må derfor godtas, altså arkivering i institusjonelt arkiv, som UiS Brage. Over 70 % av forskerne betaler en eventuell forfatteravgift fra sin egen lomme, noe som fører til lav aksept for høy pris.

Det er harde tider for tradisjonelle bøker. Bibliotekbudsjettene er lavere enn før. Dette går ut over salget av fagbøker, som også er dyre å produsere. Kan OA være en løsning? Det kan føre til flere lesere og større påvirkningskraft, eller impact som det ofte kalles innen akademia. Det vanlige i dag er en hybridmodell: Trykt bok sammen med digital OA. En embargoperiode er vanlig, for å beskytte salg av den trykte utgaven.

OAPEN har hatt en undersøkelse for å finne ut hvordan fri digital tilgjengeliggjøring av en bok påvirker salget av trykt utgave. Det koster 6000 Euro å publisere OA, det er halvparten av prisen for vanlig publisering. OA gikk ikke ut over salget av den trykte utgaven. Den holdt seg stabil. Siden det var i gjennomsnitt 20 nedlastinger for hvert salg økte leserskaren dramatisk med OA.

Hva kan bibliotek gjøre? De kan starte konsortier og betale for åpen publisering av bøker. Det vil ofte bli billigere enn vanlige kjøp, og bøkene blir mer tilgjengelige. Bibliotek kan være en viktig driver for OA innen HumSam. En kan drive opplysningsarbeid og støtte initiativ som går i åpen retning.  Bibliotek kan også publisere selv, slik som Library Publishing Coalition.

forskningsradetDet var mange utenlandske foredragsholdere under konferansen, og det er bra. Likevel var det av spesielt stor interesse for oss norske deltakere hva Johannes W. Løvhaug og Rune R. Schjølberg hadde å si om Forskningsrådets OA-policy. Allerede under konferansen «Fremtiden er åpen!» i Bergen for et par måneder siden understreket førstnevnte at Forskningsrådet er opptatt av tilgjengeliggjøring av norsk forskning, og det ble utdypet under denne sesjonen.

De begynte med noen generelle betraktninger: OA er ikke lenger politisk kontroversielt, det er bred politisk enighet om at det er positivt. Likevel er det utfordringer og skepsis knyttet til OA. Spesielt finansiering og kvalitet er omstridte temaer.

Forskningsrådets policy har helt siden 2009 vært  at artikler de gir støtte til skal egenarkiveres, altså grønn OA. Med CRIStin har en fått et verktøy for å finne ut om dette faktisk følges opp. Hvordan finner en ut om dette faktisk følges opp? Ut fra dette har en funnet ut at kun 5 % legges inn i institusjonelle arkiv. Dette er for dårlig, og en vil nå «stramme grepet». En vil gi sterkere økonomiske incentiver for at forskere skal følge opp, støtten kan bli holdt tilbake for artikler som ikke egenarkiveres. Det er også viktig at det dokumenteres at OA fører til mer bruk og sitering, slik at det blir elementer både av pisk og gulerot.

Neste steg: Finansiering av forfatteravgift (APC) for å få til mer gull OA. De fleste som finansierer forskning ser på APC som en naturlig del av forskningsfinansiering, men ikke alle. En må ha klare og ubyråkratiske ordninger for dette. Institusjoner skal betale, ikke forfatterne selv.

Til slutt lekte de litt med tall: I Norge bruker det i dag ca. 200 millioner i året på tidsskriftabonnementer. Hvis det skulle betales APC for alle 15 000 artikler som i dag produseres vil det bli 225 millioner, hvis hver koster 15 000 kroner. Med andre ord ville teoretisk sett ikke bli mye dyrere å gå helt OA enn det dagens system koster. En må også få med at 2/3 av alle OA-tidsskrifter ikke har APC, og blant de som har det ligger et flertall under 15 000 kroner.

Les mer om Forskningsrådets nye retningslinjer for Open Access.

JDD

Legg igjen en kommentar

Fremtiden er åpen!

Denne konferansen om Open Access ble arrangert på Hotell Norge i Bergen 25. og 26. september 2013. På konferansens nettside finner dere program, og alle presentasjonene lagt ut.

25. september:

Alma Swan hadde dagens første keynote.  Hun framholdt at institusjonelle policies er det som vil endre arbeidsmåten til forskere mest. Stadig flere institusjoner og forskningsfinansierende etater har policies for OA.

OA handler om å bevege vitenskapelig publisering inn i nettalderen. Fører til mer synlighet og større effektivitet. Mer enn halvparten av alle OA-tidsskrifter tar ikke betalt for publisering. Det er ca. 2500 OA-arkiver i verden nå. Disse er et supplement til tidsskrifter, ikke en erstatning. Et vanlig abonnemntstidsskrift når gjennomsnittlig 400 av 15 000 akademiske bibliotek i verden. Et OA-tidsskrift kan nå alle.

Fordeler for forfatteren: Synlighet, det gir mer bruk. Gir mer sitering, god markedsføring. Spesielt bedre synlighet i fattige land, som ikke har råd til databaser. Innen alle fagområder er det en stor økning i antall siteringer ved bruk av OA. Aller mest økning innen fysikk.

Det er viktig å framheve at det finnes mekanismer for kvalitetskontroll også innen OA, bl.a. tradisjonell fagfellevurdering. Dette er ikke «vanity publishing».

Universitetet i Liege har det mest suksessrike OA-arkivet nå. De har en klar policy for OA, innført av rektor. I den inngår et krav om at ansatte avleverer alle sin publikasjoner til arkivet. Rektor framholder at det er lettere å holde oversikt over hvor mye som faktisk produseres ved universitetet når en har et slikt arkiv. Lesere finner artikler gjennom Google. Blant fordelene for universitetet ved å ha et så aktivt arkiv er at de får vist at de gjør noe for resten av befolkningen, og at de tar ansvar for å spre sin forskning.

Offentligheten: Uavhengige forskere, utdanningssektoren utenfor universitetene, fagfolk, interesserte legfolk, næringslivet. Disse gruppene har ikke samme tilgang til databaser og lignende som vi har ved universitetene, dette virker ekskluderende i forhold til tilgang til informasjon.

PubMed Central: Over 400 000 unike brukere hver dag. Kun 25 % kommer fra universitetene, mange fra næringslivet og privat sektor.

I Danmark sier 79 % av forskere at de har problemer med å få tilgang til informasjonen de trenger. Dette er veldig kostbart for samfunnet.

Åpne data har et enormt potensiale, og er allerede normen innen enkelte fag. Store muligheter her, åpne data vil føre forskningen videre framover. Innen noen fag blir det sett på som viktig og naturlig, innen andre fag er innstillingen helt motsatt. Store variasjoner, men tiden jobber for åpne data.

Kristin Halvorsen hadde vel et av sine siste oppdrag som kunnskapsminister under denne konferansen, og hun snakket med stort engasjement. Det er bred politisk enighet om OA. Når folket har finansiert forskning har folket rett til vite hva som blir resultatet. Det er grunnleggende demokratisk, folket eier faktisk disse ressursene. Avgjørende at forskningen formidles og gjøres tilgjengelig. Åpen tilgang gir lettere og raskere kunnskapsdeling, grobunn for ny kunnskap, styrker forskningens posisjon i samfunnet. Lettere å se nytten av forskning når den er åpen, det er viktig i et demokrati.

Kunnskap er en ferskvare. Den må hele tiden vedlikeholdes og fylles på, f.eks. gjennom videreutdanning og annet faglig påfyll. Stadig høyere utdanningsnivå gir stadig flere som kan forstå og nyttiggjøre seg forskning. Den grunnleggende holdningen om at forskning blir bedre av å deles siver inn, samme holdning som i sosiale medier.

Forskningsmeldingen:

Tiltak 1: Krav om at alle vitenskapelige artikler skal gjøres åpne dersom de er offenlig finansiert. Gull eller grønn OA? Dette ble mye diskutert når forskningmeldingen ble laget. Gull er helt klart framtiden, men nå er vi inne i et systemskifte. Grønn ses derfor på som tilfredsstillende nå, som en midlertidig løsning. Akademisk frihet skal ikke stå i motsetning til dette, forskere skal fortsatt velge hvor de publiserer.

OA-tidsskrifter er foreløpig dårlig representert på nivå 2, men dette vil jevne seg ut. Journal Impact Factor sier ikke så mye om en artikkels påvirkning. En må være oppmerksom på tvilsomme tidsskrifter.

Et utvalg er satt ned for å se på finansieringen av høyere utdanning. OA er et viktig tema her.

Tiltak 2: Oppfordrer institusjoner til publiseringsfond. Ni universiteter og høgskoler har allerede opprettet slike fond. UiS er nå det eneste universitetet som ikke har et publiseringsfond.

Tiltak 3: Forskningsrådet krever OA. De finansierer 80 % av norsk forskning, helt eller delvis. Oppfordres nå til å legge mulighet for å få dekket utgifter til OA inn i forskningssøknaden.

Tiltak 4: Be Cristin forhandle med utgivere for å sikre åpen tilgang til norsk forskning.

Tiltak 5: Følge utviklingen innen OA i Norge. Bruker Cristin til dette.

Tiltak 6: Cristin som nasjonalt referansepunkt for OA. Bidra til koordinert innsats, nasjonalt og internasjonalt.

De lange linjene leder oss mot åpen tilgang, spørsmålet er bare hvordan vi kommer dit. Politikere skal ikke styre alt ved institusjonene, vi må derfor ta en del av ansvaret selv.

Martin Eve: Startet Open Library of Humanities, fordi han mener at humaniora ikke bør ekskluderes fra OA. Det er meningsløst å utdanne folk i tre eller fire år, og så nekte dem tilgang til ressurser for videre utvikling.

Sosiale, tekniske og økonomiske utfordringer:

Tidsskriftkrisen: 380 % økning i bibliotekets kostnader siden 1986, budsjetter har bare gått opp 80 % (UK). Forfatterbetaling i OA-tidsskrifter (APC) er en utfordring for humaniora.

Prestisje er blitt en felle innen akademia. Vanskelig for et tidsskrift å få prestisje, mens de som har prestisje fra før lett beholder den. Dette gjør det vanskelig å bryte gjennom for OA.

Fagfellevurdering kan fortsette som i dag ved OA, men det gir oss også mulighet for å tenke nytt. F.eks. er ikke fagfellevurdering så objektivt som vi tror. Hva med post publication peer review, som i PloS One?

Eve ville etablere en megajournal for humaniora. Han startet med mennesker: Fikk med en rekke høyt etablerte forskere i komiteen til tidsskriftet, og sørget for god mediedekning.

Innen humaniora er bøker og monografier viktigere enn innen andre fagområder. Dette er en utfordring i forhold til OA. Open Library of Humanities samarbeider med store universitetsforlag for å få lagt ut bøker fritt, betaler dem en slags APC for å få til dette. De formaterer alle dokumenter om til et åpent XML-format før publisering. Google skal være den viktigste måten å finne vitenskapelig informasjon.

I stedet for at alle bibliotek betaler hver for seg, hvorfor ikke la alle betale litt hver til en sentral institusjon som betaler forlagene?

APC viser forskere hvor mye det egentlig koster å publisere. Bibliotek er i dag en «buffer» for forskere, som gjør at de ofte ikke innser alvoret i situasjonen. De klandrer biblioteket i stedet for de som egentlig bør klandres.

Johannes W. Løvhaug: Forskning som kollektivt gode: Ikke eksklusivt, ikke rivaliserende. Alle kan benytte godet uten at det går ut over andres bruk. Drivkrefter bak OA: Teknologiske endringer og utvikling. I tillegg er det en politisk ønsket utvikling.

År 2000: 20 000 artikler publisert i OA-tidsskrifter. 340 000 i 2011. Det finnes nå rundt 2000 åpne arkiver.

OA bedrer kommunikasjon innenfor og utenfor forskningsmiljøene. Gir mer igjen for forskningsbevilgninger. Internasjonal solidaritet. En trenger insentiver for å få fortgang i prosessen fram mot OA, det er stor variasjon i holdningen til OA mellom ulike forskningsmiljøer.

Science Europe er en sammenslutning av forskningsinstitusjoner- og finansiører. Jobber aktivt for overgang til OA. Bidra til å utvikle insentiver for mer OA.

Horizon 2020: 70 milliarder Euro. Vil kreve OA for all forskning som finansieres. Publisering er en del av forskningsprosessen, må finansieres som en del av dette. Både gull og grønn OA aksepteres, men gull er mest i fokus. Neste skritt: Åpen tilgang til forskningsdata.

Finch-rapporten: Styrt avvikling av abonnementsmodellen, den er ikke bærekraftig. Mål: 75 % av all forskning skal være gull OA i løpet av fem år. Vil koste 100 mill. £ i APC.

Status per dags dato: Enighet om prinsippene. Trykk fra politisk hold, men forskersamfunnet er delt. Hvem skal betale? Hva med kvalitetssikring? Forlagene tilpasser seg. Går for gull, skeptiske til grønn.

26. september 2013

Bibliotekdirektør Ole Gunnar Evensen åpnet denne dagen med en god nyhet: Det er endelig opprettet et publiseringsfond ved UiB, på hele 1,5 millioner kroner. Dette fondet støtter også hybrid publisering. Dette er omstridt, noe flere foredragsholdere senere på dagen ikke la skjul på. Evensen mente ellers at vi bør prøve å få til en felles institusjonell OA-policy, og at vi ikke uten videre burde godta store APC.

Jeg og Linda hadde våre foredrag ganske tidlig på dagen. Dere finner presentasjonene våre her.

Irene Eikefjord: Det er uttrykket eller framstillingen av en ide eller et forskningsresultat som er beskyttet, ikke selve ideen. Det er ingen krav til merking for at opphavsrett skal gjelde. Den gjelder fra når arbeidet er skapt. Ideelle rettigheter: Rett til å bli sitert. Dette gjelder alltid. Økonomiske rettigheter kan en skrive fra seg. Deler av et verk kan være spesielt rettighetsbeskyttet, f.eks. bilder, tabeller o.l. Unngå å arkivere publikasjoner som ikke er publisert!

Masteroppgaver: Studenten har opphavsrett til sin egen oppgave og bestemmer selv om hun vil publisere oppgaven. Samme med PhD, med unntak av artikler. Disse har forlaget som oftest rettighetene til. Overfører du rettighetene for din artikkel til forlaget overfører du rettighetene for alle utgaver av artikkelen, helt fra manuskript til publisert artikkel.

Gisle Hannemyr: Representerer creativecommons.no

CC oppstod med internett, før det var det ikke noe behov for det.  CC-lisenser har identisk meningsinnhold over hele verden, uansett jurisdiksjon.

Det finnes seks forskjellige lisenser, beskrevet på nettsiden, men innenfor OA er det egentlig kun CC-BY som er aktuelt. Den lisensierer opphavsretten videre. Det er viktig å være klar over at man kan endre en lisens, men ikke med tilbakevisende kraft.

Fransk/europeisk lovgivning  (ang. opphavsrett) er totalt forskjellig fra anglo-amerikansk.

Ulempen med å bruke en NC-lisens (non-commercial) er at du kan risikere å bli oversett / forbigått av kommersielle aktører som du kanskje ville ønsket kontakt med.

Han viste til Wellcome Trust sin kritikk av CC i 8 punkter, og forklarte hva som var feil med deres tankegang.

I Storbritannia må Gold OA være CC BY ellers vil det ikke være Gold, dette kan få konsekvenser for forfatterne.

Kristian Salcedo & Stine Marie Barsjø: Innlevering av masteroppgaver i studentweb ved UiO. En stor fordel med dette er at det er et kjent system som studentene allerede bruker. Kvalitetssikrede metadata kommer dessuten inn automatisk.

Systemet eies av studentadministrasjonen. Det settes en innleveringsfrist for den enkelte student (som kan justeres / forskyves ved behov).

Ved UiO må studentene i tillegg levere en skriftlig oppgave, men dette kan de ulike institusjonene gjøre som de vil med. De bruker ikke noen CC-lisenser. Dette fungerer slik det pr dags dato fungerer på UiS, dvs. at det er ikke mulig å garantere at trykt utgave sendt til sensur er akkurat lik den som ligger i arkivet.

Studentene får ulike muligheter for sin oppgave; «standardinnstillingen» er at den er åpent tilgjengelig, men de kan velge at den skal være konfidensiell i x antall år, at den ikke skal være tilgjengelig eller at den skal være klausulert pga taushetsplikt.

For ordens skyld: Studentene må huke av på at de kjenner til regler for sitering og kildehenvisning, og regler for tilgjengeliggjøring av masteroppgaven.

Etter innlevering sendes oppgaven til alle som trenger adgang, bl. a. til administrator for bibliotekets arkiv. De opererer med 98 dagers behandlingstid, for å få tid til sensur, klagefrist osv.

Det er viktig å få med seg at i utgangspunktet er også klausulerte / konfidensielle oppgaver med abstract søkbare, men selve oppgavefila vil ikke kunne åpnes.

UiS har sitt eget arkiv. De bruker ikke Brage, men Brage-konsortiet jobber med å få denne løsningen på plass for sine medlemmer, og da bør vi nok gå over til denne løsningen for hele UiS. Det er imidlertid rom for forbedringer: Enda er det ikke mulig å angi medforfatter; og det er et tungvint system for studiekonsulentene.

Tanja Strøm: HiOA har som mål at all forskning skal gjøres offentlig i vitenarkivet ODA. Forskere bør velge en åpen publiseringskanal. Alle artikler skal egenarkiveres. Over 90 % av alle artikler legges inn i ODA. Over 70 % kan offentliggjøres, evt. etter en embargoperiode. HiOA utgir selv seks vitenskapelige tidsskrifter, to nye skal starte snarest.

Lena Flyum Holberg skrev masteroppgave om hvilke holdninger forskere har til OA. De kjenner godt til konseptet, 65 % mener det er viktig å bidra til det åpne arkivet. De som har bidratt har positive erfaringer med OA-publisering. De som er skeptiske nevner manglende anseelse og kvalitet.

Læringssenteret fikk i oppdrag å sette ned en arbeidsgruppe for å vurdere innføring av OA. Viktig at flere grupper fikk komme til orde, ikke bare biblioteket. Gruppen startet i desember 2007, med to førsteamanuensiser og en lektor, en masterstudent pluss noen flere. Forskerne skeptiske til å blande sine arbeider med studentarbeider, derfor så de bort fra bacheloroppgaver.

De informerte i alle fagmiljøer rundt på HiOA, om fordeler ved OA. Forskjellige behov og spørsmål i forskjellige fagmiljøer. Måtte være klare på akademisk frihet og rettighetsklarering. Forskjellig informasjon til forskere og høgskolens ledelse. Møtte også alle fagforeningene, de var veldig positive. OA-policy i oktober 2009, incentivordninger før ODA ble opprettet: Mindre støtte for artikler som ikke lastes opp i ODA. Det er viktig å møte kritikken mot OA, de har brukt mye tid på å informere og diskutere. Viktig å finne ressurspersoner og ha støtte i ledelsen.

Randi T. Eriksen: NTNU har hatt publiseringsfond siden mars 2013. De hadde før det vært med i bl.a. Springer Open Choice, det fungerte ikke. NTNUs foskere publiserer stadig mer OA, f.eks. i PloS One.

De har retningslinjer inspirert av UiA og UiT. Det betales ut fra fondet tre ganger i året. Gjennomsnittlig APC for en artikkel i et OA-tidsskrift er ca. 9500 kr. For hybride tidsskrifter er samme snitt 20 000 kr. Eriksen avgjør alle selv søknader ut fra retningslinjene, som de har gjort så enkle som mulig. De gangene det blir avslag er det stort sett pga. at søknaden er til hybride tidsskrifter.

Arthur N. Olsen: Det var liten interesse for å søke midler fra UiA sitt publiseringsfond de to første årene. I 2012 var det stor interesse og overforbruk. Denne trenden fortsetter dette året, med støtte til over 100 artikler, 66 av dem publisert i tidsskrifter fra Hindawi. Helsefagene og teknologi har vært veldig aktive. Humaniora, økonomi, og pedagogikk mindre aktive. Utfordring med lite publisering på nivå 2.

Olsen mener at det er uklokt å gå inn i medlemskap som BMC og lignende, noe vi har fått konkrete tilbud om her ved UiS. Slike ordninger kan være styrende for hvor forskere skal publisere. Det er uheldig.

Legg igjen en kommentar

Open Repositories 2013

8.-12. Juli 2013 ble den 8. Open Repositories-konferansen avholdt på vakre Prince Edward Island ved østkysten av Canada. Konferansen fokuserer hvert år på forskjellige temaer rundt Open Access og åpne vitenarkiv. I år var det hele 305 deltakere fra 24 land.  Konferansen tiltrekker seg vanligvis både bibliotekarer som jobber med arkivene og IT-folk som utvikler systemene og programvaren (DSpace hos oss) og som drifter arkivene.

Hovedtemaet for årets konferanse var «Use, Reuse, Reproduce» altså bruk og gjenbruk av data slik at det blir mulig å reprodusere resultater eller etterprøve vitenskapen. De første årene – frem til nå kan man kanskje si – har nok arkivene først og fremst fokusert på ren tekst slik at det samles og presenteres mange tidsskriftsartikler, masteroppgaver og doktoravhandlinger og lignende. I den senere tid har mange innsett at nå kan og bør vi også bruke arkivene til å presentere forskningsdata – koder, programvare, statistikk, laboratorienotater osv., og begge hovedtalerne hadde interessante tanker om dette som utfylte hverandre.

Konferansen varer en hel uke, og vi begynte med friskt mot med workshops på mandag morgen. Den offisielle åpningen var likevel på tirsdagen, og da fikk vi høre åpningstalen. Den var av Victoria Stodden fra Stanford University, som jobber med statistikk i tillegg til OA. Hennes hovedpåstand var at vi har en troverdighetskrise innenfor vitenskapelig publikasjon. Hun mente at nå er vi kommet dithen at det er ikke lenger nok å bare ha et institusjonelt arkiv der vi samler informasjon og artikler, nå må vi tenke større: vi må tenke over hva vi vil med den informasjonen vi har samlet, og hvordan den kan best utnyttes. Hun argumenterte for at vi kan ikke se isolert på vitenskapelige artikler, vi må også ha dataene som underbygger artikkelen; vi må ha programvare, algoritmer, datasett osv. I vitenskapen er det viktig å ha begge deler – hver for seg er disse av liten nytte eller interesse, det er kun når vi har både artikkelen og datasettet at vi kan se hele bildet. Har vi en påstand i en artikkel uten noe måte å kunne etterprøve den på, eller gjenskape resultatene; ja da har vi en troverdighetskrise!

Mange offentlige forskningsorganisasjoner som deler ut økonomisk bidrag har nå også forstått dette; og krever at der de bidrar med penger, skal både resultat og data gjøres åpent tilgjengelig; uten at dette nødvendigvis blir gjort. Her er det rom for forbedringer! Data kan være alt som støtter opp om eller utdyper de påstander som fremsettes i artikkelen; datasett, programvare etc.

Noen tanker om opphavsrett hadde hun også. Selv om hun først og fremst snakket ut i fra amerikansk lovgivning og et amerikansk perspektiv, er problemstillingene vi møter de samme; de store forlagene sitter med opphavsretten og er ikke alltid villige til å dele på bekostning av sin profitt.

Disse tankene ble så også videreutviklet og utdypet i den avsluttende talen av Jean-Claude Guédon. Dr. Guédon er professor i comparative literature ved Université de Montréal, og en spesialist på området digital kultur, internettstudier og elektronisk publisering.

Han hadde mange interessante tanker om det som Stodden kalte troverdighetskrisen, og henviste til et eksempel der en nederlandsk forsker, Diderik Stapel, hadde jukset i mange år. 30 av hans artikler var baserte på fabrikerte data! Hvordan kunne det ha seg at dette ikke ble oppdaget under fagfellevurderingen eller av redaktørene? Forskeren hevdet at det var så stort press på ham for å publisere gode artikler, i de mest prestisjefylte tidsskriftene, at han ikke klarte å la være. Guédon snakket mye om kvalitet og utmerkelse, og forholdet mellom disse to begrepene. Kan man være en god forsker – og produsere «kvalitetsforskning» uten at man er utmerket? Er det så mye press på forskere at noen føler seg tvunget til å jukse?

Hvis dette er tilfellet, hvordan kan det ha seg, og hvordan kan arkivene bidra med løsningen på problemet? Ved å tilgjengeliggjøre vitenskapelige artikler, demonstrasjoner, koder osv. i åpne arkiv, kan bedrag avdekkes og troverdigheten gjenopprettes, men arkivene må hele tiden passe på balansen mellom enkel tilgjengelighet og graden av attraksjon (hvor attraktivt er det å søke i arkivene for å finne den nødvendige informasjonen). Og ikke minst var han tydelig på at vi må innse at kvaliteten på artikkelen ligger nettopp i artikkelen, ikke i tidsskriftet, og i forfatteren, ikke i redaktøren.

Hvordan kan vi så få forskere til å stole på og støtte opp om vitenarkivene? Mange forskere er fremdeles opptatt av de tradisjonelle tidsskriftene, det er disse de kjenner og leser, og gjerne vil publiseres i. Skal vi bruke pisk eller gulrot? Guédon argumenterte for hvor viktig det er at toppledelsen er involvert og bruker pisken til en viss grad, f eks kan de fatte vedtak om at alt som *kan* legges inn, *skal* legges inn.

En annen ting er holdningsarbeid, men ettersom OA blir mer og mer utbredt, ser vi heldigvis at vitenarkivene vinner frem og mange ser fordelene ved å spre forskningen sin i nye, lett tilgjengelige kanaler. I tillegg er det gjerne konkrete ting vi kanskje kan innføre, i et annet foredrag hørte vi f eks om en ny ISO-standard for vitenarkiv: ISO 16363:2012 Space data and information transfer systems — Audit and certification of trustworthy digital repositories. Å kunne henvise til en offisiell standard kan kanskje være utslagsgivende for enkelte forskere som vurderer om de skal legge ut sine publikasjoner, og hva kan det bety for dem som søker etter informasjon, og finner en artikkel i et arkiv? Har de med vilje søkt i et arkiv, eller har de kommet inn via Google? Spiller det noen rolle? Biblioteket på prestisjetunge Massachusetts Institute of Technology (MIT) er blant dem som har innført denne standarden, og bibliotekar Nancy McGovern fortalte litt om standarden og praksisen.

Foruten de vanlige presentasjonene var det også workshops og posterpresentasjoner og pauser med anledning til å mingle, noe som gir en enestående anledning til å prate uformelt med folk og høre hvordan andre gjør ting, og eventuelt få med seg praktiske tips og råd.

En person fortalte for eksempel at hun konsentrerte seg om PhD-studentene fordi de representerer fremtidens forskere, og hun kan da forhåpentligvis opprette et godt forhold til forskerne tidlig i deres karriere. En annen fortalte at på deres universitet (University of Warwick, England) tvitret de hver eneste artikkel som ble lagt ut – selv om dette ikke alltid falt i god jord hos Twitter, som anklaget dem for «spamming»! Flere andre hadde arkiv som tillot opprettelsen av profiler for forskerne, gjerne med bilde og noen linjer om deres forskningsfelt og hva de selv syntes var de viktigste artiklene, noe forskerne syntes var positivt. I tillegg var det et spennende foredrag om ORCID – en ny ID for forfattere som skal knytte dem sammen på tvers av forskjellige databaser, arkiver og tidsskrift, slik at man lett kan følge en forfatter. Det vil også bidra til å skille mellom forskjellige forfattere med like navn.

Til slutt noen ord om fremtiden. OA er et område som endrer seg raskt, så her gjelder det å forsøke å henge med i svingene. Hva tror vi blir viktig, både for forskerne og bibliotekarene, og hva med brukerne? Hva tror vi blir fremtiden for arkivene? Ingen har noen fasit her, men nøkkelord vi kom opp med inkluderte forskerprofiler, samarbeid med f eks en universitetspresse eller universitetets eget forlag hvis det finnes, fokus på metadata, mer støtte til forskerne i publikasjonsprosessen, forvaltning av ressursene våre, tilgjengelighet og ikke minst, tilrettelegging.

Hvis OA virkelig skal bidra til tilgjengeliggjøring, må det være for alle, og vi må også tilrettelegge for svaksynte og andre med funksjonshemninger. Vi må være årvåkne, for i følge diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som nylig ble utvidet, skal eksisterende løsninger for nettsider være tilpasset universell utforming innen 1. januar 2021, og nye nettsider og IT-løsninger skal utvikles med tanke på universell utforming fra 1. juli 2014. For oss betyr det kanskje at vi må se på både oppsettet av arkivet, og også nye dokument som lastes opp. Må f eks PDF erstattes av PDF/A, eller PDF/UA? Her er det mye å tenke over og ta tak i, i løpet av årene som kommer!

Så hva med oss her på UiS? Noen av de tingene jeg har lyst til å innføre kan vi ikke gjøre uten Bibsys, det gjelder f eks ORCID (http://orcid.org/), forskerprofiler og autoritetsregister.

Det kommer forhåpentligvis etter hvert – det blir vel anledning til å diskutere dette neste gang vi treffer noen fra Bibsys, enten det er på OA-dagen i september eller på Munin-konferansen i november.

Ting vi kan begynne å gjøre: Være mer obs på dette med datasett osv. når vi får inn artikler fra Tek-Nat, og vi kan gjerne begynne å tvitre lenkene når vi legger ut nye spennende artikler.

, , ,

Legg igjen en kommentar