Fremtiden er åpen!

Denne konferansen om Open Access ble arrangert på Hotell Norge i Bergen 25. og 26. september 2013. På konferansens nettside finner dere program, og alle presentasjonene lagt ut.

25. september:

Alma Swan hadde dagens første keynote.  Hun framholdt at institusjonelle policies er det som vil endre arbeidsmåten til forskere mest. Stadig flere institusjoner og forskningsfinansierende etater har policies for OA.

OA handler om å bevege vitenskapelig publisering inn i nettalderen. Fører til mer synlighet og større effektivitet. Mer enn halvparten av alle OA-tidsskrifter tar ikke betalt for publisering. Det er ca. 2500 OA-arkiver i verden nå. Disse er et supplement til tidsskrifter, ikke en erstatning. Et vanlig abonnemntstidsskrift når gjennomsnittlig 400 av 15 000 akademiske bibliotek i verden. Et OA-tidsskrift kan nå alle.

Fordeler for forfatteren: Synlighet, det gir mer bruk. Gir mer sitering, god markedsføring. Spesielt bedre synlighet i fattige land, som ikke har råd til databaser. Innen alle fagområder er det en stor økning i antall siteringer ved bruk av OA. Aller mest økning innen fysikk.

Det er viktig å framheve at det finnes mekanismer for kvalitetskontroll også innen OA, bl.a. tradisjonell fagfellevurdering. Dette er ikke «vanity publishing».

Universitetet i Liege har det mest suksessrike OA-arkivet nå. De har en klar policy for OA, innført av rektor. I den inngår et krav om at ansatte avleverer alle sin publikasjoner til arkivet. Rektor framholder at det er lettere å holde oversikt over hvor mye som faktisk produseres ved universitetet når en har et slikt arkiv. Lesere finner artikler gjennom Google. Blant fordelene for universitetet ved å ha et så aktivt arkiv er at de får vist at de gjør noe for resten av befolkningen, og at de tar ansvar for å spre sin forskning.

Offentligheten: Uavhengige forskere, utdanningssektoren utenfor universitetene, fagfolk, interesserte legfolk, næringslivet. Disse gruppene har ikke samme tilgang til databaser og lignende som vi har ved universitetene, dette virker ekskluderende i forhold til tilgang til informasjon.

PubMed Central: Over 400 000 unike brukere hver dag. Kun 25 % kommer fra universitetene, mange fra næringslivet og privat sektor.

I Danmark sier 79 % av forskere at de har problemer med å få tilgang til informasjonen de trenger. Dette er veldig kostbart for samfunnet.

Åpne data har et enormt potensiale, og er allerede normen innen enkelte fag. Store muligheter her, åpne data vil føre forskningen videre framover. Innen noen fag blir det sett på som viktig og naturlig, innen andre fag er innstillingen helt motsatt. Store variasjoner, men tiden jobber for åpne data.

Kristin Halvorsen hadde vel et av sine siste oppdrag som kunnskapsminister under denne konferansen, og hun snakket med stort engasjement. Det er bred politisk enighet om OA. Når folket har finansiert forskning har folket rett til vite hva som blir resultatet. Det er grunnleggende demokratisk, folket eier faktisk disse ressursene. Avgjørende at forskningen formidles og gjøres tilgjengelig. Åpen tilgang gir lettere og raskere kunnskapsdeling, grobunn for ny kunnskap, styrker forskningens posisjon i samfunnet. Lettere å se nytten av forskning når den er åpen, det er viktig i et demokrati.

Kunnskap er en ferskvare. Den må hele tiden vedlikeholdes og fylles på, f.eks. gjennom videreutdanning og annet faglig påfyll. Stadig høyere utdanningsnivå gir stadig flere som kan forstå og nyttiggjøre seg forskning. Den grunnleggende holdningen om at forskning blir bedre av å deles siver inn, samme holdning som i sosiale medier.

Forskningsmeldingen:

Tiltak 1: Krav om at alle vitenskapelige artikler skal gjøres åpne dersom de er offenlig finansiert. Gull eller grønn OA? Dette ble mye diskutert når forskningmeldingen ble laget. Gull er helt klart framtiden, men nå er vi inne i et systemskifte. Grønn ses derfor på som tilfredsstillende nå, som en midlertidig løsning. Akademisk frihet skal ikke stå i motsetning til dette, forskere skal fortsatt velge hvor de publiserer.

OA-tidsskrifter er foreløpig dårlig representert på nivå 2, men dette vil jevne seg ut. Journal Impact Factor sier ikke så mye om en artikkels påvirkning. En må være oppmerksom på tvilsomme tidsskrifter.

Et utvalg er satt ned for å se på finansieringen av høyere utdanning. OA er et viktig tema her.

Tiltak 2: Oppfordrer institusjoner til publiseringsfond. Ni universiteter og høgskoler har allerede opprettet slike fond. UiS er nå det eneste universitetet som ikke har et publiseringsfond.

Tiltak 3: Forskningsrådet krever OA. De finansierer 80 % av norsk forskning, helt eller delvis. Oppfordres nå til å legge mulighet for å få dekket utgifter til OA inn i forskningssøknaden.

Tiltak 4: Be Cristin forhandle med utgivere for å sikre åpen tilgang til norsk forskning.

Tiltak 5: Følge utviklingen innen OA i Norge. Bruker Cristin til dette.

Tiltak 6: Cristin som nasjonalt referansepunkt for OA. Bidra til koordinert innsats, nasjonalt og internasjonalt.

De lange linjene leder oss mot åpen tilgang, spørsmålet er bare hvordan vi kommer dit. Politikere skal ikke styre alt ved institusjonene, vi må derfor ta en del av ansvaret selv.

Martin Eve: Startet Open Library of Humanities, fordi han mener at humaniora ikke bør ekskluderes fra OA. Det er meningsløst å utdanne folk i tre eller fire år, og så nekte dem tilgang til ressurser for videre utvikling.

Sosiale, tekniske og økonomiske utfordringer:

Tidsskriftkrisen: 380 % økning i bibliotekets kostnader siden 1986, budsjetter har bare gått opp 80 % (UK). Forfatterbetaling i OA-tidsskrifter (APC) er en utfordring for humaniora.

Prestisje er blitt en felle innen akademia. Vanskelig for et tidsskrift å få prestisje, mens de som har prestisje fra før lett beholder den. Dette gjør det vanskelig å bryte gjennom for OA.

Fagfellevurdering kan fortsette som i dag ved OA, men det gir oss også mulighet for å tenke nytt. F.eks. er ikke fagfellevurdering så objektivt som vi tror. Hva med post publication peer review, som i PloS One?

Eve ville etablere en megajournal for humaniora. Han startet med mennesker: Fikk med en rekke høyt etablerte forskere i komiteen til tidsskriftet, og sørget for god mediedekning.

Innen humaniora er bøker og monografier viktigere enn innen andre fagområder. Dette er en utfordring i forhold til OA. Open Library of Humanities samarbeider med store universitetsforlag for å få lagt ut bøker fritt, betaler dem en slags APC for å få til dette. De formaterer alle dokumenter om til et åpent XML-format før publisering. Google skal være den viktigste måten å finne vitenskapelig informasjon.

I stedet for at alle bibliotek betaler hver for seg, hvorfor ikke la alle betale litt hver til en sentral institusjon som betaler forlagene?

APC viser forskere hvor mye det egentlig koster å publisere. Bibliotek er i dag en «buffer» for forskere, som gjør at de ofte ikke innser alvoret i situasjonen. De klandrer biblioteket i stedet for de som egentlig bør klandres.

Johannes W. Løvhaug: Forskning som kollektivt gode: Ikke eksklusivt, ikke rivaliserende. Alle kan benytte godet uten at det går ut over andres bruk. Drivkrefter bak OA: Teknologiske endringer og utvikling. I tillegg er det en politisk ønsket utvikling.

År 2000: 20 000 artikler publisert i OA-tidsskrifter. 340 000 i 2011. Det finnes nå rundt 2000 åpne arkiver.

OA bedrer kommunikasjon innenfor og utenfor forskningsmiljøene. Gir mer igjen for forskningsbevilgninger. Internasjonal solidaritet. En trenger insentiver for å få fortgang i prosessen fram mot OA, det er stor variasjon i holdningen til OA mellom ulike forskningsmiljøer.

Science Europe er en sammenslutning av forskningsinstitusjoner- og finansiører. Jobber aktivt for overgang til OA. Bidra til å utvikle insentiver for mer OA.

Horizon 2020: 70 milliarder Euro. Vil kreve OA for all forskning som finansieres. Publisering er en del av forskningsprosessen, må finansieres som en del av dette. Både gull og grønn OA aksepteres, men gull er mest i fokus. Neste skritt: Åpen tilgang til forskningsdata.

Finch-rapporten: Styrt avvikling av abonnementsmodellen, den er ikke bærekraftig. Mål: 75 % av all forskning skal være gull OA i løpet av fem år. Vil koste 100 mill. £ i APC.

Status per dags dato: Enighet om prinsippene. Trykk fra politisk hold, men forskersamfunnet er delt. Hvem skal betale? Hva med kvalitetssikring? Forlagene tilpasser seg. Går for gull, skeptiske til grønn.

26. september 2013

Bibliotekdirektør Ole Gunnar Evensen åpnet denne dagen med en god nyhet: Det er endelig opprettet et publiseringsfond ved UiB, på hele 1,5 millioner kroner. Dette fondet støtter også hybrid publisering. Dette er omstridt, noe flere foredragsholdere senere på dagen ikke la skjul på. Evensen mente ellers at vi bør prøve å få til en felles institusjonell OA-policy, og at vi ikke uten videre burde godta store APC.

Jeg og Linda hadde våre foredrag ganske tidlig på dagen. Dere finner presentasjonene våre her.

Irene Eikefjord: Det er uttrykket eller framstillingen av en ide eller et forskningsresultat som er beskyttet, ikke selve ideen. Det er ingen krav til merking for at opphavsrett skal gjelde. Den gjelder fra når arbeidet er skapt. Ideelle rettigheter: Rett til å bli sitert. Dette gjelder alltid. Økonomiske rettigheter kan en skrive fra seg. Deler av et verk kan være spesielt rettighetsbeskyttet, f.eks. bilder, tabeller o.l. Unngå å arkivere publikasjoner som ikke er publisert!

Masteroppgaver: Studenten har opphavsrett til sin egen oppgave og bestemmer selv om hun vil publisere oppgaven. Samme med PhD, med unntak av artikler. Disse har forlaget som oftest rettighetene til. Overfører du rettighetene for din artikkel til forlaget overfører du rettighetene for alle utgaver av artikkelen, helt fra manuskript til publisert artikkel.

Gisle Hannemyr: Representerer creativecommons.no

CC oppstod med internett, før det var det ikke noe behov for det.  CC-lisenser har identisk meningsinnhold over hele verden, uansett jurisdiksjon.

Det finnes seks forskjellige lisenser, beskrevet på nettsiden, men innenfor OA er det egentlig kun CC-BY som er aktuelt. Den lisensierer opphavsretten videre. Det er viktig å være klar over at man kan endre en lisens, men ikke med tilbakevisende kraft.

Fransk/europeisk lovgivning  (ang. opphavsrett) er totalt forskjellig fra anglo-amerikansk.

Ulempen med å bruke en NC-lisens (non-commercial) er at du kan risikere å bli oversett / forbigått av kommersielle aktører som du kanskje ville ønsket kontakt med.

Han viste til Wellcome Trust sin kritikk av CC i 8 punkter, og forklarte hva som var feil med deres tankegang.

I Storbritannia må Gold OA være CC BY ellers vil det ikke være Gold, dette kan få konsekvenser for forfatterne.

Kristian Salcedo & Stine Marie Barsjø: Innlevering av masteroppgaver i studentweb ved UiO. En stor fordel med dette er at det er et kjent system som studentene allerede bruker. Kvalitetssikrede metadata kommer dessuten inn automatisk.

Systemet eies av studentadministrasjonen. Det settes en innleveringsfrist for den enkelte student (som kan justeres / forskyves ved behov).

Ved UiO må studentene i tillegg levere en skriftlig oppgave, men dette kan de ulike institusjonene gjøre som de vil med. De bruker ikke noen CC-lisenser. Dette fungerer slik det pr dags dato fungerer på UiS, dvs. at det er ikke mulig å garantere at trykt utgave sendt til sensur er akkurat lik den som ligger i arkivet.

Studentene får ulike muligheter for sin oppgave; «standardinnstillingen» er at den er åpent tilgjengelig, men de kan velge at den skal være konfidensiell i x antall år, at den ikke skal være tilgjengelig eller at den skal være klausulert pga taushetsplikt.

For ordens skyld: Studentene må huke av på at de kjenner til regler for sitering og kildehenvisning, og regler for tilgjengeliggjøring av masteroppgaven.

Etter innlevering sendes oppgaven til alle som trenger adgang, bl. a. til administrator for bibliotekets arkiv. De opererer med 98 dagers behandlingstid, for å få tid til sensur, klagefrist osv.

Det er viktig å få med seg at i utgangspunktet er også klausulerte / konfidensielle oppgaver med abstract søkbare, men selve oppgavefila vil ikke kunne åpnes.

UiS har sitt eget arkiv. De bruker ikke Brage, men Brage-konsortiet jobber med å få denne løsningen på plass for sine medlemmer, og da bør vi nok gå over til denne løsningen for hele UiS. Det er imidlertid rom for forbedringer: Enda er det ikke mulig å angi medforfatter; og det er et tungvint system for studiekonsulentene.

Tanja Strøm: HiOA har som mål at all forskning skal gjøres offentlig i vitenarkivet ODA. Forskere bør velge en åpen publiseringskanal. Alle artikler skal egenarkiveres. Over 90 % av alle artikler legges inn i ODA. Over 70 % kan offentliggjøres, evt. etter en embargoperiode. HiOA utgir selv seks vitenskapelige tidsskrifter, to nye skal starte snarest.

Lena Flyum Holberg skrev masteroppgave om hvilke holdninger forskere har til OA. De kjenner godt til konseptet, 65 % mener det er viktig å bidra til det åpne arkivet. De som har bidratt har positive erfaringer med OA-publisering. De som er skeptiske nevner manglende anseelse og kvalitet.

Læringssenteret fikk i oppdrag å sette ned en arbeidsgruppe for å vurdere innføring av OA. Viktig at flere grupper fikk komme til orde, ikke bare biblioteket. Gruppen startet i desember 2007, med to førsteamanuensiser og en lektor, en masterstudent pluss noen flere. Forskerne skeptiske til å blande sine arbeider med studentarbeider, derfor så de bort fra bacheloroppgaver.

De informerte i alle fagmiljøer rundt på HiOA, om fordeler ved OA. Forskjellige behov og spørsmål i forskjellige fagmiljøer. Måtte være klare på akademisk frihet og rettighetsklarering. Forskjellig informasjon til forskere og høgskolens ledelse. Møtte også alle fagforeningene, de var veldig positive. OA-policy i oktober 2009, incentivordninger før ODA ble opprettet: Mindre støtte for artikler som ikke lastes opp i ODA. Det er viktig å møte kritikken mot OA, de har brukt mye tid på å informere og diskutere. Viktig å finne ressurspersoner og ha støtte i ledelsen.

Randi T. Eriksen: NTNU har hatt publiseringsfond siden mars 2013. De hadde før det vært med i bl.a. Springer Open Choice, det fungerte ikke. NTNUs foskere publiserer stadig mer OA, f.eks. i PloS One.

De har retningslinjer inspirert av UiA og UiT. Det betales ut fra fondet tre ganger i året. Gjennomsnittlig APC for en artikkel i et OA-tidsskrift er ca. 9500 kr. For hybride tidsskrifter er samme snitt 20 000 kr. Eriksen avgjør alle selv søknader ut fra retningslinjene, som de har gjort så enkle som mulig. De gangene det blir avslag er det stort sett pga. at søknaden er til hybride tidsskrifter.

Arthur N. Olsen: Det var liten interesse for å søke midler fra UiA sitt publiseringsfond de to første årene. I 2012 var det stor interesse og overforbruk. Denne trenden fortsetter dette året, med støtte til over 100 artikler, 66 av dem publisert i tidsskrifter fra Hindawi. Helsefagene og teknologi har vært veldig aktive. Humaniora, økonomi, og pedagogikk mindre aktive. Utfordring med lite publisering på nivå 2.

Olsen mener at det er uklokt å gå inn i medlemskap som BMC og lignende, noe vi har fått konkrete tilbud om her ved UiS. Slike ordninger kan være styrende for hvor forskere skal publisere. Det er uheldig.

Imaterielle rettigheter

Dette seminaret var innledningen på University of Stavanger Innovation Days 2013. Det skal innrømmes at jeg meldte meg på fordi jeg trodde det ville bli snakk om Open Access. Det ble ikke snakket om det direkte, men det var likevel meget interessant.

Cathrine Fahre Holt fra Nærings- og Handelsdepartementet snakket om patenter og imaterielle rettigheter (IR) med utgangspunkt i den nylig lanserte Stortingsmelding 28 om IR. En internasjonal trend er at antallet søknader om patenter og beskyttelse av varemer og design øker. Økningen er spesielt stor i Kina, men også i andre land. I Norge går derimot antallet patentsøknader ned. Tyder dette på lite innovasjon i Norge, eller har det andre årsaker? Det er ikke alt som utvikles som det søkes patent for.

Informasjonen i et patent skal være offentlig, for å sikre videre innovasjon. Med grunnalg i et patent skal det være mulig å selv utvikle produktet som er patentert. Departementet ønsker bedre opplæring i IR gjennom hele det norske utdannningsløpet, gjerne med opprettelse av stipendiatstillinger «på toppen» av dette. Det ønskes også bedre veiledning for mindre bedrifter, og samling av all informasjon på et nettsted. I dag er informasjonen om IR fragmentert og vanskelig å finne fram til. Det samme gjelder informasjonen om piratkopiering og varemerkeforfalskning, som er det patentsystemet skal hindre. Målet er å styrke håndteringen av rettigheter i Norge.

(I parantes bemerket, og som en kuriositet: Nobelprisvinner Joseph Stiglitz er svært kritisk til hele patentsystemet, spesielt innen medisin.)

Anne Cathrin Østebø er administrerende direktør ved Prekubator TTO. Hun understreket først at å ta patent er noe som sikrer publisering, siden alle patenter som sagt er åpne for offentligheten. En får stort sett ikke med seg investorer og internasjonale samarbeidspartnere uten at patent er på plass. En patent kan koste alt mellom 50 000 og en million kroner. Den vil aldri gjelde for hele verden. Det som anbefales er å velge ut f.eks. sju eller åtte viktige land som en vil investere i, og satse på at det er disse landene som vil bli det viktigste markedet for det produktet en har å tilby. Østebø sier at det er et lite element av gambling her, en håper at en treffer med sine antagelser.

Et patent gjelder i 20 år fra søknadsdato. En bør ikke skrive søknaden selv, det bør overlates til profesjonelle. Prekubator stopper en patentprosess hvis de helt klart ser at dette er et produkt som det ikke vil lønne seg å produsere, da er det ingen vits å fortsette.

Olav Torvund er en av Norges største eksperter på opphavsrett. Han fortalte at en trenger ikke å registrere at en har opphavsrett, den trer automatisk i kraft når en lanserer et åndsverk. Han understreket flere ganger at kunnskapen er fri. Ingen har opphavsrett til kunnskapen i seg selv, en kan kun ha opphavsrett til sin egen presentasjon av kunnskapen, f.eks. i form av en bok eller artikkel. Andre står fritt til å videreformidle kunnskapen på sin måte.

Opphavsrett og forskningsetikk har ulike formål. En kan vise svært dårlig forskningsetikk uten at en bryter opphavsretten, men dette forsvarer ikke slik dårlig etikk. Verdier som etterprøvbarhet og kreditering av original opphavsmann er viktige forskningsetiske prinsipper, men disse har faktisk lite med direkte opphavsrett å gjøre. Når en ikke driver med forskning trenger en ikke å oppgi kilder, en romanforfatter trenger ikke å oppgi hva han har brukt i sin researchprosess.

Torvund er opptatt av at en bør skille mellom bevisst utredelighet og dårlig håndverk, mye som kan virke som dårlig forskningsetikk kan skyldes manglende kunnskap eller slurv. Dette gjelder f.eks. i forbindelse med plagiat. Plagiat er faktisk ikke et juridisk begrep, Torvund sier at dette begrepet står ikke direkte i noen lovtekst. Det kommer fra den greske antikken, der en form av ordet første gang ble brukt i en nidvise av en forfatter som følte seg plagiert. Han brukte da ordet «plagius», som betyr noe sånt som «å gjøre frie menn til slaver».

Olav Torvund har en blogg.

JDD