15.08: The Human Knowledge Project

(Lenke til sesjonen, med informasjon om foredragsholder)

Siva Vaidhyanathan har blant annet skrevet følgende bøker: ”Googlization of Everything”, ”Anarchist in the library”, ”Copyright and Copywrong”.

Førstnevnte bok tok seks år å skrive. Siva skyldte humoristisk på sin lille datter, som krever både mat og annet stell, men også på at Google var vanskelig å skrive om. De kommer hele tiden med nye tjenester og forandrer seg ofte.

Han begynte å skrive sent i 2004. Det var da Google annonserte at de ville begynne med skanning av bøker. Han ville delta i debatten, men oppdaget at bibliotekene var et skritt foran ham. De stilte spørsmål om privatisering, personvern, metadata, kvalitet av skanning og lignende. Siva var mer opptatt av copyright. Han oppdaget at Google var ikke det rette selskapet for et slikt oppdrag.

I 2004 hadde Google ennå ikke møtt de beskyldningene de har fått mot seg i dag, de hadde gjort Internett mer brukervennlig. Før 1998 var Internett mindre brukervennlig og sikkert. Google ble på kort tid ”manager” på Internett. De driver ikke sensur, men gjør det lettere å unngå uønskede nettsider. Denne endringen er ønskelig, men det konsentrerer mye makt i et selskap. Siva oppdaget at det var lite kritikk av Google, de ble nærmet dyrket, en tenkte lite på at Google er et selskap som skal tjene penger som alle andre selskap.

Googles visjon: ”To Organize the World’s Information and Make it Universally Accessible”. Er ikke dette bibliotekenes jobb? Hvorfor skal et reklamefinansiert selskap gjøre dette?

Sergej Brin svarte dette på hvordan han så for seg den perfekte søkemotor ”It would be like the mind of God”. Siva påpeker at dette er blasfemi, personlig mener jeg «stormannsgalskap» er et bedre ord…

Googles sak i Kina i 2010 handlet om Gmails sikkerhet, selv om Google fikk det til å virke som det handlet om sensur. Slagordet ”Don’t be evil” er viktig for å rekruttere både ansatte og brukere. De brukte også dette som et slags argument når det ble kontroverser rundt for eksempel Google Streetview: ”Vi vil ikke skade dere”.

Sergej Brins argument for Google Books: Sikrere bevaring enn tradisjonelle bibliotek. Ellers er tanken bak Google Books mye av den samme som ligger bak opprettelsen av bibliotek: Tilgang til informasjon, opplysning, samle all informasjon. Er Google de beste til å gjøre dette?

Google er i dag et forskjellig selskap i forhold til 1998 eller 2002. Det vil nok også være helt forskjellig i 2022. Bibliotek er stabile.

Human Knowledge Project: Et langvarig prosjekt, der all kunnskap i bibliotek skal bli tilgjengelig for alle. Det er dette Google vil gjøre, men vi kan ikke stole på dem for å gjøre dette. Google gjør naturlig nok det som er godt for Google. Vi bør gjøre dette over tid, kvalitet bør være viktigere enn tempo. Bør involvere flere enn bibliotek, også for eksempel UNESCO, forlag osv. Kan modelleres etter The Human Genome Project på 90-tallet. Selskapet Solera ville da overta forskningsdata på vegne av dette prosjektet, men forskere var mot at et privat selskap skulle få så mye makt. De gikk til sine respektive myndigheter og fikk avverget dette. Siva la vel ikke akkurat skjul på at han så en viss overføringsverdi til dagens situasjon, med Google i samme rolle som Solera.

Nordnorsk Bibliotekkonferanse, Alta 25. mai

Her er mine inntrykk fra gårsdagens konferanse, basert på mine notater. Jeg tar forbehold for misforståelser og annet som måtte ha oppstått på veien fra foredragsholderens hjerne til min.

Det som står i [skarpe klammer] er mine egne kommentarer og synspunkter. De står for min regning, ikke foredragsholderens.

Vidar Gynnild: God uten juks

Juks innen akademia har vært et tema i USA i mange år, de er lenger framme enn oss på dette området.  Det er etablerte nettverk for å motvirke juks og plagiering der, og det arrangeres en årlig konferanse om temaet. Når en ser på nettsteder som dette skjønner en behovet for å være oppmerksom. Det er tydelig at juks og dårlig akademisk etikk er den reneste industrien i USA, dersom dere klikker på lenken ser dere at en kan kjøpe seg det aller meste en trenger for å fullføre et studie her.

[Studienett er noe lignende i Norge, om enn i mindre målestokk. I følge en artikkel i avisen Vårt Land finner ikke plagieringsprogrammet Ephorus, som bl. a. brukes av UiS, ut av det om noe er hentet fra dette nettstedet. Det er litt skremmende]

Å publisere andres arbeid som sitt eget er ulovlig, selv om forfatteren tillater det. Elever må læres til å forstå dette, det er ikke noe en nødvendigvis forstår naturlig. I en del kulturer har en også en annen måte å tenke på angående dette, for eksempel i Asia, der en ofte ikke tenker så strengt rundt dette med enerett til intellektuelt arbeid. [Dette må UiS være oppmerksomme på ift. utenlandske studenter. De må lære hva som er lov og ikke lov i Norge. Det er ikke bare deres feil dersom ingen gjør dem klart oppmerksomme på at den praksisen de er vant til ikke alltid holder her i landet]

Universiteter i Norge har ikke vært flinke nok med referanser og lignende, men EndNote har vært en revolusjon og gjort dette lettere. Å gi opplæring i slike programmer tidlig i studiet er bedre enn å snakke moral til studentene, en må gjøre det så enkelt som mulig å jobbe med referanser. Gynnild mener at det er en akademisk grunnkompetanse å kunne bruke programmer som EndNote.

En må lage oppgaver som er tilpasset en ny tid, en må tenke nytt rundt bruken av kilder. De siste åra har det vært mindre vekt på tradisjonell eksamen med vakthold, og større frihet ift. kilder. En må innse at en større rekruttering til høyere utdanning fører til et større spenn i forhold til bakgrunn, motivasjon og lignende, kanskje også i forhold til holdninger. Det må ses på som helt legitimt å prøve studenters individuelle kunnskaper, gjerne på en tradisjonell måte der muligheten for juks blir mindre. Studenter må kjenne til regelverk og motivasjon rundt plagiering og lignende, det må legges vekt på å informere om dette.

I USA er den vanligste typen juks at studenter jobber sammen når de ikke skal, de klarer ikke å skille mellom når de skal gjøre det og ikke. En må få til en balanse mellom gruppearbeid og individuelt arbeid, trenden har en stund gått veldig i retning av ganske fritt gruppearbeid, med fri bruk av kilder. Dette er ikke det eneste saliggjørende.

Honor Codes: Kjent i USA. Individualetiske koder, en må love å ikke bryte reglene. Dersom en blir tatt i juks kan en kan bli “dømt” til å ta et kurs i forskningsetikk. Gynnild mener at «honor codes» kanskje ikke vil fungere like bra i Norge pga. diverse kulturforskjeller, men en slags kontrakt kan en kanskje likevel tenke seg? [Det vil i det minste ha en informasjonsverdi, da en kan anmode studentene om å faktisk lese det de skriver under på.]

Gynnlid nevnte også en tanke om en mer «annotert bibliografi», der studenten blir bedt om å greie litt ut for sin kildebruk, hvilke kilder som har vært mest nyttige gjennom arbeidet og lignende. [Dette synes jeg er høres ut som en spennende tanke, både fordi det kan gjøre det vanskeligere å stjele andres arbeid og fordi det kan gi et innblikk i forfatterens arbeidsprosess]

Solveig Taylor: Kan Google gi svaret på alt?

Av søkemotorer har Google har 67 % markedsandel, Yahoo er nr. 2 med 16 %. Google Rangerer søkeord høyere hvis de er i overskrift eller ingress, deres pagerank går mye etter lenking. Det jobbes aktivt for å luke ut de som prøver å utnytte dette. Googles pagerank er nå blitt kopiert av mange andre, men søkealgoritmen er unik for dem, og hemmelig.

Under oljekatastrofen i California kjøpte BP opp enkelte søkeord i Google. [Google har også hatt et litt tvilsomt samarbeid med kinesiske myndigheter. En må være litt på vakt, de følger ikke alltid sitt eget slagord «Don’t be evil»]

Søkekart (Wonder Wheel) er en ny funksjon, det gir et visuelt søkebilde. [Se her for et eksempel]

Google Scholar: Fulltekstsøk i akademiske kilder. Rangerer i stor grad artikler etter hvilke som er mest sitert. Taylor mener at ISI er blitt mindre viktig etter hvert som Google Scholar er blitt stadig bedre. NTNU har lenket alle sine tidsskrifter til Google Scholar.

Googlegenerasjonen: Født etter 1993. Alltid på nett, klipper og limer, bruker Google til all informasjonssøking. De er digitalt innfødte. (Taylor sa at hun hentet mye av denne definisjoen fra Wikipedia) Er de mer komfortable med tastatur enn skrivebok?

Er Googlegenerasjonen flinke til å søke på nett? Studier viser at dette i stor grad er en myte, bl.a. JISC sin studie fra 2007:

1) Overfladisk søking. De skummer gjennom dokumenter, bruker lite tid på hver side. Bruker det meste av tiden på å navigere mellom sider, lite tid på å gå i dybden. “Hamstrer” sider, de er raske med å laste ned eller skrive ut. Dette kalles ofte «squirreling», de lagrer informasjon slik ekornet lagrer nøtter.

2) Oppsøker sjelden samme side flere ganger. [Dette kan kanskje tyde på at de i liten grad bruker det de lagrer]

3) Vansker med å forstå sitt informasjonsbehov og utvikle en god søkestrategi. Vil helst bruke naturlig språk i stedet for å finne gode søkeord, bruker sjelden avanserte søkemuligheter.

4) Internett forbindes i stor grad med søkemotorer, en får liten forståelse av hva Internett egentlig er. Biblioteksider føles lite intuitive. Søkemotorer foretrekkes, for eksempel Googles søkeboks.

5) De har ikke økt informasjonskompetanse i forhold til andre.

Konklusjon: Ikke lett å generalisere, store skiller pga. kjønn, sosial status osv., men en kan likevel trekke ut disse punktene.

I etterkant av denne rapporten laget BBC, testen “What kind of Web Animal are you”? Den har blitt veldig populær.

Hjerneforskere sier at når en bruker Google blir det økt aktivitet i områder for korttidsminne og behandling av store datamengder. Dette er typisk for Googlegenerasjonen. Det påvirker konsentrasjon og evnen til kontemplasjon, og dermed leseevnen. For tidlig å spekulere i dette, men kanskje et tankekors. Fører Google til lavere grad av ekspertise og mer overfladiskhet?

Skal nettsidene våre se ut som Google, eller skal de være mer tekstbaserte? Google er bare en søkeskjerm, våre sider skal kanskje gi mer forståelse og innsikt?

Kjartan Vevle: Bibliotek som aktør i den nye digitale hverdagen.

Det har i bibliotekene vært mest etterspørsel etter digitale lydbøker, men det formatet er lite diskutert i forhold til digitale bøker. Fra forlagenes side har digitale lydbøker ikke det slått an. Dette kan skyldes mangel på markedsføring, og at brukergruppen mangler digital kompetanse.

Bibliotekets oppdrag: Formidling av kunnskap og kultur, opplevelse, norsk språk, folkeopplysning. Dette er en viktig ballast vi må ha med oss for å holde rett fokus. Vi skal ikke være bokhandel eller musikkbutikk.

Bibliotekvederlaget har ikke noen andel for digitale utlån. Musikere og komponister har sikret seg godt: I følge Bern-konvensjonen er en nedlasting av en lydfil en framføring av verket. Derfor må en betale en avgift for hver gang en lydfil lånes ut. Dette kunne blitt dyrt, men Vevle tror at musikkutlån gjennom bibliotek vil bli mindre betydelig pga. Spotify og lignende tjenester.

Det er fortsatt ikke noen avtale mellom forfattere og forlag om e-bøker. Forfatterne vil ha høyere royalty for e-bøker. Forhandlinger pågår nå, pga. dette er det begrenset utvalg av norske e-bøker.

En del av bibliotekmiljøet er lite lydhøre for at det er andre aktører enn bibliotek i markedet, de vil la teknologien bestemme. Hvis noe er mulig rent teknisk vil de kjøre det gjennom. Vevle advarer mot dette. Forlag kan ikke produsere e-bøker kun for bibliotek, det må også være et privat marked. Uten et fungerende privatmarked kan en ende med karantenetid for norske bøker i bibliotek, slik en har på musikk i Danmark. Løsningen for fysiske bøker kan også brukes for e-bøker, en bør ikke bryte opp dagens modell. Vevle ønsker en lisensløsning der en låner ut til en låner om gangen, en må kjøpe flere lisenser for å låne ut til flere lånere. På denne måten kan en også ha et privat marked. En kan ha ulike typer lisenser, for eksempel tidsbegrensede lisenser, eller betaling per utlån på eldre og mindre etterspurte titler. Eksemplarmodellen er enerådende i USA og Tyskland, en går nå også over til denne i Sverige. Vevle ser ikke for seg noen annen modell for bestselgere og andre bøker med høyt utlån.

Hvordan formidler en e-bøker, der en ikke har noe fysisk produkt å vise fram? Når bibliotek og bokhandel nærmer seg hverandre blir det vanskelig å legitimere bibliotek. En bør legge mindre vekt på “ventelistehysteriet”, dette er ikke vårt hovedoppdrag. Vi må ikke bli en “gratis bokhandel”.

Vi må unngå flere ulike driftssystem for ulike formater, det er lite effektivt.

Anne Mangen: Kritiske refleksjoner rundt tekstlesing i ulike grensesnitt

Ulike leseteknologier er bedre til noen leseformål, dårligere til andre. Derfor bør en ikke etterstrebe å kun bruke en plattform. En må ta vare på både sosial og innadvendt lesing, både utadvendt, aktivt og innadvendt, kontemplativ lesing. Legge til rette for nyansert leseopplæring- og stimulering.

De vanligste påstandene om “digital natives” har ikke rot i verken empirisk eller teoretisk forskning (Jones 2010). Mangen sier at nyere forskning sår tvil om eksistensen av en ny generasjon med unike fellestrekk.

Den materielle forskjellen mellom lesebrett og papir virker inn på leseprosessen. Hva inviterer de ulike leseteknologiene oss til å gjøre? Lesing skjer med hele kroppen, ikke bare synet. Hypertekstlesing er mentalt krevende, gode lesere kan dra nytte av dem, dårlige lesere vil slite mer.

[Det ble etter hvert litt vanskelig å henge med i svingene her, Mangen henviste til mye forskning og mange forskere. Hun etterlot i alle fall ingen tvil om at hun foretrekker papir framfor alt annet, og det kan virke som vi er på totalt feil vei. Jeg må sikkert ta min del av ansvaret for det. Jeg føler meg av en eller annen grunn ikke spesielt skyldbetynget.]

Vigdis Moe Skarstein: Med blikket framover

Hvis vi skal blikket framover må vi ha blikket rundt oss, og se hva som skjer i våre     omgivelser.

Hva får det å si for det lokale biblioteket/ arkivet at innhold kan arkiveres hvor som helst i  verden? Noen få leverandører kan i prinsippet eie alt. Hvor mye skal vi dublere hverandre? Kan dette avlaste biblioteket og frigjøre ressurser? En kan tenke seg at vi må bruke mindre ressurser på bevaring og samling, det vil gi oss muligheten til å bruke mer ressurser på formidling, og på å lage tilleggsfunksjoner med lokal verdi i det eksisterende materialet.

Vi må være klar for strukturendringer, ikke klamre oss til dagens strukturer. Vår hovedkompetanse: Organisering/ gjenfinning og formidling. Brukere etterspør informasjon på en annen måte enn før etter Googles framvekst. All verdens ressurser blir tilgjengelige for biblioteket, vi må få det ut til våre brukere.

Leser vi lineært på nett? Per Kristian Bjørkeng sa i sitt innlegg tidligere på dagen at vi gjør det, Anne Mangen er nok ikke enig.  Skarstein mener at Bokhylla.no vise at mange leser lineært på nett, og om få år kommer det digitale papiret.

NB har lagt til rette for å være til stede i sosiale medier, ikke bare for å tilby sine tjenester, men for å være en del av selve tjenesten. Framtidens vinnere er de som lager de gode brukergrensesnittene. Skarstein framhevet Microsoft som et firma som gjør det i dag. Apple lager bra produkter, men de er eksklusive for deres plattformer. NB kan ikke tenke på den måten, deres produkter må være fullt tilgjengelige på alle plattformer.

Bibliotekenes rolle: Yte service rundt boka og andre medier. Brukeren setter dagsorden mer enn før. Er både produsent og konsument, rastløs og opptatt av det nyeste.

Hva er tilgjengelighet? Å ha mest mulig materiale? Være der brukeren er? Ha god og brukervennlig struktur og søkefunksjonalitet? Legge det fram pedagogisk? Alt på en gang? Brukeren er lokal, uansett om han er i biblioteket eller i cyberspace. Bibliotekaren er også lokal begge steder.

76 % av Norges befolkning bruker Internett daglig, samtidig behersker en fjerdedel ikke digital teknologi. Mange opplever heller ikke behov for det. Vi har fortsatt et “digital gap” som biblioteket kan være med og fylle.

Litteraturhusdebatten er et korrektiv til hvordan vi er bibliotek. Burde vi allerede vært litteraturhus, slik at litteraturhusene ikke hadde vært relevante? Litteraturhuset er først og fremst en arena for debatt, og et hus for forfattere. Det er ikke noe i veien for at bibliotekene kunne vært en debattarena. Vi mangler bibliotekbygg og kompetanse for dette, men bibliotekarene kan lære seg dette, eller vi kan hente inn annen type kompetanse. Noe å tenke på når en bygger nye bibliotek, for eksempel Bjørvika? Skarstein ser biblioteket som en integrert del av kunst-, kultur- og opplevelsessentre.

Vi får kun godvilje ved å vise hva vi kan, ikke ved å minne om lover og forpliktelser. Derfor er Skarstein mer opptatt av å fordele prosjektmidler til gode prosjekter enn å forvalte Bibliotekloven. Hva som er et godt bibliotek kan ikke utredes, det kan kun praktiseres.

Hennes drøm: Mest mulig materiale digitalt, direkte på egen skjerm. Slippe å vente på at ting skal komme i posten.

Bibsys:

Ellen Røyneberg: Systemet er framdeles under utvikling, leveres i januar 2013. OCLC ønsker å synliggjøre biblioteket på Internett. De store selskapene på nett i dag (Facebook, eBay o.l.) har store mengder data som mange ønsker å bruke. Bibliotek bør ha potensiale til å ha noe å si her, vi har også store mengder attraktivt materiale. OCLC vil bruke cloud computing til å gjøre bl.a. Worldcat mer synlig på nettet, og også la andre bruke deres data til å lage nye tjenester. De lar seg inspirere av bl.a. Apple, ved å lage diverse applikasjoner som utvider systemet og dets bruksområder.

Bibsys betaler en standard pris til OCLC, så OCLC tar risikoen, men de bestemmer også utformingen. Bibsys har likevel stor innflytelse, som tidlig kunde.

Suksesskriterier for det nye systemet:

1) Ta hensyn til sluttbrukeren.
2) Håndtere e-ressurser.
3) En fleksibel arkitektur som håndterer alle tjenester.

Web-scale Management Services (WMS). Nettbasert løsning, Worldcat blir den nye bibliotekkatalogen. En går over fra BibsysMarc til Marc 21.

Høsten 2011: OCLC sin linkresolver tas i bruk. Høsten 2012: Beta-versjon. Fjerde kvartal 2012: Opplæring av ansatte fra alle bibliotek.

Etter Røynebergs korte foredrag fikk vi en visning av hvordan det nye systemet vil se ut og fungere, med visse forbehold. Jeg synes det ser ganske lovende ut, jeg tror systemet vil oppfylle mange av de forventningene en kan ha til et biblioteksystem i vår tid. Bildet til venstre viser en standard søkeskjerm med enkelt søk, slik den vil se ut for brukerne.

Det er mulig å lage en mer unik søkeskjerm, med egne bilder, logo, farger osv. Her er et eksempel på hvordan det kan se ut.

Nyttige rapporter

I forrige uke kom det plutselig i løpet av et par dager tre nyttige rapporter med stor relevans for vårt arbeid:

E-bokrapport 2010: Forfatteren Morten Harry Olsen har over en lengre periode hatt engasjement fra Norsk Kulturråd. Han fungerer som en slags konsulent med e-bøker som fagområde. Denne rapporten er en oppfølging og oppdatering av rapporten han skrev i 2009. Han går denne gangen blant annet ganske dypt inn i bibliotekenes rolle i det kommende e-bokmarkedet.

Prosjekt e-pensum NTNU: Sluttrapporten fra e-pensumprosjektet ved NTNU. Dette prosjektet var så vidt jeg vet det første store prosjektet innen norsk høyere utdanning med fokus på e-bøker og lesebrett.

«Den som søker finner«: Rapport laget av Sentio etter oppdrag fra biblioteket på NTNU. Tar for seg studenters og ansattes holdninger, forestillinger og praksis til det å søke etter informasjon. Google står fram som den store vinneren, samme om en liker det eller ikke.

JDD

I’ve got Google, why do I need you?

Dette noe provoserende spørsmålet ble stilt av Ida Aalen, masterstudent i mediefag, under hennes keynoteforedrag på onsdag. Foredraget ble noe av en «snakkis» blant deltagerne, det var mange som fikk en del å tenke på når den ellers sjarmerende Ida svingte pisken over bibliotekets systemer.

Aalen brukte første delen av sitt foredrag til å legge ut om sine frustrasjoner som student: Det er vanskelig å finne brukbar informasjon om studier, kurs og lignende. Universitetenes nettsider er som oftest dårlige på dette, informasjonen er enten mangelfull eller utdatert eller begge deler. Er dette noe  biblioteket kan hjelpe med? [Min anmerkning: Jeg skjønner hennes frustrasjon, men dette er vel strengt tatt noen helt andre sin jobb, i alle fall så lenge vi har folk som er ansatt med lønn i fakultetsadministasjoner.]

Tungvint å finne fram til bøker: Vanskelig fordi en må sjekke mange steder for å finne fram til hvor en kan skaffe dem på best måte: Kjøpe på bokhandel eller nett, låne på biblioteket, kjøpe brukt? Er det noen mulighet for å lenke sammen slik informasjon, slik at en slipper å lete og klikke så mye rundt for å skaffe seg en bok?

Aalen betegner seg selv som en skikkelig nerd, og hun er nå en helt digital og papirløs student. Det er bare to år siden hun gjennomførte dette helt ut. Hvorfor ventet hun så lenge? Filorganiseringssystemer er ikke gode nok til å erstatte måter en kan organisere papirbasert materiale på, og det er uhyre lett å bli distrahert når en er på nettet. [Jeg sjekker nå innom Facebook, for å vise at dette har hun helt rett i.]

Hvorfor valgte hun likevel til slutt å bli en helt digital student? For det første: Hun skriver svært raskt på PC, 600 tegn i minuttet. Dette er det de færreste som tar etter henne, så det er en veldig individuell grunn. Mer interessant er det at hun viser til nyttige programmer hun bruker for å løse det som tidligere var et problem. For å organisere seg bruker hun Evernote. For å holde fokus og ikke bli distrahert bruker hun  Rescuetime. Google Docs bruker hun også mye, både til egne notater og når hun samarbeider med andre.

Hvorfor liker hun ikke Bibsys? Ingen liker å være nybegynnere, en vil komme opp på et visst nivå raskest mulig, hvis ikke gir en opp. Det blir for vanskelig, en går heller til noe enklere. Bibsys er for vanskelig, krever et mye høyere nivå enn de fleste søkekilder på nettet. Det samme gjelder for databaser, de er enda verre. Det er lett å heller bruke Google Scholar. Den har et enkelt grensesnitt, gir enkel tigang til kilder, viser hvor mye en artikkel er sitert og sorterer etter relevans. [Det gjør jo som kjent ikke Bibsys, noe som kanskje bør være et tankekors?]

Trenger hun i det hele tatt bibliotekarer? Ja, hun trenger hjelp til å finne ut om bøker og artikler er gode, hvordan en finner fram til gode søkeord og lignende. [Dette minner mistenkelig om enkelte av våre kjerneoppgaver, så vi trenger ikke å frykte arbeidsløshet].

Aalen har lagt ut foredraget sitt her:

I’ve Got Google, Why Do I Need You?

John David

Hvor bør man søke etter litteratur?

Universitetsbiblioteket i Stavanger abonnerer på en rekke referansedatabaser. Noen dekker mange fag, mens andre er mer fagspesifikke.  Databasene som vi abonnerer på inneholder referanser til litteratur av høy kvalitet. Derfor anbefaler vi studenter og ansatte å bruke abonnementsdatabasene når de skal finne litteratur om et emne.

 Forskning viser imidlertid at 72% av forfatterne søker etter akademisk litteratur på Google (Swan & Brown, 2005). Vi vet at mange forskere ved UIS også søker etter litteratur i søkemotorer som f.eks. Google Scholar. Derfor prøver en gruppe ved UBIS nå å bli bedre kjent med Google Scholar. Kanskje vi bør anbefale studenter og ansatte å bruke Google Scholar som et supplement til de anerkjente databasene over akademisk litteratur?

Vi har selv prøvd å søke litt i Google Scolar og synes at vi finner en god del relevant litteratur innen de fagområdene vi kjenner (geologi og filosofi). Det er dumt at trefflisten ikke lar seg sortere, men Google sier at det  er de nyttigste referansene som vises øverst på listen. Er det det? Det er litt vanskelig å få begrep om Googles utvalgskriterier til Google Scholar og man må vel være litt kritisk og anvende det man kan om kildekritikk ved bruk av Google scholar. Det er flott at man via Google Scholar får tilgang til OA-dokumenter (Open access) og at dette fører til at disse blir mye sitert. Man får også treff på en god del stoff som er skrevet på norsk om man søker i Google Scholar.

Dette innlegget på bloggen er skrevet som en øvelse på kurs om blogging ved UBIS og er ikke nøye gjennomarbeidet. Har noen kommentarerer til bruk av Google Scholar som kilde til akademisk informasjon tas de i mot med takk. 

Inger Gåsemyr