Foredrag med Nina Kristiansen

Nina Kristiansen er sjefsredaktør på forskning.no. Dette er en nettavis som ble startet i 2002, og som siden er blitt den muligens viktigste kanalen for allmenn forskningsformidling i Norge. Forskning.no eies av over 80 forskningsinstitusjoner, blant annet universitetene.

Under gårsdagens foredrag her på UiS trakk hun fram flere gode nyheter: Siden forskning.no startet er det blitt mye større etterspørsel etter stoff om forskning i media. Interessen er blitt større, og det er et ønske om kritisk og kvalitetssikret stoff i en digital verden der det finnes mye dårlig forskningsinformasjon, spesielt på Internett.

Potensialet er der med andre ord, men kan forskerne levere? I følge Kristiansen er manglende kultur for formidling et vanlig problem. Det varierer mellom institusjonene hvor mye en oppmuntres til å formidle utenfor fagfellesskapet, og hvor mye status det gir.

Manglende medieforståelse er en annen utfordring. Når medier og forskere møtes er det to ulike kulturer med ulike interesser som møter hverandre. Forskere vil ha en utfyllende og faglig kredibel presentasjon, mens journalisten vil ha en god historie. Det er av stor betydning å presentere sin forskning på en måte den vanlige person kan forstå.

Det er ingen tvil om hva som er det største hinderet for å klare det: Fagspråk. Det bør en i størst mulig grad unngå. Ikke bruk mer enn et faguttrykk per tekst! Personer med høyere utdannelse klarer som oftest å komme seg gjennom en tekst selv uten full forståelse, fordi en kan lese konteksten. Det er greit nok, men husk på at 2/3 av Norges befolkning fortsatt ikke har høyere utdannelse. Det er viktig at en ikke legger inn «snublesteiner» i teksten som ekskluderer denne gruppen. Et godt råd er å finne en leser fra langt utenfor sitt eget fagfelt, helst en som ikke selv er forsker. La denne personen gå gjennom teksten for å se om den er forståelig for «folk flest».

[Det bør understrekes at dette rådet ikke gjelder for vitenskapelige artikler. De skriver en for et publikum som en kan regne med kjenner fagfeltet ganske gjennomgående, og en kan kreve mer av leseren.]

For å komme ut i media: Rekk opp hånda! Gjør aktuelle medier oppmerksom på din eksistens og hva du kan bidra med, spesielt hvis du forsker på noe som er «i tiden». dersom en f. eks. forsker på korrupsjon er NÅ det rette tidspunktet for å kontakte media.

Lag en kort og forståelig tekst om din forskning, det er en god forberedelse til intervjuer. Bruk kjente bilder eller sammenligninger som alle kan relatere til. May-Britt og Edvard Moser er et godt eksempel på dette. De har i flere år sagt at de forsker på «GPS i hjernen». Strengt tatt gjør de ikke det i det hele tatt, men de vet at dette er et bilde folk kan forstå.

Det er mange kanaler en kan bruke: Kronikker, blogg, sosiale medier etc. Finn den kanalen som passer deg best. Noen er gode på Twitter, andre på å skrive utfyllende kronikker. Facebook er et «must», det er den kanalen alle bør bruke. Ellers står en ganske fritt her, det viktigste er å finne sin egen stemme.

Det er en del kriterier en bør legge vekt på for å komme i nyhetene: Nytt, aktuelt, relevant, nært, nyttig, konflikt. Dette er aspekter ved en sak som media legger vekt på, for å få det de definerer som «den gode historien». Kan din forskning vinkles slik at den fyller noen av disse kriteriene?

Når en presenterer sin forskning mot media er det en del aspekter en bør se bort fra: Ikke legg ut om alle forbehold og begrensninger ved forskningen. Ikke inkluder mer enn tre tall. Tabeller bør en være forsiktig med. Samarbeidspartnere, finansieringskilder og skryt av egen institusjon er helt uinteressant. Det samme er hvilket teoretisk grunnlag en bygger på. Mye av dette hører naturlig hjemme i en mer vitenskapelig tekst, men når en skal ut i offentligheten bør det skrelles vekk.

En ting som slo meg når jeg hørte foredraget i går er at det kan oppstå en konflikt her, som skyldes den kulturforskjellen Kristiansen snakket om: En del forskere vil kanskje synes at det blir overfladisk og lite tilfredsstillende å presentere sin forskning på denne måten. Noen vil kanskje føle at det er en ren forflating av hele deres virksomhet. I så fall bør de sette seg i leserens sted: La oss si at du er en av Norges fremste eksperter på molekylærbiologi, men du har svært lite peiling på filosofi. Dersom du da skal lese en populærvitenskapelig artikkel om Platon: Vil du ikke sette pris på om professoren som har skrevet den artikkelen følger Nina Kristiansens råd?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

OEB: Reklame jeg lot meg påvirke av

Utstillingsområdet er en sentral del av konferansen Online Educa. Her kan en i tillegg til å sikre seg penner og mye annet gratis stash få et innblikk i noe av det nyeste innen digital læringsteknologi. Dette er noe av det jeg la mest merke til:

3D-teknologi fra 4System: Jeg er involvert i arbeidet med bibliotekets 3D-lab, og ser daglig hvilken iver denne teknologien vekker hos studentene. Jeg ser derfor med en viss interesse på hvordan selskapet 4System prøver å bruke 3D-simulering innen pedagogikk. Bruksområdene de har valgt er samtale med kunde/klient, og simulering av reparasjoner.

Dette ser i og for seg interessant ut, og jeg er ikke i tvil om at 3D vil finne en naturlig plass innenfor utdanning i den aller nærmeste framtid. Når det er sagt lurer jeg litt på om det 4System her tilbyr egentlig er noe nytt. For meg minner det veldig om et litt avansert dataspill. Gaming er noe annet som sikkert kan brukes mer i undervisning, og grensen mellom disse teknologiene er flytende.

Vidformatvideo fra Presentations 2Go: Streaming av forelesninger er allerede en etablert teknologi, men slik det fungerer i dag er det mildt sagt flatt. Å se en foreleser på  en skjerm i todimensjonalt fotmat gir mest en følelse av å se på TV, og da kan en lett miste fokus.

For å gi en mer realistisk opplevelse av forelesning kan selvsagt 3D være en mulighet. Video i 360 graders format kan være en annen vei å gå, og det er dette Presentations 2Go tilbyr. De innrømmer at foreløpig er det krevende å streame på denne måten. Det krever en veldig stor båndbredde både hos sender og mottaker.

Med andre ord er vi kanskje ikke helt der ennå at dette er realistisk, men det er nok ikke mange år før denne hindringen er ryddet av veien. Kan en da tenke seg streaming i 360 graders vinkel, og gjerne med mulighet for interaksjon mellom foreleser og studenter som sitter på forskjellige steder i verden? Det åpner helt nye muligheter for skikkelig nettbasert undervisning.

Eurekos: Eksisterer det noen bred enighet om at Itslearning er den mest geniale løsningen? Er alle enige om at dagens LMS er det ultimate for framtidens undervisning? Mitt inntrykk er at en slik enighet ikke eksisterer. Jeg har også selv brukt Itslearning fra begge sider, både som student og underviser. Jeg er måtelig imponert. Det fungerer, men starter ikke akkurat noen revolusjon.

En løsning som Eurekos kan kanskje være et alternativ. Mitt inntrykk er at dette systemet bruker nettets muligheter til kommunikasjon og deling på en bedre måte enn dagens LMS, og det virker mer fleksibelt.

Talkwall (Samtavla): Stilig verktøy utviklet på UiO. Med dette verktøyet kan alle som er til stede på en forelesning eller et møte bidra med spørsmål og innspill via Twitterlignende meldinger. Bra for å få til interaksjon, og bryte opp den ensidige monologen som en forelesning ofte ellers kan være. Talkwall er gratis å bruke.

ITNedu: Dette er egentlig ikke noe veldig nytt og spennende. Det er rett og slett et bibliotek med faglige videoer som en kan kjøpe tilgang til, og så bruke i undervisning slik en ønsker. Grensesnittet ser bra ut, og videoene virker å være av bra kvalitet. Det en først og fremst må overveie før en kjøper en slik tjeneste er om den gir noe mer enn det en kan finne gratis på Youtube og Vimeo.

Turnitin: Dette ser ut som et bra verktøy å bruke for forelesere til å sjekke studenters tekster for plagiat, og gi tilbakemelding på tekstene deres.

Til slutt slenger jeg inn en liten brannfakkel: Er det noen god grunn for at UiS ikke er med i Fleksibel utdanning Norge? Som dere kan se av medlemslista deres er de fleste andre universitet allerede medlemmer.

Jeg gjør oppmerskom på at dessverre har ingen av leverandørene jeg nevner gitt meg betaling for å bli med på lista.

JDD

Legg igjen en kommentar

Publiseringsfond ved universitetet i Bergen

Fra Munin-konferansen 2015; presentert av Ingrid Cutler.

Universitetet i Bergen er i en særstilling blant institusjoner med publiseringsfond, fordi de støtter hybride tidsskrift (blanding av OA og abonnement) på både nivå 1 og 2. De støtter også OA-bøker. Hybride tidsskrift er kontroversielle i OA-kretser, fordi forlagene tar seg dobbelt betalt; en betaler da for å fremskynde publisering på nettet, og siden for papirtidsskriftet som man abonnerer på. Ved UBB føler de derfor at de til en viss grad må forsvare, eller i det minste forklare, sin argumentasjon.

Ett av argumentene er at tiltaket skulle øke oppslutningen om OA-publisering. Det finnes en del gode OA-tidsskrift etter hvert, men det er ikke så mange på nivå 2, som gir best uttelling i tellekantsystemet. I tillegg er dekningen av OA veldig varierende med fagområdet; på helsefag er det et forholdsvis stort antall kvalitetssikrede tidsskrift, mens innenfor andre områder er det vanskeligere å finne rene OA-tidsskrift. Innenfor humaniora er det ingen tradisjon for OA-tidsskrift med forfatterbetaling (APC), og det var ønskelig å øke OA-publiseringen også her.

Frem til 20.11.2015 har de godkjent 578 søknader, og avslått 30. De vanligste grunnene til at søknader ble avslått, var at det manglet CC-lisens, at hovedforfatteren ikke var tilknyttet UiB eller at artikkelen allerede var utgitt. De krever CC-lisens fordi en del utgivere opererer med OA som egentlig ikke er OA (f.eks. at den kun er åpent tilgjengelig i en tidsavgrenset periode). Dette er særlig et problem med hybride tidsskrift.

I perioden 1.10.13 – 20.11.15 har brukt de brukt 12.5 mill. kroner! (Inkludert vat). De opererer med et fullskala-fond der de får ytterligere bevilgninger ved behov, slik at de ikke slipper opp for midler til å støtte noen.

SÅ har de lykkes i målene sine? 90 % av pengene går til medisin, psykologi eller naturvitenskap. Målet om å inkludere humaniora og sosialvitenskap har derfor ikke slått til enda.

75 % av beløpet har gått til nivå 1. 90 % er hybrid. Målsetningen om å få flere publikasjoner i nivå 2 tidsskrift har derfor (delvis) lykkes.

Anbefalingene fra biblioteket er: Det fortsettes med fullskala fond som støtter hybride tidsskrift og bøker. Det foretas en ny evaluering innen 2019. Hvis dette blir for dyrt, vil de i første omgang kutte utgiftene ved å ikke støtte hybrid på nivå 1 i første omgang, deretter ved behov kutte støtten til nivå 2 hybride tidsskrift med 50%, og til sist, kutte støtten til hybride tidsskrift totalt.

Legg igjen en kommentar

Forskningsrådets politikk for refundering av institusjoners OA-utgifter (APC)

Fra Munin-konferansen, 2015

A Novel Approach to Article Processing Charges in Norway: Results and Experiences from the Research Council’s STIM-OA Call in 2015

Presentert av Jon Øygarden Flæten, fra Norges Forskningsråd.

Forskningsrådets OA-policy 2009/2014; forskning som mottar støtte fra forskningsrådet SKAL egenarkiveres i institusjonens vitenarkiv. Institusjoner med forskning kan søke om refusjon av utgifter til forfatterbetaling (APC) for artikler i rene OA-tidsskrifter.

Fra 2014 fantes det et nytt finansieringsinstrument for forfatterbetaling (APC) som tar betalingen ut av de individuelle prosjektene. Forskningsrådet forholder seg til institusjonene, snarere enn forskerne for å gjøre det enklere.

Målet er å stimulere publisering i gull OA-tidsskrift, å få til en effektiv betalingsmekanisme for forfatterbetaling, og bidra til overgangen til gull OA i institusjonene. Det forventes at etter en overgangsperiode vil forfatterbetalingen inngå som en indirekte kostnad v/publiseringen, og at det ikke lenger vil være behov for dette virkemiddelet.

Forskningsrådet dekker opp til 50 % av institusjonens forfatterbetaling fra foregående år.

Alle institusjoner med forskning kan søke. Tidsskriftene må være godkjent i NSD.

Utgifter til APC i hybride tidsskrift dekkes ikke.

Resultater fra 2014:

24 institusjoner søkte. Av disse var de fleste utdanningsinstitusjoner, og disse fikk 74 % av hele beløpet. Av resten, fikk forskningsinstitusjonene fikk 16 % av beløpet, og helseinstitusjoner 10 % av beløpet. Alle søknadene ble godkjent.

Gjennomsnittlig APC for alle institusjonene kom på 11000 kr (det var det som ble dekket. I enkelte tilfeller var det et tak på hvor mye av beløpet institusjonen dekket. Det reelle tallet på hvor mye en institusjon har betalt kan derfor være høyere).

Tidsskrift på nivå to utgjorde kun 6 % av tidsskriftene det ble søkt om støtte til.

Forventninger frem mot 2019 (ordningens siste år):

Fondet vil øke, og nye fond vil komme til.

Når det gjelder OA-bøker, er rådet enda ikke villig til å støtte disse, men de følger med på situasjonen, slik at de kan ta stilling til om de skal endre sin politikk senere.

I 2016 kan også UiS søke, vi har til dags dato (dvs. i løpet av 2015) godkjent kun tre søknader, så vi håper på mange flere neste år.

 

Legg igjen en kommentar

Ostalgi!

På lørdag var jeg en tur på DDR-museet i Berlin, noe som kan anbefales. Dersom dette kombineres med en tur på Mauermuseum og lesing av denne boka vet du en god del om den merkverdige staten DDR.

Et av flere fenomener verdt å merke seg er Ostrock. Dette er en musikalsk sjanger kjennetegnet av statlig godkjente rockeband fra DDR, som i stor grad kopierte vestlige idoler. Legendariske Puhdys er blant de fremste representantene, og de driver faktisk på den dag i dag. Her framfører de en av sine største hits, i et unikt opptak fra østtysk TV anno 1977:

Dersom denne fengende lieden skulle lokke fram dansefoten er det helt greit, så lenge du ikke danser noe annet enn den statsproduserte dansen (!!) Lipsi:

JDD

Legg igjen en kommentar

OEB, dag 2: Tomorrow’s New World: Extending the Reach of Learning.

Lia Commissar: Representerte Wellcome Trust, en av de største forskningsfinansierende organisasjonene i Storbritannia.

Hun snakket i denne sammenhengen om noen prosjekter de har innen nevrovitenskap, og hvordan denne typen kunnskap kan brukes innen utdannelse. En kan bl. a. forbedre pedagogikken vi bygger opplæring på, ved å bekrefte eller avkrefte en del myter. Det stemmer faktisk ikke at vi kun bruker 10 % av hjernen vår. Mer overraskende er det kanskje at en lærer ikke bedre med sin foretrukne læringsmetode. Det at noen av oss lærer bedre ved bruk av f. eks. bilder eller lyd enn andre metoder stemmer ikke. En kan kanskje bli mer motivert ved å bruke de metodene en foretrekker, men rent fysisk eller biologisk utgjør det liten forskjell.

Mytene kommer ofte fra forskning som tolkes feil eller overtolkes. I Storbritannia ble det for noen år siden lagt mye vekt på læringsstiler, ute fra den myten som nå altså er avkreftet. Dette førte riktig nok til en mer variert opplæring, men også til at studenter begrenset seg selv. En del av dem trodde ikke at de kunne lære hvis de ikke kunne benytte sin «favorittmetode», og la derfor lite vekt på opplæring som avvek fra denne. Det er det ingen grunn til

Teensleep: Et program støttet av Wellcome Trust, som utforsker hva søvn har å si for tenåringer. Senere skolestart kan være hensiktsmessig, fordi tenåringer lærer dårlig tidlig om morgenen. Det vil selvsagt hjelpe om de legger seg tidligere og kutter ut sosiale medier etter leggetid, men tenåringer har også et annet søvnmønster enn voksne rent biologisk.

Det drives også forskning på hvorfor gaming er så motiverende. Kan denne kunnskapen overføres til utdannelse? Dersom en finner en måte å stimulere hjernens belønningssystem som kan ligne det gamere opplever er en kommet langt. Da vil sannsynligvis motivasjonen og mestringsfølelsen blant studenter stige betraktelig.

Det er viktig å ikke overtolke funn fra enkeltstudier, og overføre funn direkte til måten vi lærer på. Forskning tar tid! F. eks. finnes det ikke noen sterke bevis for at mye tid foran dataskjermen påvirker hjernen mer enn alt annet vi gjør, selv om en del kanskje forestiller seg at det er slik. Dersom vi skal gå ut fra at det er slik vil vi i alle fall trenge mer verifiserte forskningsfunn som støtter hypotesen.


Anka Mulder:
Hun har en ledende stilling på Universitetet i Delft i Nederland. 21 000 studenter på campus, i tillegg når de ikke mindre enn 670 000 studenter via nettet. Dette enorme antallet har de oppnådd i løpet av bare to år. De vil bruke erfaringene fra undervisning på nettet til å forbedre utdannelsen de tilbyr på campus. Jeg regner med at det vil være mulig å oppnå en vekselvirkning her, som bør være av interesse for flere.

Hva hvis studenter begynner å velge kurs fra hele verden, via nettet? Hva hvis arbeidsgivere slutter å bry seg om hvem som tilbyr kursene, om det er universiteter eller noen helt andre? Hva hvis Facebook eller LinkedIn overtar mye av hegemoniet innen utdannelse? Hva hvis utdannelse blir som Airbnb eller Uber, der de etablerte institusjonene har blitt utfordret av «amatører» som tilbyr samme tjeneste? Universitetene må være Uber innen høyere utdannelse! For å få til det må vi bli bedre til å bruke Big Data, for å skreddersy våre tilbud mer enn i dag.

Universitetene må satse på det de allerede er gode på, og forbedre servicen til studentene. Campus er en styrke. Den funksjonen en god campus har som møteplass er av stor betydning. Dette må bibliotekene fortsatt være seg bevisst! Møteplassfunksjonen vi har er kanskje viktigere enn vi ofte tror. Campus må være mest mulig åpen, for alle som vil drive læring gjennom hele livet. I dag er en ikke ferdig utdannet når en står med mastergraden i hånda, dette er noe universitetene må ta inn over seg. Jeg ser for meg at alumni f. eks. blir en viktig gruppe.

Innen luftfart starter flyselskaper allianser for å møte stadig tøffere vilkår. Kan universitetene la seg inspirere, f. eks. ved overføring av kompetanse en har fått fra MOOCs? En må få til et bedre system for credits for de som tar MOOCs, slik at også egne studenter kan bli interessert. Tillit og kvalitet er de viktigste verdiene. En må vite at en «flyr sikkert» når en student har tatt en MOOC ved et hvilket som helst universitet. En må kreve at universitetene står like mye for sine MOOCs som for sine tradisjonelle kurs. Kravene må være like strenge.

Toby Walsh: Professor i kunstig intelligens (AI) ved University of South Wales i Australia. Google bruker mye penger på AI, de ser en stor framtid i dette. Mye frykt for AI kommer fra forvirring. AI er ikke autonomt, og kan ikke reprodusere eller utvikle seg selv. En får ikke ut mer enn en mater inn. Med andre ord er vi ikke på vei mot noe sånt som vi ser i filmene om Terminator, eller evt. den glimrende Ex Machina.

De truslene disse filmene viser oss er lite realistiske. Derimot er det en helt realistisk trussel at AI kan ta over mange jobber. Enkelte snakker om at 50 % av alle jobber vil forsvinne. I en rapport fra Oxford snakkes det om 47 % i en tilsvarende rapport fra Australia nevnes tallet 40 %. I følge denne lista jobber nesten 1,5 millioner mennesker i USA som trailersjåfør. [Walsh sa at det var den vanligste jobben i USA, men jeg vet ikke hvor han henter det fra]. Hva når trailere og andre kjøretøy blir førerløse?

I motsetning til det en har trodd tidligere er det ingen økonomisk regel at teknologi alltid skaper minst like mange jobber som den tar bort. Den industrielle revolusjonen gjorde det, men AI gjør det kanskje ikke. Administrative jobber står i fare, «white collar jobs». Produktiviteten i USA har økt siden 2. verdenskrig, men det har blitt færre jobber.

For å forberede seg på framtiden kan en enten fokusere på teknologien, eller på sosiale og menneskelige egenskaper. Det er liten sjanse for at jobber innen utdannelse erstattes av AI, pga. «den menneskelige faktor».

Framtidens utdannelse må bli livslang. I dag utdannes vi til teknologi og jobber som kanskje ikke eksisterer om 20 år, da må en oppdatere seg. MOOCs bør bli POOCs, personaliserte i stedet for massive.

På spørsmål fra salen om det vil gå an å reprodusere bevissthet uttalte Walsh seg sterkt tvilende, pga. at bevissthet er noe vi ikke helt forstår, og kanskje aldri kommer helt til å forstå. Da blir det vanskelig å lage i kunstig utgave.

PS: I følge denne siden er det 52 % sjanse for en bibliotekar i Storbritannia blir erstattet av en robot innen 20 år, noe som plasserer oss cirka midt på risikolista. De som underviser er helt i bunnen av lista, med mellom 1 og 3 % sjanse til å bli erstattet. Dette er jo «helt logisk»: De jobber med mennesker, og det gjør som kjent ikke bibliotekarer…

Oppdatering, 21. desember: I følge Arne Krokan kan journalister i framtiden delvis erstattes av algoritmer bygd på kunstig intelligens. Det er tankevekkende.

JDD

Legg igjen en kommentar

OEB, dag 1: Teens talk tech

Fire tyske elever i videregående skole (tror jeg) snakket om sin hverdag, og hvordan de bruker teknologi både privat og på skolen. De er pålogget fra de står opp til de legger seg. Mobilen er det første de ser på når de våkner, og det siste før de sovner.

Det var interessant å høre hvor naturlig dette er for dem. En del litt eldre mennesker (dvs. 25 år og oppover…) kan ha et nesten litt «tvangsmessig» forhold til sosiale medier og teknologi. Vi MÅ kaste oss over alt som er nytt, for å vise at vi henger med. For «the millenials» (født etter 2000) er dette en ukjent tanke. De forkaster gjerne noe som er nytt og spennende, dersom de ikke ser nytten av det. En av de fire i panelet var stort sett i alle sosiale medier en kan tenke seg, mens en av de andre kun bruker Facebook og Whatsapp. Dersom det ikke funker forkaster de det, no big deal. Dette viser at de er «innbyggere» på nettet på en helt annen måte enn vi andre noen gang sannsynligvis kan bli.

De var tydelige på at de ønsker å få det meste i digital form. En av de fire beklaget seg tydelig over de haugene av papir han aldri får orden i, mens de andre ikke sa så mye om saken. Tradisjonelle medier var ikke noe de kom inn på i det hele tatt, jeg tolket dem dit hen at det er det digitale de naturlig forholder seg til.

Video er veldig populært: Youtube og Khan Academy brukes flittig, også i faglig sammenheng. Et generelt inntrykk er at de stadig kom tilbake til disse kildene, og en av dem innrømte til og med at han stoler mer på Youtube enn på læreren!

Dette ledet naturlig til et spørsmål om kildekritikk. De virker til å ha en viss bevissthet rundt dette: De er klar over at hvem som helst kan legge hva som helst på nettet, og prøver å verifisere dersom de er i tvil. Dette gjør de ved å se hvilke kommentarer en video har fått, og de var faktisk fullt klar over at kildeliste er en fordel. De sjekker gjerne kilder for å forsikre seg om at det de bruker holder mål. Det virker som de har et visst grunnlag når det gjelder kildekritikk, men jeg kunne registrere enkelte mangler. Bibliotekenes opplæring i dette vil derfor fortsatt være av stor betydning.

Et interessant spørsmål de fikk: Hva vil de synes dersom all kommunikasjon i jobben deres foregår via e-post, og ikke via noen mer «moderne» kommunikasjonsformer? De virket nesten overraskende lite negative til dette. Igjen ser en at dersom noe fungerer bryr de seg ikke om det er trendy eller ikke. Teknologien bare er der. En interessant tanke en av dem kom med er hvordan e-post som medium vil forandre seg dersom dette scenarioet skulle vise seg å bli virkelighet: I dag er en gjerne litt formell når en sender e-post, med høflighetsfraser og hele setninger. Han mente at framtidens e-post vil gå mer i retning av dagens chat og SMS, der tradisjonelt språk erstattes av enkeltord og såkalte emojis.

De ble også spurt om dette med datasikkerhet. Her avslørte de en holdning som kanskje er litt foruroligende: En av dem sa at han ikke er så veldig nervøs for dette, siden han ikke har noe spesielt å skjule. Det er godt mulig at han ikke har det, men rent prinsipielt er en slik holdning etter min mening litt tvilsom. De hadde utvilsomt kunnskaper om temaet, og flere av dem henviste til Edward Snowden. De støtter også kampen mot overvåkning prinsipielt og politisk, men som man sier: Det personlige er politisk. Å ikke bry seg om en selv blir kikket i kortene av NSA eller andre fører ikke kampen mot slikt svineri framover. En av dem sa at dersom det var noe viktig og konfidensielt han skulle si til noen sa han det til dem IRL, altså ansikt til ansikt. Det fungerer sannsynligvis fortsatt best.

De ble spurt om sine framtidsplaner- og drømmer. En av dem sa at han hadde ikke peiling på hva han ville bli, og uttrykte bekymring for hvilke jobber som egentlig ville være tilgjengelig i framtiden. En kamerat hadde tipset ham om videoen «Humans need not apply», og den skremte ham. Vil det være jobber for disse tenåringene i framtida, eller vil robotene overta det meste?

Til slutt innrømte de at det av og til kan bli for mye. De finner det litt vanskelig å logge av, og en av dem fortalte at hun akkurat nå har en pause fra alle sosiale medier. Dette blir også en problemstilling i framtiden: Har vi noen gang egentlig fri?

JDD

Legg igjen en kommentar