Archive for category Informasjonsarkitektur

Emtacl 2015: Dag 1, 20. april

Peter Morville: The Architecture of Understanding

Peter Morville begynte med å fortelle om sitt arbeid med Library of Congress: Han ble kalt inn for å hjelpe dem med å strukturere sin tilværelse på nett. Hundrevis av nettsider tilhørte LC, det var helt umulig å finne fram. Dette viste seg å være vanskelig å få orden på, mest pga. organisasjonskultur og måten LC var organisert på. De måtte ha utallige møter med personer i hele organisasjonen for å kommen noen vei. De klarte etter hvert å oppnå eierskap på høyeste nivå til prosessen, samtidig som de hadde kontakt med lavere nivåer. Når flest mulig får delta i en prosess fører det til eierskap. En må forandre selve kulturen, ikke bare overflaten.

Dan Ward viser i sin bok «The Simplicity Cycle» at jo flere forbedringer som blir gjort, jo mer komplekst blir systemet. Etter hvert når en et «tipping point» der flere forbedringer fører til lavere kvalitet. Da må en gå tilbake og gjøre systemet enklere igjen, og ta bort en del av «forbedringene». Dette er ofte en utfordring for en organisasjons kultur, da en kan ha en «forbedringskultur», eller «kompleksitetskultur». Det er f. eks. pga. dette at det ofte kan være vanskelig å få til nødvendige endringer i programvare: De som utvikler programvaren er vant til å legge til forbedringer og mer kompleksitet, liten kultur for forenkling. Dette har med informasjonsarkitektur å gjøre: Vi må ofte ta veien innom kompleksitet før vi går tilbake til enkelhet.

Å klassifisere og sette alt i kategorier er ikke feil, men det kan være farlig. Det har sine fordeler og ulemper. Kategorisering kan gi et feil eller forenklet bilde av situasjonen. De modellene vi har er ofte for enkle, vi må gå dypere inn i situasjonen. Å sette alt inn i klare kategorier er enkelt og derfor appellerende, men kategorier er som oftest mer «fuzzy» enn et oppsatt bilde gir inntrykk av.

På nettsider er det ofte kategoriene «i midten» brukere faktisk søker etter og trenger, de må framheves mer enn toppmenyene. Vi må forstå den konteksten våre brukere er i: Hva gjør de faktisk, i motsetning til hva de sier til oss?

For å forstå en organisasjon må vi kjenne dens historie: Hva var det som gav suksess tidlig, og senere har blitt «sementert» inn i organisasjonen som «common practice»? De fleste kan være villige til å forandre sine handlinger og sin praksis, men hva med overbevisninger? Dette henger mye hardere i oss, og er vanskelig å endre selv når det er nødvendig.

En må designe for enkelhet. Morville mener at systemer som Oria kan være en god begynnelse, der en legger opp til en søkeinngang, med mulighet for mer avansert bruk. Vi må ikke overvelde våre brukere!

Video av presentasjonen

David Nicholas: Emerging reputational mechanisms and platforms for scholars

Omdømme er ALT for en akademiker og et universitet. Dette har alltid vært veldig smalt definert: Fagfellevurdering, sitering, H-indeks og noen få lignende indikatorer har vært definerende. Dette fører til at en rekke viktige aktiviteter ikke måles eller belønnes.

Open Science forandrer på dette. Flere forsker og underviser enn tidligere, på flere arenaer. De tradisjonelle institusjonene er ikke lenger enerådende. Hvordan skal en måle denne aktiviteten? Hvorfor er vitenskapelige tidsskrifter fortsatt enerådende?

En EU-finansiert studie Nicholas ledet kom fram til 58 aktiviteter som akademikere driver med, og som en kan tenke seg å måle. Hvorfor legger en f. eks. ikke mer vekt på undervisning og veiledning? Hva med engasjement i samfunnsdebatten og samarbeid med amatørforskere? Hvorfor belønnes ikke den formidlingen gjennomslag i sosiale medier gir?

En undersøkelse av hva forskere i dag regner som sin viktigste aktivitet viser at forskning settes høyest. Det bør kanskje forbli slik, men er det ønskelig at administrativt arbeid settes nest nederst, og sosiale medier aller nederst? Burde ikke undervisning komme høyere enn midt på lista, slik det gjør i dag? Det er liten tvil om at hvilket belønningssystem en har i stor grad bestemmer hvilke oppfatninger en får om ulike aktiviteters viktighet.

Nye plattformer viser en større bredde av vitenskapelige aktiviteter. ResearchGate er et godt eksempel, med seks millioner brukere. Kudos vokser veldig raskt. Det finnes en rekke lignende plattformer. Arbeidsgruppen Nicholas ledet fant 25, med til sammen 30 millioner brukere. Disse plattformene viser til sammen 22 av de 58 aktivitetene, noe som er mye mer enn det en får til innenfor det tradisjonelle systemet. Likevel legges det liten vekt på disse plattformene for formidling og samarbeid legges, det samme gjelder sosiale medier. Dette er noe som bør diskuteres, siden de nye plattformene legger vekt på et bredere spekter av indikatorer enn det som har vært vanlig.

Det er interessant at alle de som har startet disse plattformene står utenfor det tradisjonelle publiseringssystemet. Nicholas mener at bibliotek kan bidra på flere måter, bl. a. med bibliometri og statistikk som kan gi bakgrunnsmateriale for nye indikatorer. Dette med bibliometri er jo verdt å merke seg, her bør kanskje ledelsen ved UiS tenke seg om en gang til?

En utfordring ved overgang til Open Science og bruk av nye indikatorer: Kvalitetssikring og integritet. Selv om tradisjonell fagfellevurdering har møtt en del kritikk er det et etablert system, og et «ris bak speilet» for de som vil være uærlige. Dette må en også få til innenfor et nytt system, helst enda bedre og sikrere enn i dag.

Video av presentasjonen

Ros Bell: Digilab; Supporting and encouraging new tehnologies

Hun presenterte Digilab ved universitetet i Manchester. Det er en teknologilab som har som formål å få til samarbeid, diskusjoner og utvikling for studenter og ansatte, i tilknytning til bruk av ny teknologi. De har blant annet 3D-printer, og de utforsker ting som virtuell virkelighet og EEG-hodebånd. De er også opptatt av teknologi som kan hjelpe studenter med ting de sliter med, f. eks. å ta notater. 3D-printeren vekker stor interesse, noe som er lovende for oss.

Bell er ikke selv bibliotekar, men hun er glad for at Digilab er tilknyttet biblioteket. Hun framhever bibliotekets demokratiske natur og tilgjengelighet som en fordel. Slik situasjonen er i dag har de ikke ressurser til å holde Digilab åpen og i daglig drift. Fram til nå har de hatt enkelte «events» som har vært svært godt besøkt. Disse krever mye personale, og mye opplæring av personalet som skal være til stede. Det er altså ganske ressurskrevende å ha en slik lab. Å kjøpe inn avansert teknologisk utstyr er jo heller ikke gratis.

Bell fortalte meg at i dag går mye av hennes daglige jobb ut på å skrive søknader om finansiering, og argumentere for hvorfor Digilab i det hele tatt er nødvendig. Det kan virke som det er en del skepsis, og de har en jobb å gjøre i forhold til å legitimere sin eksistens.

Video av presentasjonen

UiT : Because you’re worth it: how to inspire academic integrity and critical thinking in students

Ved UiT lanserte de en MOOC med navnet iKomp tidligere i år. Den har som mål å lære studenter om informasjonskompetanse. De bruker plattformen edX. Målgruppen er spesielt nye studenter, men ellers kan alle som ønsker det ta kurset helt gratis. Kurset tar for seg ting som læringsstrategier, søking, evaluering av informasjon og akademisk etikk. Noe av bakgrunnen for kurset var at de ville bort fra den noe detaljerte og tekniske undervisningen som ellers ofte kjennetegner de kursene vi holder.

For å få studentene i gang passer de på å ha aktivitet tidlig i hver modul. Det er ellers et kort sett med spørsmål i slutten av hver modul. Når en har gått gjennom hele kurset kan en avlegge en litt større eksamen, og få ut et kursbevis.

Det er viktig å motivere studentene. De har satt opp følgende formel:
Engasjement = Aktivitet X Motivasjon
De prøver å holde seg til en personlig stil, og henvender seg til studentene på en personlig måte. De henvender seg direkte til hver enkelt student. De ser på det som en fordel at på nettet kan studentene være mer ærlige enn i en klasseromssituasjon: Når en sitter alene foran en PC mister en ikke ansikt dersom en svarer feil eller mangler kunnskap.

Ved bruk av MOOCs kan studentene forberede seg for seg selv og lære det grunnleggende på egen hånd. Dermed kan tiden sammen med andre brukes til diskusjoner og samtale, i stedet for enveis kommunikasjon fra kateteret. Dette er noe som ofte framheves som en fordel med MOOCs, det legger forholdene til rette for en mer interaksjonsbasert undervisning.

Til nå har de fått positive tilbakemeldinger på kurset. Både innholdet og den teknologiske løsningen som er valgt har fått mye skryt. De mer negative tilbakemeldingene de har mottatt går på at kurset har for mye tekst, og at oppgavene rett og slett er for enkle. Det er noe å ta med seg.

Video av presentasjonen

Jurgen Appelo: Manage yourself!

Jurgen Appelos hjemmeside

Appelo

Som dette bildet viser er det vanlig å stille spørsmål om hvordan andre kan forandre seg. Det er begrenset hvor mye en kan gjøre med det. Kanskje en heller bør begynne med å forandre seg selv?

Vi lærer av eksperimenter, ikke av å kun gjøre ting som vi på forhånd vet vil lykkes. Det er ikke kun «beste praksis» som bør oppmuntres, da lærer vi lite. Bør vi dermed «feire» når noe går galt? Bare dersom vi lærer av det!

Nettverk er gode til å drive utvikling, og lære av sine feil. Hierarkier er gode på daglig drift, å holde hjulene effektivt i gang. De er også gode til å gjøre de samme feilene flere ganger… Vi trenger kanskje begge.

OKR: Objective Key Results. Dette er en måte å sette klare mål for seg selv: OKR skal være lette å måle og tallfeste. Det er faktisk ikke ideelt å oppnå full måloppnåelse, da har en vært for lite ambisiøs. Mellom 60 og 70 % måloppnåelse regnes som ideelt. Vi er også bedre til å evaluere hverandre enn å evaluere oss selv. I selskapet Appelo leder tar de konsekvensen av dette, ved å la de ansatte bestemme hvordan bonuser skal fordeles, i stedet for å la ledelsen ha all makt.

Avsluttende råd:

1. Stjel gode ideer.
2. Lær av å eksperimentere.

Video av presentasjonen

JDD

Reklamer

Legg igjen en kommentar