Archive for category Plagiering

OEB: Reklame jeg lot meg påvirke av

Utstillingsområdet er en sentral del av konferansen Online Educa. Her kan en i tillegg til å sikre seg penner og mye annet gratis stash få et innblikk i noe av det nyeste innen digital læringsteknologi. Dette er noe av det jeg la mest merke til:

3D-teknologi fra 4System: Jeg er involvert i arbeidet med bibliotekets 3D-lab, og ser daglig hvilken iver denne teknologien vekker hos studentene. Jeg ser derfor med en viss interesse på hvordan selskapet 4System prøver å bruke 3D-simulering innen pedagogikk. Bruksområdene de har valgt er samtale med kunde/klient, og simulering av reparasjoner.

Dette ser i og for seg interessant ut, og jeg er ikke i tvil om at 3D vil finne en naturlig plass innenfor utdanning i den aller nærmeste framtid. Når det er sagt lurer jeg litt på om det 4System her tilbyr egentlig er noe nytt. For meg minner det veldig om et litt avansert dataspill. Gaming er noe annet som sikkert kan brukes mer i undervisning, og grensen mellom disse teknologiene er flytende.

Vidformatvideo fra Presentations 2Go: Streaming av forelesninger er allerede en etablert teknologi, men slik det fungerer i dag er det mildt sagt flatt. Å se en foreleser på  en skjerm i todimensjonalt fotmat gir mest en følelse av å se på TV, og da kan en lett miste fokus.

For å gi en mer realistisk opplevelse av forelesning kan selvsagt 3D være en mulighet. Video i 360 graders format kan være en annen vei å gå, og det er dette Presentations 2Go tilbyr. De innrømmer at foreløpig er det krevende å streame på denne måten. Det krever en veldig stor båndbredde både hos sender og mottaker.

Med andre ord er vi kanskje ikke helt der ennå at dette er realistisk, men det er nok ikke mange år før denne hindringen er ryddet av veien. Kan en da tenke seg streaming i 360 graders vinkel, og gjerne med mulighet for interaksjon mellom foreleser og studenter som sitter på forskjellige steder i verden? Det åpner helt nye muligheter for skikkelig nettbasert undervisning.

Eurekos: Eksisterer det noen bred enighet om at Itslearning er den mest geniale løsningen? Er alle enige om at dagens LMS er det ultimate for framtidens undervisning? Mitt inntrykk er at en slik enighet ikke eksisterer. Jeg har også selv brukt Itslearning fra begge sider, både som student og underviser. Jeg er måtelig imponert. Det fungerer, men starter ikke akkurat noen revolusjon.

En løsning som Eurekos kan kanskje være et alternativ. Mitt inntrykk er at dette systemet bruker nettets muligheter til kommunikasjon og deling på en bedre måte enn dagens LMS, og det virker mer fleksibelt.

Talkwall (Samtavla): Stilig verktøy utviklet på UiO. Med dette verktøyet kan alle som er til stede på en forelesning eller et møte bidra med spørsmål og innspill via Twitterlignende meldinger. Bra for å få til interaksjon, og bryte opp den ensidige monologen som en forelesning ofte ellers kan være. Talkwall er gratis å bruke.

ITNedu: Dette er egentlig ikke noe veldig nytt og spennende. Det er rett og slett et bibliotek med faglige videoer som en kan kjøpe tilgang til, og så bruke i undervisning slik en ønsker. Grensesnittet ser bra ut, og videoene virker å være av bra kvalitet. Det en først og fremst må overveie før en kjøper en slik tjeneste er om den gir noe mer enn det en kan finne gratis på Youtube og Vimeo.

Turnitin: Dette ser ut som et bra verktøy å bruke for forelesere til å sjekke studenters tekster for plagiat, og gi tilbakemelding på tekstene deres.

Til slutt slenger jeg inn en liten brannfakkel: Er det noen god grunn for at UiS ikke er med i Fleksibel utdanning Norge? Som dere kan se av medlemslista deres er de fleste andre universitet allerede medlemmer.

Jeg gjør oppmerskom på at dessverre har ingen av leverandørene jeg nevner gitt meg betaling for å bli med på lista.

JDD

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Imaterielle rettigheter

Dette seminaret var innledningen på University of Stavanger Innovation Days 2013. Det skal innrømmes at jeg meldte meg på fordi jeg trodde det ville bli snakk om Open Access. Det ble ikke snakket om det direkte, men det var likevel meget interessant.

Cathrine Fahre Holt fra Nærings- og Handelsdepartementet snakket om patenter og imaterielle rettigheter (IR) med utgangspunkt i den nylig lanserte Stortingsmelding 28 om IR. En internasjonal trend er at antallet søknader om patenter og beskyttelse av varemer og design øker. Økningen er spesielt stor i Kina, men også i andre land. I Norge går derimot antallet patentsøknader ned. Tyder dette på lite innovasjon i Norge, eller har det andre årsaker? Det er ikke alt som utvikles som det søkes patent for.

Informasjonen i et patent skal være offentlig, for å sikre videre innovasjon. Med grunnalg i et patent skal det være mulig å selv utvikle produktet som er patentert. Departementet ønsker bedre opplæring i IR gjennom hele det norske utdannningsløpet, gjerne med opprettelse av stipendiatstillinger «på toppen» av dette. Det ønskes også bedre veiledning for mindre bedrifter, og samling av all informasjon på et nettsted. I dag er informasjonen om IR fragmentert og vanskelig å finne fram til. Det samme gjelder informasjonen om piratkopiering og varemerkeforfalskning, som er det patentsystemet skal hindre. Målet er å styrke håndteringen av rettigheter i Norge.

(I parantes bemerket, og som en kuriositet: Nobelprisvinner Joseph Stiglitz er svært kritisk til hele patentsystemet, spesielt innen medisin.)

Anne Cathrin Østebø er administrerende direktør ved Prekubator TTO. Hun understreket først at å ta patent er noe som sikrer publisering, siden alle patenter som sagt er åpne for offentligheten. En får stort sett ikke med seg investorer og internasjonale samarbeidspartnere uten at patent er på plass. En patent kan koste alt mellom 50 000 og en million kroner. Den vil aldri gjelde for hele verden. Det som anbefales er å velge ut f.eks. sju eller åtte viktige land som en vil investere i, og satse på at det er disse landene som vil bli det viktigste markedet for det produktet en har å tilby. Østebø sier at det er et lite element av gambling her, en håper at en treffer med sine antagelser.

Et patent gjelder i 20 år fra søknadsdato. En bør ikke skrive søknaden selv, det bør overlates til profesjonelle. Prekubator stopper en patentprosess hvis de helt klart ser at dette er et produkt som det ikke vil lønne seg å produsere, da er det ingen vits å fortsette.

Olav Torvund er en av Norges største eksperter på opphavsrett. Han fortalte at en trenger ikke å registrere at en har opphavsrett, den trer automatisk i kraft når en lanserer et åndsverk. Han understreket flere ganger at kunnskapen er fri. Ingen har opphavsrett til kunnskapen i seg selv, en kan kun ha opphavsrett til sin egen presentasjon av kunnskapen, f.eks. i form av en bok eller artikkel. Andre står fritt til å videreformidle kunnskapen på sin måte.

Opphavsrett og forskningsetikk har ulike formål. En kan vise svært dårlig forskningsetikk uten at en bryter opphavsretten, men dette forsvarer ikke slik dårlig etikk. Verdier som etterprøvbarhet og kreditering av original opphavsmann er viktige forskningsetiske prinsipper, men disse har faktisk lite med direkte opphavsrett å gjøre. Når en ikke driver med forskning trenger en ikke å oppgi kilder, en romanforfatter trenger ikke å oppgi hva han har brukt i sin researchprosess.

Torvund er opptatt av at en bør skille mellom bevisst utredelighet og dårlig håndverk, mye som kan virke som dårlig forskningsetikk kan skyldes manglende kunnskap eller slurv. Dette gjelder f.eks. i forbindelse med plagiat. Plagiat er faktisk ikke et juridisk begrep, Torvund sier at dette begrepet står ikke direkte i noen lovtekst. Det kommer fra den greske antikken, der en form av ordet første gang ble brukt i en nidvise av en forfatter som følte seg plagiert. Han brukte da ordet «plagius», som betyr noe sånt som «å gjøre frie menn til slaver».

Olav Torvund har en blogg.

JDD

Legg igjen en kommentar

Nordnorsk Bibliotekkonferanse, Alta 25. mai

Her er mine inntrykk fra gårsdagens konferanse, basert på mine notater. Jeg tar forbehold for misforståelser og annet som måtte ha oppstått på veien fra foredragsholderens hjerne til min.

Det som står i [skarpe klammer] er mine egne kommentarer og synspunkter. De står for min regning, ikke foredragsholderens.

Vidar Gynnild: God uten juks

Juks innen akademia har vært et tema i USA i mange år, de er lenger framme enn oss på dette området.  Det er etablerte nettverk for å motvirke juks og plagiering der, og det arrangeres en årlig konferanse om temaet. Når en ser på nettsteder som dette skjønner en behovet for å være oppmerksom. Det er tydelig at juks og dårlig akademisk etikk er den reneste industrien i USA, dersom dere klikker på lenken ser dere at en kan kjøpe seg det aller meste en trenger for å fullføre et studie her.

[Studienett er noe lignende i Norge, om enn i mindre målestokk. I følge en artikkel i avisen Vårt Land finner ikke plagieringsprogrammet Ephorus, som bl. a. brukes av UiS, ut av det om noe er hentet fra dette nettstedet. Det er litt skremmende]

Å publisere andres arbeid som sitt eget er ulovlig, selv om forfatteren tillater det. Elever må læres til å forstå dette, det er ikke noe en nødvendigvis forstår naturlig. I en del kulturer har en også en annen måte å tenke på angående dette, for eksempel i Asia, der en ofte ikke tenker så strengt rundt dette med enerett til intellektuelt arbeid. [Dette må UiS være oppmerksomme på ift. utenlandske studenter. De må lære hva som er lov og ikke lov i Norge. Det er ikke bare deres feil dersom ingen gjør dem klart oppmerksomme på at den praksisen de er vant til ikke alltid holder her i landet]

Universiteter i Norge har ikke vært flinke nok med referanser og lignende, men EndNote har vært en revolusjon og gjort dette lettere. Å gi opplæring i slike programmer tidlig i studiet er bedre enn å snakke moral til studentene, en må gjøre det så enkelt som mulig å jobbe med referanser. Gynnild mener at det er en akademisk grunnkompetanse å kunne bruke programmer som EndNote.

En må lage oppgaver som er tilpasset en ny tid, en må tenke nytt rundt bruken av kilder. De siste åra har det vært mindre vekt på tradisjonell eksamen med vakthold, og større frihet ift. kilder. En må innse at en større rekruttering til høyere utdanning fører til et større spenn i forhold til bakgrunn, motivasjon og lignende, kanskje også i forhold til holdninger. Det må ses på som helt legitimt å prøve studenters individuelle kunnskaper, gjerne på en tradisjonell måte der muligheten for juks blir mindre. Studenter må kjenne til regelverk og motivasjon rundt plagiering og lignende, det må legges vekt på å informere om dette.

I USA er den vanligste typen juks at studenter jobber sammen når de ikke skal, de klarer ikke å skille mellom når de skal gjøre det og ikke. En må få til en balanse mellom gruppearbeid og individuelt arbeid, trenden har en stund gått veldig i retning av ganske fritt gruppearbeid, med fri bruk av kilder. Dette er ikke det eneste saliggjørende.

Honor Codes: Kjent i USA. Individualetiske koder, en må love å ikke bryte reglene. Dersom en blir tatt i juks kan en kan bli “dømt” til å ta et kurs i forskningsetikk. Gynnild mener at «honor codes» kanskje ikke vil fungere like bra i Norge pga. diverse kulturforskjeller, men en slags kontrakt kan en kanskje likevel tenke seg? [Det vil i det minste ha en informasjonsverdi, da en kan anmode studentene om å faktisk lese det de skriver under på.]

Gynnlid nevnte også en tanke om en mer «annotert bibliografi», der studenten blir bedt om å greie litt ut for sin kildebruk, hvilke kilder som har vært mest nyttige gjennom arbeidet og lignende. [Dette synes jeg er høres ut som en spennende tanke, både fordi det kan gjøre det vanskeligere å stjele andres arbeid og fordi det kan gi et innblikk i forfatterens arbeidsprosess]

Solveig Taylor: Kan Google gi svaret på alt?

Av søkemotorer har Google har 67 % markedsandel, Yahoo er nr. 2 med 16 %. Google Rangerer søkeord høyere hvis de er i overskrift eller ingress, deres pagerank går mye etter lenking. Det jobbes aktivt for å luke ut de som prøver å utnytte dette. Googles pagerank er nå blitt kopiert av mange andre, men søkealgoritmen er unik for dem, og hemmelig.

Under oljekatastrofen i California kjøpte BP opp enkelte søkeord i Google. [Google har også hatt et litt tvilsomt samarbeid med kinesiske myndigheter. En må være litt på vakt, de følger ikke alltid sitt eget slagord «Don’t be evil»]

Søkekart (Wonder Wheel) er en ny funksjon, det gir et visuelt søkebilde. [Se her for et eksempel]

Google Scholar: Fulltekstsøk i akademiske kilder. Rangerer i stor grad artikler etter hvilke som er mest sitert. Taylor mener at ISI er blitt mindre viktig etter hvert som Google Scholar er blitt stadig bedre. NTNU har lenket alle sine tidsskrifter til Google Scholar.

Googlegenerasjonen: Født etter 1993. Alltid på nett, klipper og limer, bruker Google til all informasjonssøking. De er digitalt innfødte. (Taylor sa at hun hentet mye av denne definisjoen fra Wikipedia) Er de mer komfortable med tastatur enn skrivebok?

Er Googlegenerasjonen flinke til å søke på nett? Studier viser at dette i stor grad er en myte, bl.a. JISC sin studie fra 2007:

1) Overfladisk søking. De skummer gjennom dokumenter, bruker lite tid på hver side. Bruker det meste av tiden på å navigere mellom sider, lite tid på å gå i dybden. “Hamstrer” sider, de er raske med å laste ned eller skrive ut. Dette kalles ofte «squirreling», de lagrer informasjon slik ekornet lagrer nøtter.

2) Oppsøker sjelden samme side flere ganger. [Dette kan kanskje tyde på at de i liten grad bruker det de lagrer]

3) Vansker med å forstå sitt informasjonsbehov og utvikle en god søkestrategi. Vil helst bruke naturlig språk i stedet for å finne gode søkeord, bruker sjelden avanserte søkemuligheter.

4) Internett forbindes i stor grad med søkemotorer, en får liten forståelse av hva Internett egentlig er. Biblioteksider føles lite intuitive. Søkemotorer foretrekkes, for eksempel Googles søkeboks.

5) De har ikke økt informasjonskompetanse i forhold til andre.

Konklusjon: Ikke lett å generalisere, store skiller pga. kjønn, sosial status osv., men en kan likevel trekke ut disse punktene.

I etterkant av denne rapporten laget BBC, testen “What kind of Web Animal are you”? Den har blitt veldig populær.

Hjerneforskere sier at når en bruker Google blir det økt aktivitet i områder for korttidsminne og behandling av store datamengder. Dette er typisk for Googlegenerasjonen. Det påvirker konsentrasjon og evnen til kontemplasjon, og dermed leseevnen. For tidlig å spekulere i dette, men kanskje et tankekors. Fører Google til lavere grad av ekspertise og mer overfladiskhet?

Skal nettsidene våre se ut som Google, eller skal de være mer tekstbaserte? Google er bare en søkeskjerm, våre sider skal kanskje gi mer forståelse og innsikt?

Kjartan Vevle: Bibliotek som aktør i den nye digitale hverdagen.

Det har i bibliotekene vært mest etterspørsel etter digitale lydbøker, men det formatet er lite diskutert i forhold til digitale bøker. Fra forlagenes side har digitale lydbøker ikke det slått an. Dette kan skyldes mangel på markedsføring, og at brukergruppen mangler digital kompetanse.

Bibliotekets oppdrag: Formidling av kunnskap og kultur, opplevelse, norsk språk, folkeopplysning. Dette er en viktig ballast vi må ha med oss for å holde rett fokus. Vi skal ikke være bokhandel eller musikkbutikk.

Bibliotekvederlaget har ikke noen andel for digitale utlån. Musikere og komponister har sikret seg godt: I følge Bern-konvensjonen er en nedlasting av en lydfil en framføring av verket. Derfor må en betale en avgift for hver gang en lydfil lånes ut. Dette kunne blitt dyrt, men Vevle tror at musikkutlån gjennom bibliotek vil bli mindre betydelig pga. Spotify og lignende tjenester.

Det er fortsatt ikke noen avtale mellom forfattere og forlag om e-bøker. Forfatterne vil ha høyere royalty for e-bøker. Forhandlinger pågår nå, pga. dette er det begrenset utvalg av norske e-bøker.

En del av bibliotekmiljøet er lite lydhøre for at det er andre aktører enn bibliotek i markedet, de vil la teknologien bestemme. Hvis noe er mulig rent teknisk vil de kjøre det gjennom. Vevle advarer mot dette. Forlag kan ikke produsere e-bøker kun for bibliotek, det må også være et privat marked. Uten et fungerende privatmarked kan en ende med karantenetid for norske bøker i bibliotek, slik en har på musikk i Danmark. Løsningen for fysiske bøker kan også brukes for e-bøker, en bør ikke bryte opp dagens modell. Vevle ønsker en lisensløsning der en låner ut til en låner om gangen, en må kjøpe flere lisenser for å låne ut til flere lånere. På denne måten kan en også ha et privat marked. En kan ha ulike typer lisenser, for eksempel tidsbegrensede lisenser, eller betaling per utlån på eldre og mindre etterspurte titler. Eksemplarmodellen er enerådende i USA og Tyskland, en går nå også over til denne i Sverige. Vevle ser ikke for seg noen annen modell for bestselgere og andre bøker med høyt utlån.

Hvordan formidler en e-bøker, der en ikke har noe fysisk produkt å vise fram? Når bibliotek og bokhandel nærmer seg hverandre blir det vanskelig å legitimere bibliotek. En bør legge mindre vekt på “ventelistehysteriet”, dette er ikke vårt hovedoppdrag. Vi må ikke bli en “gratis bokhandel”.

Vi må unngå flere ulike driftssystem for ulike formater, det er lite effektivt.

Anne Mangen: Kritiske refleksjoner rundt tekstlesing i ulike grensesnitt

Ulike leseteknologier er bedre til noen leseformål, dårligere til andre. Derfor bør en ikke etterstrebe å kun bruke en plattform. En må ta vare på både sosial og innadvendt lesing, både utadvendt, aktivt og innadvendt, kontemplativ lesing. Legge til rette for nyansert leseopplæring- og stimulering.

De vanligste påstandene om “digital natives” har ikke rot i verken empirisk eller teoretisk forskning (Jones 2010). Mangen sier at nyere forskning sår tvil om eksistensen av en ny generasjon med unike fellestrekk.

Den materielle forskjellen mellom lesebrett og papir virker inn på leseprosessen. Hva inviterer de ulike leseteknologiene oss til å gjøre? Lesing skjer med hele kroppen, ikke bare synet. Hypertekstlesing er mentalt krevende, gode lesere kan dra nytte av dem, dårlige lesere vil slite mer.

[Det ble etter hvert litt vanskelig å henge med i svingene her, Mangen henviste til mye forskning og mange forskere. Hun etterlot i alle fall ingen tvil om at hun foretrekker papir framfor alt annet, og det kan virke som vi er på totalt feil vei. Jeg må sikkert ta min del av ansvaret for det. Jeg føler meg av en eller annen grunn ikke spesielt skyldbetynget.]

Vigdis Moe Skarstein: Med blikket framover

Hvis vi skal blikket framover må vi ha blikket rundt oss, og se hva som skjer i våre     omgivelser.

Hva får det å si for det lokale biblioteket/ arkivet at innhold kan arkiveres hvor som helst i  verden? Noen få leverandører kan i prinsippet eie alt. Hvor mye skal vi dublere hverandre? Kan dette avlaste biblioteket og frigjøre ressurser? En kan tenke seg at vi må bruke mindre ressurser på bevaring og samling, det vil gi oss muligheten til å bruke mer ressurser på formidling, og på å lage tilleggsfunksjoner med lokal verdi i det eksisterende materialet.

Vi må være klar for strukturendringer, ikke klamre oss til dagens strukturer. Vår hovedkompetanse: Organisering/ gjenfinning og formidling. Brukere etterspør informasjon på en annen måte enn før etter Googles framvekst. All verdens ressurser blir tilgjengelige for biblioteket, vi må få det ut til våre brukere.

Leser vi lineært på nett? Per Kristian Bjørkeng sa i sitt innlegg tidligere på dagen at vi gjør det, Anne Mangen er nok ikke enig.  Skarstein mener at Bokhylla.no vise at mange leser lineært på nett, og om få år kommer det digitale papiret.

NB har lagt til rette for å være til stede i sosiale medier, ikke bare for å tilby sine tjenester, men for å være en del av selve tjenesten. Framtidens vinnere er de som lager de gode brukergrensesnittene. Skarstein framhevet Microsoft som et firma som gjør det i dag. Apple lager bra produkter, men de er eksklusive for deres plattformer. NB kan ikke tenke på den måten, deres produkter må være fullt tilgjengelige på alle plattformer.

Bibliotekenes rolle: Yte service rundt boka og andre medier. Brukeren setter dagsorden mer enn før. Er både produsent og konsument, rastløs og opptatt av det nyeste.

Hva er tilgjengelighet? Å ha mest mulig materiale? Være der brukeren er? Ha god og brukervennlig struktur og søkefunksjonalitet? Legge det fram pedagogisk? Alt på en gang? Brukeren er lokal, uansett om han er i biblioteket eller i cyberspace. Bibliotekaren er også lokal begge steder.

76 % av Norges befolkning bruker Internett daglig, samtidig behersker en fjerdedel ikke digital teknologi. Mange opplever heller ikke behov for det. Vi har fortsatt et “digital gap” som biblioteket kan være med og fylle.

Litteraturhusdebatten er et korrektiv til hvordan vi er bibliotek. Burde vi allerede vært litteraturhus, slik at litteraturhusene ikke hadde vært relevante? Litteraturhuset er først og fremst en arena for debatt, og et hus for forfattere. Det er ikke noe i veien for at bibliotekene kunne vært en debattarena. Vi mangler bibliotekbygg og kompetanse for dette, men bibliotekarene kan lære seg dette, eller vi kan hente inn annen type kompetanse. Noe å tenke på når en bygger nye bibliotek, for eksempel Bjørvika? Skarstein ser biblioteket som en integrert del av kunst-, kultur- og opplevelsessentre.

Vi får kun godvilje ved å vise hva vi kan, ikke ved å minne om lover og forpliktelser. Derfor er Skarstein mer opptatt av å fordele prosjektmidler til gode prosjekter enn å forvalte Bibliotekloven. Hva som er et godt bibliotek kan ikke utredes, det kan kun praktiseres.

Hennes drøm: Mest mulig materiale digitalt, direkte på egen skjerm. Slippe å vente på at ting skal komme i posten.

Bibsys:

Ellen Røyneberg: Systemet er framdeles under utvikling, leveres i januar 2013. OCLC ønsker å synliggjøre biblioteket på Internett. De store selskapene på nett i dag (Facebook, eBay o.l.) har store mengder data som mange ønsker å bruke. Bibliotek bør ha potensiale til å ha noe å si her, vi har også store mengder attraktivt materiale. OCLC vil bruke cloud computing til å gjøre bl.a. Worldcat mer synlig på nettet, og også la andre bruke deres data til å lage nye tjenester. De lar seg inspirere av bl.a. Apple, ved å lage diverse applikasjoner som utvider systemet og dets bruksområder.

Bibsys betaler en standard pris til OCLC, så OCLC tar risikoen, men de bestemmer også utformingen. Bibsys har likevel stor innflytelse, som tidlig kunde.

Suksesskriterier for det nye systemet:

1) Ta hensyn til sluttbrukeren.
2) Håndtere e-ressurser.
3) En fleksibel arkitektur som håndterer alle tjenester.

Web-scale Management Services (WMS). Nettbasert løsning, Worldcat blir den nye bibliotekkatalogen. En går over fra BibsysMarc til Marc 21.

Høsten 2011: OCLC sin linkresolver tas i bruk. Høsten 2012: Beta-versjon. Fjerde kvartal 2012: Opplæring av ansatte fra alle bibliotek.


Etter Røynebergs korte foredrag fikk vi en visning av hvordan det nye systemet vil se ut og fungere, med visse forbehold. Jeg synes det ser ganske lovende ut, jeg tror systemet vil oppfylle mange av de forventningene en kan ha til et biblioteksystem i vår tid. Bildet til venstre viser en standard søkeskjerm med enkelt søk, slik den vil se ut for brukerne.


Det er mulig å lage en mer unik søkeskjerm, med egne bilder, logo, farger osv. Her er et eksempel på hvordan det kan se ut.

Legg igjen en kommentar