Publiseringsfond ved universitetet i Bergen

Fra Munin-konferansen 2015; presentert av Ingrid Cutler.

Universitetet i Bergen er i en særstilling blant institusjoner med publiseringsfond, fordi de støtter hybride tidsskrift (blanding av OA og abonnement) på både nivå 1 og 2. De støtter også OA-bøker. Hybride tidsskrift er kontroversielle i OA-kretser, fordi forlagene tar seg dobbelt betalt; en betaler da for å fremskynde publisering på nettet, og siden for papirtidsskriftet som man abonnerer på. Ved UBB føler de derfor at de til en viss grad må forsvare, eller i det minste forklare, sin argumentasjon.

Ett av argumentene er at tiltaket skulle øke oppslutningen om OA-publisering. Det finnes en del gode OA-tidsskrift etter hvert, men det er ikke så mange på nivå 2, som gir best uttelling i tellekantsystemet. I tillegg er dekningen av OA veldig varierende med fagområdet; på helsefag er det et forholdsvis stort antall kvalitetssikrede tidsskrift, mens innenfor andre områder er det vanskeligere å finne rene OA-tidsskrift. Innenfor humaniora er det ingen tradisjon for OA-tidsskrift med forfatterbetaling (APC), og det var ønskelig å øke OA-publiseringen også her.

Frem til 20.11.2015 har de godkjent 578 søknader, og avslått 30. De vanligste grunnene til at søknader ble avslått, var at det manglet CC-lisens, at hovedforfatteren ikke var tilknyttet UiB eller at artikkelen allerede var utgitt. De krever CC-lisens fordi en del utgivere opererer med OA som egentlig ikke er OA (f.eks. at den kun er åpent tilgjengelig i en tidsavgrenset periode). Dette er særlig et problem med hybride tidsskrift.

I perioden 1.10.13 – 20.11.15 har brukt de brukt 12.5 mill. kroner! (Inkludert vat). De opererer med et fullskala-fond der de får ytterligere bevilgninger ved behov, slik at de ikke slipper opp for midler til å støtte noen.

SÅ har de lykkes i målene sine? 90 % av pengene går til medisin, psykologi eller naturvitenskap. Målet om å inkludere humaniora og sosialvitenskap har derfor ikke slått til enda.

75 % av beløpet har gått til nivå 1. 90 % er hybrid. Målsetningen om å få flere publikasjoner i nivå 2 tidsskrift har derfor (delvis) lykkes.

Anbefalingene fra biblioteket er: Det fortsettes med fullskala fond som støtter hybride tidsskrift og bøker. Det foretas en ny evaluering innen 2019. Hvis dette blir for dyrt, vil de i første omgang kutte utgiftene ved å ikke støtte hybrid på nivå 1 i første omgang, deretter ved behov kutte støtten til nivå 2 hybride tidsskrift med 50%, og til sist, kutte støtten til hybride tidsskrift totalt.

Forskningsrådets politikk for refundering av institusjoners OA-utgifter (APC)

Fra Munin-konferansen, 2015

A Novel Approach to Article Processing Charges in Norway: Results and Experiences from the Research Council’s STIM-OA Call in 2015

Presentert av Jon Øygarden Flæten, fra Norges Forskningsråd.

Forskningsrådets OA-policy 2009/2014; forskning som mottar støtte fra forskningsrådet SKAL egenarkiveres i institusjonens vitenarkiv. Institusjoner med forskning kan søke om refusjon av utgifter til forfatterbetaling (APC) for artikler i rene OA-tidsskrifter.

Fra 2014 fantes det et nytt finansieringsinstrument for forfatterbetaling (APC) som tar betalingen ut av de individuelle prosjektene. Forskningsrådet forholder seg til institusjonene, snarere enn forskerne for å gjøre det enklere.

Målet er å stimulere publisering i gull OA-tidsskrift, å få til en effektiv betalingsmekanisme for forfatterbetaling, og bidra til overgangen til gull OA i institusjonene. Det forventes at etter en overgangsperiode vil forfatterbetalingen inngå som en indirekte kostnad v/publiseringen, og at det ikke lenger vil være behov for dette virkemiddelet.

Forskningsrådet dekker opp til 50 % av institusjonens forfatterbetaling fra foregående år.

Alle institusjoner med forskning kan søke. Tidsskriftene må være godkjent i NSD.

Utgifter til APC i hybride tidsskrift dekkes ikke.

Resultater fra 2014:

24 institusjoner søkte. Av disse var de fleste utdanningsinstitusjoner, og disse fikk 74 % av hele beløpet. Av resten, fikk forskningsinstitusjonene fikk 16 % av beløpet, og helseinstitusjoner 10 % av beløpet. Alle søknadene ble godkjent.

Gjennomsnittlig APC for alle institusjonene kom på 11000 kr (det var det som ble dekket. I enkelte tilfeller var det et tak på hvor mye av beløpet institusjonen dekket. Det reelle tallet på hvor mye en institusjon har betalt kan derfor være høyere).

Tidsskrift på nivå to utgjorde kun 6 % av tidsskriftene det ble søkt om støtte til.

Forventninger frem mot 2019 (ordningens siste år):

Fondet vil øke, og nye fond vil komme til.

Når det gjelder OA-bøker, er rådet enda ikke villig til å støtte disse, men de følger med på situasjonen, slik at de kan ta stilling til om de skal endre sin politikk senere.

I 2016 kan også UiS søke, vi har til dags dato (dvs. i løpet av 2015) godkjent kun tre søknader, så vi håper på mange flere neste år.

 

Inntrykk fra Munin-konferansen 2013

Som alltid var det mange interessante foredrag i Tromsø! Jeg har valgt ut to stykk som jeg skal si litt om her.

2) En annen av mandagens hovedtalere var Britiske David Prosser fra Research Libraries UK, som snakket om opphavsrett og lisenser.

Han var en underholdende og engasjerende taler og kanskje viktigst av alt var at det var et praktisk og håndgripelig tema for oss som jobber med dette til daglig!

Først av alt må vi slå hull på to myter:

• Embargoperioder er ikke en grunnleggende del av grønn OA.
• Forfatterbetaling («article processing charges» /APC) er ikke en grunnleggende del av gull OA.

Så gikk han gjennom noen definisjoner som mange kanskje ikke kjenner:

Gratis OA :        kun prisbarrieren har blitt fjernet : dvs. at det er ingen abonnement å betale for adgang, men det er likevel ikke sikkert det hjelper hvis man ikke kan gjøre noe annet med dokumenter – bearbeide det, bruke det i undervisning osv.

Libre OA :           prisbarrieren og (noen) barrierer i forhold til tillatelser har blitt fjernet

Pådrivere for Libre OA :

• Regjeringers agenda for innovasjon
• Text & data mining (noe som muliggjør automatisert analyse) – gratis OA vil kanskje ikke tillate dette da det krevet at materialet kopieres og annoteres.
• Undervisning (ved Libre OA er det ikke noe problem å bruke materialet i undervisning, som kursmateriale osv. Ved Gratis OA er det ikke nødvendigvis klart hva man kan og ikke kan gjøre)
• Arkivering & presentasjon

Lisenstyper :  Creative commons

–          Gjør det mulig for den som har opphavsretten å si eksakt hvilken lisens de vil benytte for å gjøre materialet tilgjengelig – og dermed kan de si eksakt hva de vil / ikke vil tillate.

–          Opphavsrett og tilhørende moralsk rett beholdes

–          Respekterer unntak og begrensninger

–          Hver lisens er tilgjengelig i tre former : juridisk, lesbar av mennsker og maskinlesbar.

Dette er noe kompliserte greier – det er en del forvirring ute og går. F eks lisensen som styrer «ikke kommersiell» benyttelse – hvordan defineres «kommersiell bruk»? Mange tenker at bruk av en akademisk, ikke-kommersiell institusjon automatisk er ok, men hva med patenter f eks? Det er bruken av lisensen som avgjør, ikke typen institusjon.

Forvirringen trer klart frem hvis vi ser i DOAJ – “Directory of OA journals”. Artikler publisert i tidsskrift som er medlem av DOAJ finnes med alle typer lisenser – inkludert lisenser som i utgangspunktet ikke er kompatible med OA. Det er derfor veldig viktig at alle som skal publisere noe gjør det klart hva slags vilkår og hvilken lisens som benyttes!

Så spurte han (med en liten anmerkning om at kanskje det var litt vel arrogant, og med et lite smil, men likevel!): Er bestemmelser om opphavsrett og lisenser for viktige til at vi kan overlate det til forfatterne? I så fall er ikke «oppfordring» nok, med mindre vi er skikkelig flinke til å forklare fordelene til forskerne, ikke bare til forfatterne.

Det er flere eksempler på at forlagene går inn for å hindre adgang, f eks ved å operere med lange embargoperioder, kreve heftig fofatterbetaling eller lignende. Noen motarbeider institusjoner som har en OA-politikk eller har mandater der det kreves at de ansatte skal benytte seg av OA-publiseringskanaler (gull eller grønn). Disse kan være vanskelige å forstå og kan være juridisk tvilsomme – for eksempel sier Elsevier at forfatteren beholder opphavsretten samtidig som de krever at Elsevier skal ha eksklusiv rett til å utgi og distribuere artikkelen…

Her er det med andre noen utfordringer… vi får nok å tenke på & finne ut av!

En annen av hovedtalerne var Jean Francois Dechamp som er fra Europakommisjonens generaldirektorat for forskning. Det var mye informasjon, og ikke alt som er relevant for oss som ikke er EU-medlemmer, men også mye vi må være klar over – særlig i forhold til Horizon2020!

Han snakket om EUs forhold til OA. Europakommisjonen er organ som kommer med forslag til hva slags politikk EU skal føre, og som også avsetter midler til å gjennomføre dette. Generaldirektoratet avsetter midler til adgang til og spredning av forskning som betales av Europakommisjonen.

Grunnene til at dette tas på alvor i EU er bl.a. økonomisk vekst, synliggjøring av forskning og adgang til forskningsresultater.

Kommisjonens mål er å optimalisere effekten av den forskningen som betales av det offentlige, både innenfor hele EU og innenfor de enkelte medlemslandene.

Kommisjonens strategi er å:

1)      Utvikle og iverksette OA (altså fri adgang) til forskningsresultatene som betales av EUs rammerverkprogram «FP7» (som løp fra 2007 til 2013) og «Horizon 2020» som nå vil løpe fra 2014 til 2020. Dette innebærer også økonomisk støtte til forskning.

2)      Støtte opp om nasjonale initiativ innenfor medlemslandene

3)      Bidra til koordinering mellom medlemslandene, innenfor det Europeiske forskningsområdet (ERA) og videre.

OA i FP7 (Seventh framework program)

• Et slags “publiseringsfond” – dekker kostnader ved OA-publisering.
• OpenAIRE – EU-betalt portal som gir adgang til vitenarkiv i Europa

Han nevnte tre viktige dokumenter fra juli 2012, to kommunikeer, og en anbefaling om adgang til og bevaring av vitenskapelig informasjon. Det ene handlet om det Europeiske forskningsområdet (ERA), som er basert på det indre markedet, og en av deres hovedprioriteringer er å sikre optimal sirkulering, adgang til og overføring av vitenskapelig informasjon.

Det andre kommunikeet hadde fokus på Horizon 2020-programmet som handler om adgang til forskningsdata like mye som artikler.

• Recommendation – focus on EU member states: “Commission recommendation on access to and preservation of scientific information”

Medlemslandene skal selv definer sin politikk for OA og iverksette denne; både adgang til publikasjoner og forskningsdata, samt gjenbruk av vitenskapelige data. Det er likevel viktig at medlemslandenes politikk samsvarer med Horizon 2020! Det skal være strukturert koordinering av dette på EU-nivå. Dette gjelder for 28 medlemsland, samt Norge som deltar på frivillig basis.

Horizon 2020:

Open access to scientific publications from publicly funded research under H2020 shall be ensured [skal sikres]

Open access to research data from publicly funded research under H2020 shall be promoted [skal jobbes for]

Det er altså ikke like lett å sikre åpne tilgjengelige data som å sikre åpent tilgjengelige publikasjoner, men det er blitt mer og mer fokus på dette; det har vi hørt flere ganger på møter og konferanser i det siste.

Han sammenliknet FP7 og H2020:

FP7 var et prøveprosjekt i 7 områder av dette rammverkprogrammet, som fokuserte på grønn OA – det vil si egenarkivering av publikasjoner i et arkiv som Brage. «Best effort» – det var altså om å gjøre å prøve så godt det lot seg gjøre, og akseptable embargoperioder var på 6 – 12 måneder. En embargoperiode er den tiden forlagene krever at man må vente før man kan legge ut artikkelen i et arkiv. Selv om det var fokus på grønn OA, kunne man også få dekket kostnadene for GULL – dvs. publisering direkte i et åpent tidsskrift.

HORIZON 2020 (detaljene er ikke bekreftet enda; gjelder fom. 2014):

OA er nå obligatorisk! Nå er det ikke lenger nok å prøve. Det er valgfritt om man vil gå for gull eller grønn OA – eller begge deler.

Ved grønn OA er det fremdeles tatt høyde for embargo på 6-12 måneder. Kostnadene ved Gull-publisering dekkes.

Forskningsdata og metadata skal også gjøres tilgjengelige, men sensitive informasjon skal selvsagt beskyttes.  Retningslinjene er under utarbeidelse.

Til slutt kan jeg nevne at han også var innom de følgende områdene som kommer til å bli viktige i fremtiden – kanskje i løpet av kort tid:

Vi trenger nye metoder/nye tall for å måle betydning av tidsskriftene og artiklene (impact factor), vi trenger nye metoder / prosesser for fagfellevurdering, det kommer nye forretningsmodeller, og opphavsrettslige spørsmål blir stadig viktigere; i forhold til det vi nå tenker på som OA men også i forhold til data og tekst «mining».

Open Repositories 2013

8.-12. Juli 2013 ble den 8. Open Repositories-konferansen avholdt på vakre Prince Edward Island ved østkysten av Canada. Konferansen fokuserer hvert år på forskjellige temaer rundt Open Access og åpne vitenarkiv. I år var det hele 305 deltakere fra 24 land.  Konferansen tiltrekker seg vanligvis både bibliotekarer som jobber med arkivene og IT-folk som utvikler systemene og programvaren (DSpace hos oss) og som drifter arkivene.

Hovedtemaet for årets konferanse var «Use, Reuse, Reproduce» altså bruk og gjenbruk av data slik at det blir mulig å reprodusere resultater eller etterprøve vitenskapen. De første årene – frem til nå kan man kanskje si – har nok arkivene først og fremst fokusert på ren tekst slik at det samles og presenteres mange tidsskriftsartikler, masteroppgaver og doktoravhandlinger og lignende. I den senere tid har mange innsett at nå kan og bør vi også bruke arkivene til å presentere forskningsdata – koder, programvare, statistikk, laboratorienotater osv., og begge hovedtalerne hadde interessante tanker om dette som utfylte hverandre.

Konferansen varer en hel uke, og vi begynte med friskt mot med workshops på mandag morgen. Den offisielle åpningen var likevel på tirsdagen, og da fikk vi høre åpningstalen. Den var av Victoria Stodden fra Stanford University, som jobber med statistikk i tillegg til OA. Hennes hovedpåstand var at vi har en troverdighetskrise innenfor vitenskapelig publikasjon. Hun mente at nå er vi kommet dithen at det er ikke lenger nok å bare ha et institusjonelt arkiv der vi samler informasjon og artikler, nå må vi tenke større: vi må tenke over hva vi vil med den informasjonen vi har samlet, og hvordan den kan best utnyttes. Hun argumenterte for at vi kan ikke se isolert på vitenskapelige artikler, vi må også ha dataene som underbygger artikkelen; vi må ha programvare, algoritmer, datasett osv. I vitenskapen er det viktig å ha begge deler – hver for seg er disse av liten nytte eller interesse, det er kun når vi har både artikkelen og datasettet at vi kan se hele bildet. Har vi en påstand i en artikkel uten noe måte å kunne etterprøve den på, eller gjenskape resultatene; ja da har vi en troverdighetskrise!

Mange offentlige forskningsorganisasjoner som deler ut økonomisk bidrag har nå også forstått dette; og krever at der de bidrar med penger, skal både resultat og data gjøres åpent tilgjengelig; uten at dette nødvendigvis blir gjort. Her er det rom for forbedringer! Data kan være alt som støtter opp om eller utdyper de påstander som fremsettes i artikkelen; datasett, programvare etc.

Noen tanker om opphavsrett hadde hun også. Selv om hun først og fremst snakket ut i fra amerikansk lovgivning og et amerikansk perspektiv, er problemstillingene vi møter de samme; de store forlagene sitter med opphavsretten og er ikke alltid villige til å dele på bekostning av sin profitt.

Disse tankene ble så også videreutviklet og utdypet i den avsluttende talen av Jean-Claude Guédon. Dr. Guédon er professor i comparative literature ved Université de Montréal, og en spesialist på området digital kultur, internettstudier og elektronisk publisering.

Han hadde mange interessante tanker om det som Stodden kalte troverdighetskrisen, og henviste til et eksempel der en nederlandsk forsker, Diderik Stapel, hadde jukset i mange år. 30 av hans artikler var baserte på fabrikerte data! Hvordan kunne det ha seg at dette ikke ble oppdaget under fagfellevurderingen eller av redaktørene? Forskeren hevdet at det var så stort press på ham for å publisere gode artikler, i de mest prestisjefylte tidsskriftene, at han ikke klarte å la være. Guédon snakket mye om kvalitet og utmerkelse, og forholdet mellom disse to begrepene. Kan man være en god forsker – og produsere «kvalitetsforskning» uten at man er utmerket? Er det så mye press på forskere at noen føler seg tvunget til å jukse?

Hvis dette er tilfellet, hvordan kan det ha seg, og hvordan kan arkivene bidra med løsningen på problemet? Ved å tilgjengeliggjøre vitenskapelige artikler, demonstrasjoner, koder osv. i åpne arkiv, kan bedrag avdekkes og troverdigheten gjenopprettes, men arkivene må hele tiden passe på balansen mellom enkel tilgjengelighet og graden av attraksjon (hvor attraktivt er det å søke i arkivene for å finne den nødvendige informasjonen). Og ikke minst var han tydelig på at vi må innse at kvaliteten på artikkelen ligger nettopp i artikkelen, ikke i tidsskriftet, og i forfatteren, ikke i redaktøren.

Hvordan kan vi så få forskere til å stole på og støtte opp om vitenarkivene? Mange forskere er fremdeles opptatt av de tradisjonelle tidsskriftene, det er disse de kjenner og leser, og gjerne vil publiseres i. Skal vi bruke pisk eller gulrot? Guédon argumenterte for hvor viktig det er at toppledelsen er involvert og bruker pisken til en viss grad, f eks kan de fatte vedtak om at alt som *kan* legges inn, *skal* legges inn.

En annen ting er holdningsarbeid, men ettersom OA blir mer og mer utbredt, ser vi heldigvis at vitenarkivene vinner frem og mange ser fordelene ved å spre forskningen sin i nye, lett tilgjengelige kanaler. I tillegg er det gjerne konkrete ting vi kanskje kan innføre, i et annet foredrag hørte vi f eks om en ny ISO-standard for vitenarkiv: ISO 16363:2012 Space data and information transfer systems — Audit and certification of trustworthy digital repositories. Å kunne henvise til en offisiell standard kan kanskje være utslagsgivende for enkelte forskere som vurderer om de skal legge ut sine publikasjoner, og hva kan det bety for dem som søker etter informasjon, og finner en artikkel i et arkiv? Har de med vilje søkt i et arkiv, eller har de kommet inn via Google? Spiller det noen rolle? Biblioteket på prestisjetunge Massachusetts Institute of Technology (MIT) er blant dem som har innført denne standarden, og bibliotekar Nancy McGovern fortalte litt om standarden og praksisen.

Foruten de vanlige presentasjonene var det også workshops og posterpresentasjoner og pauser med anledning til å mingle, noe som gir en enestående anledning til å prate uformelt med folk og høre hvordan andre gjør ting, og eventuelt få med seg praktiske tips og råd.

En person fortalte for eksempel at hun konsentrerte seg om PhD-studentene fordi de representerer fremtidens forskere, og hun kan da forhåpentligvis opprette et godt forhold til forskerne tidlig i deres karriere. En annen fortalte at på deres universitet (University of Warwick, England) tvitret de hver eneste artikkel som ble lagt ut – selv om dette ikke alltid falt i god jord hos Twitter, som anklaget dem for «spamming»! Flere andre hadde arkiv som tillot opprettelsen av profiler for forskerne, gjerne med bilde og noen linjer om deres forskningsfelt og hva de selv syntes var de viktigste artiklene, noe forskerne syntes var positivt. I tillegg var det et spennende foredrag om ORCID – en ny ID for forfattere som skal knytte dem sammen på tvers av forskjellige databaser, arkiver og tidsskrift, slik at man lett kan følge en forfatter. Det vil også bidra til å skille mellom forskjellige forfattere med like navn.

Til slutt noen ord om fremtiden. OA er et område som endrer seg raskt, så her gjelder det å forsøke å henge med i svingene. Hva tror vi blir viktig, både for forskerne og bibliotekarene, og hva med brukerne? Hva tror vi blir fremtiden for arkivene? Ingen har noen fasit her, men nøkkelord vi kom opp med inkluderte forskerprofiler, samarbeid med f eks en universitetspresse eller universitetets eget forlag hvis det finnes, fokus på metadata, mer støtte til forskerne i publikasjonsprosessen, forvaltning av ressursene våre, tilgjengelighet og ikke minst, tilrettelegging.

Hvis OA virkelig skal bidra til tilgjengeliggjøring, må det være for alle, og vi må også tilrettelegge for svaksynte og andre med funksjonshemninger. Vi må være årvåkne, for i følge diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som nylig ble utvidet, skal eksisterende løsninger for nettsider være tilpasset universell utforming innen 1. januar 2021, og nye nettsider og IT-løsninger skal utvikles med tanke på universell utforming fra 1. juli 2014. For oss betyr det kanskje at vi må se på både oppsettet av arkivet, og også nye dokument som lastes opp. Må f eks PDF erstattes av PDF/A, eller PDF/UA? Her er det mye å tenke over og ta tak i, i løpet av årene som kommer!

Så hva med oss her på UiS? Noen av de tingene jeg har lyst til å innføre kan vi ikke gjøre uten Bibsys, det gjelder f eks ORCID (http://orcid.org/), forskerprofiler og autoritetsregister.

Det kommer forhåpentligvis etter hvert – det blir vel anledning til å diskutere dette neste gang vi treffer noen fra Bibsys, enten det er på OA-dagen i september eller på Munin-konferansen i november.

Ting vi kan begynne å gjøre: Være mer obs på dette med datasett osv. når vi får inn artikler fra Tek-Nat, og vi kan gjerne begynne å tvitre lenkene når vi legger ut nye spennende artikler.

Rock on!

Finnene er eksemplariske verter som vet å underholde gjestene!

Bibliotekdirektøren ved Alto-univeritetet slo til med rockeband med sine mannlige bibliotekarer etter middagen mandags kveld – nå venter vi at Espen og co skal gjøre det samme. 🙂

Beklager at bildekvaliteten er så dårlig, vi hadde bare et mobilkamera uten blits.

-Linda

Kollektiv samling og ressursdeling i Illinois

Vi hadde også foredragsholdere fra utenfor Norden; Lynn Wiley kom fra University of Illinois, for å snakke om deres konsortium bestående av over 150 bibliotek. Her handler det kun om bøker (monografer) ikke om tidsskriftsartikler.
Maximising the collective collection – in Illinois I-Share: assessing our buy to share potential.
Konsortiet Carli dekker kun staten Illinois, men har likevel 150 medlemmer i UHS-sektoren / museer osv. De har foretatt en analyse over 5 år– hele konsortiet, ikke bare University of Illionois (UIU i OCLC).
Spørsmål de stilte:
• Hva ble kjøpt inn?
• Hva ble brukt?
• Er det hull i samlingen?
• Hvem kjøpes det inn fra? Hvilke forlag?
• Hvordan kan vi balansere adgang og eierskap?
De ønsker å oppnå:
• Gå over mer og mer til å kjøpe inn på forespørsel (’PDA’ = Patron driven acquisition) istedenfor å prøve å forutse behov
• Kjøpe inn tittel for tittel, unngå pakkeløsninger!
• E-bokpakker : vanskelig og dyrt, ikke mange e-bøker tilgjengelige tittel for tittel, bare i pakker. Ikke mulig å oppnå ennå.
I katalogen kan lånerne se hvilke bibliotek som har boka. Hvis en låner ønsker en bok, får de den – det er ikke slik at hvis universitetsbiblioteket har boka, vil de ikke fjernlåne!
Utfordringer :
• Universitetet er i teorien støttet av det offentlige, men pengene kommer ikke
• Det kreves en kulturendring for å få folk til å forstå at det skal være en kollektiv samling som skal komme ALLE til gode, ikke bare egne brukere

Mer info her: http://www.nrl.fi/nordicILL2010/wiley.pdf

Nytenkning rundt ressursdeling

Et av innleggene ble presentert av Poul Erlandsen fra Det Kongelige Bibliotek i København.
Tittelen på dette var ”Rethinking Resource Sharing Initiative – achievements and new goals”. Det Kongelige bibliotek er med i en gruppe biblioteker som har samlet seg om et manifest.
Hovedpunktene i manifestet er:
• Ha kun de restriksjoner som er helt uungåelige
• La brukerne få velge format / leveringsmetode
• Global adgang anbefales / oppmuntres
• Resurser bør deles fritt mellom bibliotek og kulturinstitusjoner
• Referansetjenester er viktige for ressursdeling
• Tilby tjenester til en rimelig pris – bedre å ta betalt enn å avslå helt
• Alle er (potensielle) bibliotekbrukere – gjør det enkelt å bli medlem

Bibliotek.dk er en database for danske offentlige bibliotek, der brukerne kan selv velge på hvilket bibliotek de ønsker å hente materiale; uavhengig av hvilket bibliotek som har dokumentet.
Søker man et dokument som er utlånt fra det lokale bibliotek, får brukeren beskjed om når det ventes tilbake; og kan selv bestemme om de ønsker å reservere og vente, eller straks bestille et eksemplar fra et annet bibliotek.
Flere medlemmer ønskes i gruppa – flere bibliotek oppfordres til å signere manifestet! Kanskje vi også skulle revurdere vår fjernlånspolitikk?

Det finnes mer informasjon her  http://www.nrl.fi/nordicILL2010/erlandsen.pdf og her: www.rethinkingresourcesharing.org.

-Linda