Foredrag med Nina Kristiansen

Nina Kristiansen er sjefsredaktør på forskning.no. Dette er en nettavis som ble startet i 2002, og som siden er blitt den muligens viktigste kanalen for allmenn forskningsformidling i Norge. Forskning.no eies av over 80 forskningsinstitusjoner, blant annet universitetene.

Under gårsdagens foredrag her på UiS trakk hun fram flere gode nyheter: Siden forskning.no startet er det blitt mye større etterspørsel etter stoff om forskning i media. Interessen er blitt større, og det er et ønske om kritisk og kvalitetssikret stoff i en digital verden der det finnes mye dårlig forskningsinformasjon, spesielt på Internett.

Potensialet er der med andre ord, men kan forskerne levere? I følge Kristiansen er manglende kultur for formidling et vanlig problem. Det varierer mellom institusjonene hvor mye en oppmuntres til å formidle utenfor fagfellesskapet, og hvor mye status det gir.

Manglende medieforståelse er en annen utfordring. Når medier og forskere møtes er det to ulike kulturer med ulike interesser som møter hverandre. Forskere vil ha en utfyllende og faglig kredibel presentasjon, mens journalisten vil ha en god historie. Det er av stor betydning å presentere sin forskning på en måte den vanlige person kan forstå.

Det er ingen tvil om hva som er det største hinderet for å klare det: Fagspråk. Det bør en i størst mulig grad unngå. Ikke bruk mer enn et faguttrykk per tekst! Personer med høyere utdannelse klarer som oftest å komme seg gjennom en tekst selv uten full forståelse, fordi en kan lese konteksten. Det er greit nok, men husk på at 2/3 av Norges befolkning fortsatt ikke har høyere utdannelse. Det er viktig at en ikke legger inn «snublesteiner» i teksten som ekskluderer denne gruppen. Et godt råd er å finne en leser fra langt utenfor sitt eget fagfelt, helst en som ikke selv er forsker. La denne personen gå gjennom teksten for å se om den er forståelig for «folk flest».

[Det bør understrekes at dette rådet ikke gjelder for vitenskapelige artikler. De skriver en for et publikum som en kan regne med kjenner fagfeltet ganske gjennomgående, og en kan kreve mer av leseren.]

For å komme ut i media: Rekk opp hånda! Gjør aktuelle medier oppmerksom på din eksistens og hva du kan bidra med, spesielt hvis du forsker på noe som er «i tiden». dersom en f. eks. forsker på korrupsjon er NÅ det rette tidspunktet for å kontakte media.

Lag en kort og forståelig tekst om din forskning, det er en god forberedelse til intervjuer. Bruk kjente bilder eller sammenligninger som alle kan relatere til. May-Britt og Edvard Moser er et godt eksempel på dette. De har i flere år sagt at de forsker på «GPS i hjernen». Strengt tatt gjør de ikke det i det hele tatt, men de vet at dette er et bilde folk kan forstå.

Det er mange kanaler en kan bruke: Kronikker, blogg, sosiale medier etc. Finn den kanalen som passer deg best. Noen er gode på Twitter, andre på å skrive utfyllende kronikker. Facebook er et «must», det er den kanalen alle bør bruke. Ellers står en ganske fritt her, det viktigste er å finne sin egen stemme.

Det er en del kriterier en bør legge vekt på for å komme i nyhetene: Nytt, aktuelt, relevant, nært, nyttig, konflikt. Dette er aspekter ved en sak som media legger vekt på, for å få det de definerer som «den gode historien». Kan din forskning vinkles slik at den fyller noen av disse kriteriene?

Når en presenterer sin forskning mot media er det en del aspekter en bør se bort fra: Ikke legg ut om alle forbehold og begrensninger ved forskningen. Ikke inkluder mer enn tre tall. Tabeller bør en være forsiktig med. Samarbeidspartnere, finansieringskilder og skryt av egen institusjon er helt uinteressant. Det samme er hvilket teoretisk grunnlag en bygger på. Mye av dette hører naturlig hjemme i en mer vitenskapelig tekst, men når en skal ut i offentligheten bør det skrelles vekk.

En ting som slo meg når jeg hørte foredraget i går er at det kan oppstå en konflikt her, som skyldes den kulturforskjellen Kristiansen snakket om: En del forskere vil kanskje synes at det blir overfladisk og lite tilfredsstillende å presentere sin forskning på denne måten. Noen vil kanskje føle at det er en ren forflating av hele deres virksomhet. I så fall bør de sette seg i leserens sted: La oss si at du er en av Norges fremste eksperter på molekylærbiologi, men du har svært lite peiling på filosofi. Dersom du da skal lese en populærvitenskapelig artikkel om Platon: Vil du ikke sette pris på om professoren som har skrevet den artikkelen følger Nina Kristiansens råd?

Reklamer
  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: